Skrev dette i 2005 og siden jeg ikke får skrevet noe særlig nytt for tiden, så poster jeg denne på nytt: 

OM DET TAKTILE

Først, en liten ordforklaring om noen skulle være i tvil ; taktil betyr  ´det/noe som oppfattes gjennom følesansen, ved berøring´. Jeg er glad i ordet taktil. Si det for deg selv en gang  ´takk-tiiil`. Det er både hardt og mykt på en gang. Det engelske ordet for taktil, i tillegg til tactile er om mulig enda vakrere ; tangibility  `tán-dji-bill-i-ti. Nå var det ikke ordet taktil jeg ville si noe om , men hvorfor jeg er opptatt av det taktile. Hvis du tenker deg er det godt mulig du selv har gode og dårlige erfaringer med det taktile. En god erfaring er alt fra hvordan en hammer ligger godt i hånda når jeg snekrer til hvordan det tastaturet jeg skriver på responderer. Føles tastene gode ? Er du sikker på at hvert anslag blir registrert eller tastene så myke at de ikke gir deg noen god tilbakemelding ?  Har du noen gang holdt rundt et kvinnebryst  (eller to ) ?  Eller latt en varm kaffekopp varme hendene dine ? Følt på  en glatt, kald stein ? Alt sammen taktile opplevelser. Altså er det taktile en sanseopplevelse.  Det er ikke bare rampunger som ikke kan `holde fingrene fra fatet`. ( Ikke tenk på kvinnebryst her...) Men det virker om de fleste av oss har et sterkt behov for å ta på ting. Synet er ikke nok, man vil utfylle sin opplevelse av tingene rundt seg...

Min post om tristhet, tar MYE tid, bl.a. fordi jeg hele tiden endrer innfallsvinkel på det jeg prøver å skrive. Skal jeg skrive om tristhet som den milde, nesten sunne, motsetningen til depresjon ? Eller kanksje en mer eksistensialistisk vinkling om at man MÅ kunne være trist for å oppleve det "glade"/vakre. Omtrent som når Keats sier at man ikke kan se og nyte at en blomst er vakker uten å vite at den skal visne og dø... Vissheten om at noe skal ende...  Hmm.. Følg med. Selv om det kan ta litt tid...

Foto:Ben Boldt

Til og med bloggene har agurk-innlegg på denne tidenav året. Denne bloggen er intet unntak. Her er en kort presentasjon av min første Mac som jeg kjøpte i 1990, etter å ha lånt/brukt en Macintosh Plus siden 1988 av Folkeuniversitetet i Kristiansand (den kostet da ca. 90.000,- pluss omtrent det samme for en laserprinter fra Apple. 

Dette var en Macintosh Classic med en harddisk på 40 MB(det normale i dag er vel å begynne på 250 GB - 6250 ganger mer!) og jeg kjøpte ekstra RAM så den skulle være raskere , hele 4 MB RAM (i dag er vel ingen under 2 GB - hele fem hundre ganger mer). Skjermen var en monokrom 9 tommer med en oppløsning på 512x342 piksler. (Min 23" Apple Cinema Display hjemme har en oppløsning på 1920x1200 piksler og viser millioner av farger).

Den gangen tenkte jeg at en så stor harddisk ville jeg aldri fylle opp, men det greide jeg faktisk. 40 MB er like mye plass som ti sanger i standard MP3 format... 

Macintosh Classic med 2 MB ekstra RAM kostet meg ca. 11.000,- så det var jo et dramatisk prisdropp fra Mac Plus. Alikevel ble den fullfinansiert med studielån  =)

Jeg har tre stykker hjemme på kottet den dag i dag. Får meg liksom ikke til å kaste dem... Den ene av dem startet jeg opp så sent som i fjor og den virket som om den ble startet for første gang...

Jeg holder på med den posten om tristhet, og det gjorde meg.. trist. Tristere. Jeg har uten tvil et lyst syn på livet, men svingninger i humøret har jeg. Og de er til tider både kraftige og dermed ganske slitsomme. Nå skulle jo dette innlegget være om noe annet enn tristhet, så nok om det.

For å ta en skikkelig "privat-blogg" finte ; På lørdag var vi i bryllupet til Thomas og Lone. Det var kjempefint og en nydelig kveld med deilige mennesker på alle kanter. Sånn skal det være! Søndagen gikk med til maling på Snøringsmoen og en tru til Kristiansand for å spise ute med Eirin og Fredrik. Etterpå vr vi i leiligheten til Fredrik og kompisene hans i Dronningensgate. Koselig plass, som med litt hjelp av pappa, mamma og søster vil bli kjempefint. Å være på rommet hans og gi råd om hvilke plugger han måtte ha for å feste en garderobestang i murvegg ga meg virkelig følelsen av å være pappa til voksne barn (som jeg jo er)  = ). Endte opp med at jeg sa at - "det kan jeg komme og fikse". Vi ble sittende i stua og høre på musikk fra Spotify og synge sammen. Det er sånn kvalitetstid oppstår - helt ut av det blå. Ingen planlegging (hmmm...bloggpost om kvalitetstid på gang?). Bare plutselig. Og det beste er når man i situasjonen blir klar over at dette er jo en flott stund.

Det var så jeg glemte at jeg egentlig er ganske lei meg for at han har flyttet ut. Men den følelsen kommer nok tilbake... (ja, der skrev jeg den sannelig på plass...)

Nå er det slutt på pause og kaffeslabberas foran Macen. Veggen på Snøringsmoen venter på maling og det skal den få!

PS! Posten om tristhet kommer her etterhvert. Akkurat nå er det såpass mye å gjøre at jeg ikke får tid til å verken skrive eller være særlig trist = )

ceo - come with me from Modular People on Vimeo.