Gåsehud

Dessverre er det sånn at jeg glemmer det meste jeg tenker på å skrive om når jeg ikke er i nærheten av Macen, men kommer på en ting fra spinnigtimen min går som må skrives ned...

Jeg hadde helt ny spilleliste, med bla. Darkside med Nicolas Jaar. Den er lang, nesten 7 minutter, og jeg improviserer bare hva vi gjør på sykkelen underveis. Det blir faktisk meditativt og jeg kommer nesten i en mild transe underveis. Musikken er bare helt fantastisk og plutselig fikk jeg den "sterkeste" gåsehuden jeg noengang har følt. Alle har reiste seg fra leggene opp til nakkehårene mine. Det var sikkert 35 grader varmt i rommet oig svetten rant av meg som den aldri har gjort, men det som var det kule da, med denne gåsehuden var et jeg kjente at jeg ble kjølt ned på hele kroppen. Rett og slette en sterk opplevelse og føle åssen kroppen min jobber for å ta vare på seg selv. Jeg ble altså nesten kald på armene når jeg fikk denne gåsehuden. Det var heftig....

Jeg har alltid trodd/hørt at gåsehud får man mest når man fryser og selvsagt når man får gode/sterke opplevelser på det mentale plan. Når man fryser så reiser hårene seg for å isolere (luft isolerer jo), men det stemmer ikke helt med min opplevelse i går. Jeg søkte opp goosebumps på Wolfram:

Goose bumps, also called goose flesh, goose pimples, still bumps, chicken skin, Dasler Bumps, chicken bumps, people humps, or the medical term kutis ansterina, are the bumps on a person's skin at the base of body hairs which may involuntarily develop when a person is cold or experiences strong emotions such as fear, nostalgia, pleasure, awe, admiration and sexual arousal.^[1]

The reflex of producing goose bumps is known as horripilation, piloerection, or the pilomotor reflex. It occurs in many mammals besides humans; a prominent example is porcupines, which raise their quills when threatened, or sea otters when they encounter sharks or other predators.

Other creatures get goose bumps for the same reason, for example this is why a cat or dog’s hair stands on end and the cause behind a porcupine’s quills raising. In cold situations, the rising hair traps air between the hairs and skin, creating insulation and warmth. In response to fear, goose bumps make an animal appear larger – hopefully scaring away the enemy.

Goosebumps can be experienced in the presence of cold temperatures. The stimulus of cold surroundings causes the tiny muscles attached to each hair follicle to contract. This contraction causes the hair strands to literally "stand on end." At the same time, the tiny muscles that are contracting are causing a "bunching" of the skin surrounding the hairs, which results in the "bumps" in goosebumps.

This is the body's way of preserving its own heat by causing the hairs on the skin to stand up, thus reducing heat loss. Goosebumps are often seen in conjunction with shivering in these instances.

People also get goosebumps when they are hot, or in the presence of extreme heat. The main reason for this is sweat. As the perspiration accumulates on the skin, it naturally evaporates. As the sweat evaporates, it cools down the skin surface. As this process occurs, a dramatic temperature difference occurs and the body responds to the "chill" of the evaporation of the sweat and the "goosebump response" kicks in.

Intense emotion

People often say they feel their "hair standing on end" when they are frightened or in awe. Another intense emotional situation that can cause goosebumps is the "fight or flight" response the body can employ in an extremely stressful situation. As the body prepares itself for either fighting or running, the sympathetic nervous system floods the blood with adrenaline (epinephrine), a hormone that speeds up heart rate, metabolism, and body temperature in the presence of extreme stress. The sympathetic nervous system also causes a reflex called piloerection, which makes the muscles attached to the base of each hair follicle contract and force the hair up. Goose bumps cause the hairs to stand up, just as porcupines raise their quills when threatened. When piloerection occurred in man's ancestors, their plentiful hair made them appear larger to enemies and helped keep them warm. Although man is no longer as hairy, the reflex remains.^[11]

Music

Canadian researchers have suggested that when we are moved by music our brains behave as if reacting to delicious food, psychoactive drugs, or money. According to Caribbean Sociologist, Corey Alexander Lane, "The reaction from music is based on the memory induced emotion that some songs create." In the practice of music production this phenomenon has long been used to judge the quality and impact of a performance, particularly in recording studios during the playback process. The engineers and producers

would say "You knew something was good if it gave you goose bumps." They would actually roll up their sleeves and visually check their arms.

The pleasure experience is driven by the chemical dopamine, which has been linked to addiction. It produces physical effects known as "chills" that cause changes in the skin's electrical conductance, heart rate, breathing and temperature. The responses correlate with the degree to which people rate the "pleasurability" of music.

The new research has shown that dopamine release was greatest when listeners had a strong emotional response to music. "If music-induced emotional states can lead to dopamine release, as our findings indicate, it may begin to explain why musical experiences are so valued,” wrote the scientists.^[12]

...

Hi-speed film av skating

Sommertid, høytrykksvær og radio

Da jeg stod og lagde frokost i dag morges kom det masse minner fra sommerdager oppe på gården strømmende.

Grunnen var at når jeg skrudde på radioen og skulle skru fra P3 (som Myriam alltid hører på) til P2 (som jeg alltid hører på - husk jeg er førtito nå) så var det så mange signaler i lufta at ingen norske kanaler kom inn ordentlig.I det deilige været med høyttrykk over Skagerak kommer nemlig alle de danske og flere svenske kanaler inn over eteren, og de er gjerne lettere å stille inn da enn de norske. Skjønner ikke helt forklaringen på dette fenomenet, men det er heller ikke poenget...

 Uansett, jeg endte opp med å høre på DR (Dansk Radio), nyheter, musikk og prat helt normalt 

Må være forstyrrelser og bølgesus, da høre det best ut ikke det samme på nettradio osv

Om å skrive sine frie assosiasjoner

Har skrevet om dette før, og nå har jeg laget en egen side hvro jeg bare må få ut overskuddstankene mine...

Her er de to første postene ; 

Etter halvannet års samliv med ny samboer og kjæreste har jeg begynt å lese bøker igjen. Først leste jeg ferdig biografien om Steve Jobs, så Ketil Bjørnstads De udødelig, og nå er jeg endelig i gang med Min kamp 6. Har vært hjemme fra jobb i dag, med feber som kommer og går, kaldsvette og en utrolig sår hals. Da har jeg hatt tid til å sitte helt stille og lese meg godt inn i Knausgård (fra nå av bare kalt K). Det var så godt å endelig komme litt inn i romanen. Ikke så mye på en analytisk eller kritisk måte, men som i å ha tid til å lese mange nok sider på en gang uten å bli avbrutt av noen eller noe. Komme litt inn i historien uten å brette eseløre for hver tredje side.

Sist jeg leste K, stoppet det opp i halvveis i bind 3. Ikke fordi jeg ikke orket mer eller ville mer, men fordi jeg fikk så lyst til å lese Bjørnstad igjen.Damen i dalen, siste bind i trilogien om Aksel Vinding. Bjørnstad er den forfatteren jeg vender tilbake til hele tiden. Har ikke noen dypere forklaring på hva det er som tiltaler meg sånni litteraturen hans, men noe er det jo. Kanskje miljøskildringene ? Eller det evinnelig problematiske i forholdet mellom mann og kvinne og mellom barn og foreldre? Dette må jeg prøve å finne ut av. Det er mye å hente der tror jeg. 

Det er også burdagen min i dag, så iPhonen renner over av gratulasjonsmeldinger fra Facebook og på SMS - det er jo hyggelig, jeg setter selvsagt pris på oppmerksomhet, men jeg lar meg så lett avbryte mens jeg prøver å skrive dette her. Først logget jeg på Facebook på macen, svarte på noen meldinger, så var det innom iTunes Store og impulshandle et par album; Ketil Bjørnstads musikk til Vinding trilogien og Terje Rypdals Singles collection...

Leste nettop gjennom forrige post og ser at språket er så til de grader fylt med klisjeer. (bare å skrive "så til de grader" er jo dritkjedelig) - men jeg har rett og slett ikke lært meg å økonomisere med språket når jeg skriver dette her. Bare se ; " men jeg har rett og slett ikke lært meg å økonomisere med språket når jeg skriver dette her". Mister litt motet. Og nå skal jeg forklare hvorfor. Fordi dette skriveprosjektet har en slags grunnidé om at det jeg kommer på skal skrives ut der og da. Frie assosiasjoner i skrift om man vil. Men når setningene da begynner å nli lange og knotne mister jeg jo av og til tankerekka og det kan stoppe helt opp. Samtidig, og dette vet jeg ikke helt sikkert egentlig, men samtidig er det vel sånn at nettopp i frie assosiasjoner skal tankene løep hvor de vil, uten sensur eller annen kontroll. Så kanksje det å skrive ut frie assosiasjoner er den slags forsinkede frie assosiasjoner?

Igjen faller jeg ut. Macen er fylt av distraksjoner; Twitter, internett med sitt uendelig innhold, facebook som jeg av en aller annen idiotisk grunn lot tå aktivt i menylinjen, iTunes med all min kresent utvalgte musikk (akkurat nå er det Terje Rypdals Mystery Man som i all sin vakkerhet forstyrrer meg... 

Siden vil for det meste være åpen men jeg tror jeg vil passordbeskytte den etterhvert. Kommer an på hvor privat det blir...

Petrina Hicks

Flere bilder hos Petrina Hicks.

+-

iPad vs. Narvesen

Sitter på Drømmeplassen og skriver denne posten på iPaden min (1 generasjon med 3G). Drasser ikke lenger rundt på Macbook Pro, selv om den er tynn og lekker. Den er uansett ikke i nærheten av å være så enkel og ha med seg som iPaden. Alt av dokumenter jeg skulle ha bruk for er tilgjengelig (og alltid oppdatert) pa Dropbox og ellers har jeg chat, mail og alle sosiale medier tilgjengelig HVIS jeg vil bruke dem, pa iPaden.

Men, dette skulle handle om åssen jeg bruker den nå. Det er primært tre bruksområder hvor særlig et har tatt nesten helt over.

Internett (chat, mail, nyheter etc.)

Underholdning (ser litt video,, spiller litt)

og endelig, det som har blitt hovedbruken for meg ;

Blader, magasiner og aviser.

Tenkte vel at iPaden kunne være bra til dette når jeg kjøpte den, men nå, med et innebygde programmet Aviskiosk kjøper jeg alle blader, aviser ( med unntak av Le Monde, Morgenbladet og Weekendavisen, de MAA jeg ha rent fysisk) og magasiner via iPad. Fordelene er mange i forhold til å gå på  Narvesen ;

- Fra halve til en fjerdedel av prisen (!)

- Alltid tilgjenegelig på iPaden

- Fyller ikke opp hyller og hus med blader som etterhvert må hives

- Kan alltid laste ned gamle nummer jeg har sletta, gratis.

- Alle utgaver er alltid tilgjengelig hvis jeg f.eks. finner et gammelt nummer jeg vil lese

- Med nye iPad (3) som har Retina skjerm så er kvaliteten på skjermen bedre enn trykte magasiner. Altså er den mer behagelig for øynene enn alt annet av elektroniske lesebrett jeg har sett.

...

Hva gjør egentlig en dirigent?

Nydelig og lærerik video om hva en dirigent egentlig gjør. Se filmen hos New York Times.

 Essentially what conducting is about is getting the players to play their best and to be able to use their energy and to access their point of view about the music. There is a connection between the gesture, the physical presence, the aura that a conductor can project, and what the musicians produce. 

En utfyllende forklaring fra den klassisk skolerte musikeren Chris Brody :

You're absolutely right that one of the main things an orchestra conductor does is to prepare the orchestra in rehearsal for the way he/she wants the piece to sound in performance. A lot of stuff is conveyed in that way that the conductor then won't need to attempt to convey in real time during the performance. And furthermore, as you suspect, conductors are often in some sense kind of "dancing" for the audience during performances, in ways that are strictly superfluous to making the musicians play correctly, though sometimes an enjoyable part of the concert experience.

In order for a concert performance to come off correctly, someone has to take responsibility for giving what musicians call "cues"-concrete gestures that enable everyone to know when to start playing. In chamber music (classical music played in small groups), one of the players will do this, usually with an exaggerated, rhythmically timed gesture that connotes "taking a breath to start playing right NOW" or "preparing my bow to play the string right NOW", and so on. In fact, there are entire smallish orchestras, like the Orpheus Chamber Orchestra, that play with no conductor, because members of the ensemble give cues when they are needed.

In larger (orchestral) settings, it is convenient to have a conductor to give cues instead. Of course, there are some pieces that are played with metronomic strictness, and the conductor in fact will have fairly little to do during those performances. You might have noticed that pieces from the Baroque and Classical periods are usually quite strict in time, and it is no coincidence that there was no such thing as a professional conductor until the nineteenth century-music prior to that was usually quite playable with the first-chair violinist ("concertmaster") or the keyboardist giving a few cues as needed. (Conductors were occasionally used prior to the nineteenth century, but not so much that it was anyone's entire job.)

Some pieces, by contrast, have a lot of changes of tempo, or a lot of starting and stopping. In cases like that, a conductor is really an indispensable part of...

Les resten hos kottke.org

...