23/08/2016

Frank Ocean

 "Ivy"

"Nikes"

"White Ferrari"

Tre umiddelbare perler fra Frank Oceans "Blond" som ble sluppet i går. For fem år siden spilte vi i hjel "Nostalgia, Ultra" mixtapen og platene med Lennie Breaux, som han kalte seg da. Av og til er den kunstneriske kvaliteten like stor som den kommersielle suksessen og dette er et godt eksempel. (Andre gode eksempler er f.eks. det meste fra Kanye West og ikke minst dronninga, Beyoncé).

...

Carsten Jensen "Den første sten"

Vanvittig engasjerende og spennende om danske soldater på håpløst oppdrag i Afghanistan. Desillusjonerende, opplysende og trist. Carsten Jensen er (som vanlig) fantastisk. Fikk boka med hilsen fra ham da vi hadde ham på Litteraturfestivalen vår i begynnelsen av august.

 

Gine Cornelia Pedersen "Kjærlighetshistorie, eller Utenom og hjem, eller Et epos"

Fant denne på tilbud og den har fått såpass mye god kritikk og omtale (bl.a. fordi hun er en av de tre hovedpersonene i den glimrende serien "Unge lovende" som gikk på NRK.

...

Weekendavisen

Ingen Narvesen på sørlandet tar den inn lenger så nå må jeg abonnere. 3400,- (1100 av det er porto) i året er dyrt, men faktisk verdt det...(My er nok ikke enig - men jeg sier opp LeMondeDiplo (oversatt til nordisk for sånne som meg som ikke engang kan fransk)  som jeg nesten ikke får lest fordi jeg blir så deprimert).

...

Stranger Things (Netflix)

Denne så vi og likte veldig godt. Nostalgi og et ikke mysterie som var far-out, men alikevel ikke tok for mye plass i plottet.

Morning Matters with Alan Partridge (Steve Coogan)

Jeg elsker jo denne kjipe, engelske typen komikk... Ikke My, så jeg ser det alene innimellom.

Tid for hjem (TV2)

Ja, tenk det Hedda! Jeg nyter et interiørprogram på TV. Ser aldri på sånt ellers da det aldri engasjerer, men akkurat denne gjengen på TV2, nå i 14 sesong, er helt fantastiske. De er folkelige, trivelige, vennlige, skjønne osv., men også utrolig flinke. Og flinke folk er det alltid gøy å se på, enten de jobber med å snekre, å male eller opererer i hjerner.

 

 

høst

08/08/2016

Var inte rädd för mörkret,
ty ljuset vilar där.


Vi ser ju inga stjärnor,
där intet mörker är.


I ljusa irisringen
du bär en mörk pupill


ty mörkt är allt som ljuset
med bävan längtar till.


Var inte rädd för mörkret,
ty ljuset vilar där,


var inte rädd för mörkret,
som ljusets hjärta bär.

- Erik Blomberg

 

Min kamp

05/08/2016

I går kveld fr 21.30 til 00.15 så jeg Min kamp femført som reading av Stadsteatern...Fantastisk!!

Frihånd

03/08/2016

Nydelig kortfilm om Thomas Lilley som lager veimerker for hånd i Glasgow. Lytt nøye for å få med deg det han sier, snakker med breeeed dialekt...

Sykkeltaktikk

22/07/2016

CHAMONIX, France (VN) — The Tour de France has been converted into a race of attrition. 

Fans and rivals alike are growing exasperated at Team Sky’s dominance in the climbing stages. With up to five teammates drilling everyone into the ground, yellow jersey holder Chris Froome has controlled the steepest mountains of this Tour with imperial domination. 

Up until now in what’s been a climb-heavy Tour, almost no one has dared to attack Froome. And with the yellow jersey all but sewn up, Froome can race conservatively through the final two mountain stages to Paris to claim his third Tour win in four years. 

So what’s going on? We spoke with Tinkoff sport director Sean Yates to get an insider’s view. A former pro and sport director who helped Bradley Wiggins win the 2012 Tour, few know the inner workings at Sky better than Yates. 

Simply put, Yates says Sky’s dominance is a numbers game. With cycling’s biggest budget, Sky can buy riders who would be leaders on other teams, put them on the front of the peloton, and have them climb at their threshold power to protect Froome. And with Froome establishing himself as the strongest Tour rider of his generation, Yates said it’s virtually impossible for anyone to take on Froome directly on the climbs. 

Here is Yates explaining why Froome’s grip on the yellow jersey could last another three or four years: 

VeloNews: Can you explain Sky’s tactics on the climbs?
Sean Yates: On the main climbs or the points where it’s crucial, Sky sits at the front and rides a very high tempo. They’re all riding at threshold, and when you’ve got very good guys riding at threshold, about 450w, or in VAM, they’re climbing 1600 or 1700, so to attack, you’ve got to go 1900 for a short period of time, which means you go over your threshold, which means you pay for it. 

VN: So everyone is essentially going as fast as they can; what happens when you ‘pay for it?’
SY: You can only go over your threshold for 30 seconds or 1 minute, and then you have a big dip in power. So consequently, by the time when you attack, and the time you recover from that attack, you’re going slower. And when you have such a strong team, setting such a high tempo, it’s virtually impossible to attack. 

VN: Similar to what happened when a rider like Dan Martin tried to jump early on Finhaut-Emosson and later lost time?
SY: That was a perfect example. Martin, he attacks, he goes into red, and he blows up. Valverde didn’t attack, but he tried to make the race hard, and went over his threshold for two minutes, or whatever it was, and obviously he couldn’t keep it up, and he drops back. That’s the story. There is nothing you can do about it, really. 

VN: So when can a rider attack in these mountain stages?
SY: Realistically, you can save your attack for the last kilometer, or the last 500m. If you feel you have something left in the tank, you can take a few seconds, like Adam Yates has been doing. You’re going to gain a few seconds, not minutes. 

VN: Is that what’s happening with Nairo Quintana? He just doesn’t have the strength to go over the top of Sky to challenge Froome?
SY: Look what happened on Mont Ventoux; Quintana did a small attack, Froome went with him, and then Froome attacked, and Quintana just blew. It’s purely dictated by your threshold power and how fast you can go. 

VN: So Froome is simply stronger than everyone else, with the strongest team?
SY: Sky and Froome are just in great form, and Froome can go a bit faster than everyone else. [Wout] Poels can set a super-high tempo. If Froome is 5 percent more comfortable than Quintana, that means he’s got a bit more in the tank if Quintana or someone else attacks. It’s a question of your physical condition, and that is what the race is being dictated by so far.

VN: So if everyone is on their limit, that’s why it’s become a race of attrition?
SY: You have to pace yourself correctly. If you really try to have a go, then you risk blowing. If you feel at a certain point that you’re at your limit, you have to back off a little to avoid blowing up. It’s better to lose a bit of time because you don’t want to blow entirely. That’s when you lose a lot of time. 

VN: You said earlier that in modern cycling, the winning gaps are made in time trials, so it’s almost impossible to make big gains in the mountains?
SY: The winning gaps today are made in time trials, in splits, and a little bit here, a little bit there. It all adds up, and you saw Froome doing that this year, attacking on the descent, in the crosswinds. If you’re up against a very strong team like Sky, to make a big difference in a stage it’s virtually impossible to do that in the mountains. 

VN: So for Froome to lose the Tour, he almost has to crash out?
SY: Froome would have to crack to lose this Tour. Because he’s stronger, he’s a little more comfortable than his rivals, so in theory, he should have that accumulation of reserves over the course of three weeks still in the tank. He does spend energy being at the front, to be out of the wind or being at the front in the finals to avoid splits, so he’s spending energy there. His team does a great job protecting him. 

VN: So what does a rival need to bring to the Tour to challenge Froome? A team as strong as Sky, with a leader as strong as Froome?
SY: The team doesn’t necessarily have to be the strongest if your leader is slightly stronger. If you lose a minute in the time trial, you pretty much lost the Tour already. And if you lose 10 seconds on a mountaintop finish, to regain that, you’re a marked man. It’s pretty simple to defend yellow if you’re strong. Then it’s up to you to make that difference, and to try to make that difference, you are using a lot of energy. And you always pay for it when you use energy in a bike race. 

VN: And now that the race is on the for podium, it’s even easier for Froome?
SY: Yes, that also helps Froome. No one is going to attack him now, because if they do, they’ll crack and then lose their chances for the podium. 

VN: What’s the key to Froome’s success in this Tour?
SY: It’s a question of being consistent, and Froome is always consistent. And he is not being reckless. He could have attacked [Wednesday], but he doesn’t need to. He’s riding smart, using what you got in the best possible way and not wasting energy. He wants to keep those reserves in the bank, if not for this Tour, for Rio, for the next races, even for next year. He’s smart, the team’s smart, the sport directors are smart, [Nicolas] Portal is smart. 

VN: How many Tours could Froome win? Could he have won in 2012?
SY: He could have, I wouldn’t say should have, but he certainly has a lot more to give. Every time he wins the Tour, it gets easier. He can base his entire year around July. There is no other pressure to perform throughout the year, so that means he’s not wasting energy at other races. That accumulates over a long season, trying to do the classics, win in March, in June, but if you win the Tour, your season is made. Once you’ve been there, you always know you can get back there. I forecast that he will perform at this level for a few more years. He’s 31, so another three, maybe four more years. 

VN: Are the other riders catching up, or is it a lost cause?
SY: A lot of people are catching up. The differences in the mountains aren’t that much. The climbing speeds are going up. There is not such a big gap between first and 10th in the mountains. You never know who is going to come along, but the way cycling is at the moment, Sky has got a massive budget and they can buy who they want. Therefore, on a purely physical level, if a rider doesn’t cut it, Sky can get rid of them and sign someone else. 

VN: Is Sky’s bigger budget unfair to the other teams?
SY: It is unfair. That’s why some people think a salary cap is good idea. Sky is going to do what they need to do to win the Tour, so unless the governing body or somebody else does something, Sky is going to keep winning, and the Tour is going to become boring. 

VN: Even you think it’s boring?
SY: It is boring compared to other races, like the Giro or Vuelta, where there is a lot less at stake. Teams don’t bring their A-team [to Giro or Vuelta], because the A-teams need to be at the Tour. That’s what really matters, is the Tour. So Sky brings the A-team to the Tour. What can you do?

...


Fra Velonews

Tegnefilm

19/07/2016

The Playlist  har lagd en liste over de 50 beste animasjonsfilmene siden 2000. Jeg har sett en god del av dem litt fordi jeg er maskinist og litt fordi jeg er en Pixar-fan. Mange av de japanske har jeg dessverre ikke sett, men denne lista er et bra utgangspunkt for en spilleliste for høsten og vinteren...

Fra 50 til 46:

50. Brave
49. The Pirates! Band of Misfits
48. Cloudy with a Chance of Meatballs
47. Tokyo Godfathers
46. Frankenweenie

Og 5-2:

5. The Triplets of Belleville
4. It's Such a Beautiful Day
3. Up
2. The Incredibles

Et hint om nummer en på lista; det er ikke Wall-E, som ikke en gang er blandt topp ti (jeg ville satt den som nummer 2...) 

Lavpuls musikk

11/07/2016

Tre plater jeg hører på med headset i sommer:

Abel Korzeniowski - A single man

Ludovico Einaudi - Elements

og til slutt min favoritt;

Ketil Bjørnstad - Remembrance

Noen ganger når jeg lytter på Ketil Bjørnstads Remembrance III  så hender det jeg tenker på new age musikk á la Øystein Sevåg. Det forstyrrer, for jeg har jo hørt litt på Sevåg, og det er delvis som å helle fløyel i ørene...

Mykt og behagelig til å begynne med, men akk så kjedelig. Som å bli smeiget for lenge på samme sted. Musikken må jo hente fram noe mer enn et indre syn av å sitte på en holme i solnedgangen og hører havets sus mens kropp og sjel smelter sammen med seg selv og et noe diffust kosmos...Sånn er virkelig ikke Remembrance.

Nå angrer jeg på hele avsnittet om Sevåg, så glem det og la meg prøve å beskrive hva som gjør at jeg elsker Remembrance (plata og særlig spor III):


Det er tre musikere, tre instrumenter (ikke bass) her; Ketil Bjørnstad på piano, den autodidakte trommeslageren Jon Christensen og saksofonisten Tore Brunborg. Alle mestere på hver sine instrument, det kan selv jeg høre. Brunborgs saksofon minner mye om Jan Garbarek, bare litt mer ... lavmælt? Jeg leter etter et mer subtilt ord enn lavmælt, men la oss bruke det så lenge. Christensens myke visping og tilbakeholdne tromming, Bjørnstads bruk av pedal og noe jeg antar må kunne kalles et mykt anslag, sammen med Brunborgs saksofon ER lavmælt. De maler bilder i hodet, setter sinnstemninger i gang og plutselig aner jeg mye vær. Skyer som driver, strå som vipper i og åpne landskap. Det føles bra det bildet av åpent landskap. Jeg som jo er en skogens sønn. Liker meg aller best under grantrærne og deres sus, selv om jeg med jevne mellomrom er på toppene og ser havet langt der ute. Jeg trives i landskapet de tre maler frem. Høylandsk? Nesten Wuthering heihgts.

Det jeg oftest tenker på når jeg hører på Remembrance er imidlertid noe annet. Det er hvordan pianoet hele tiden driver musikken frem, som om det følger en sti. Stier går opp og ned, tar omveier og krysser andre stier. Trommene og saksofonen derimot, de dilter etter, men stadig sklir de ut, inn i skogen om du vil. De får lov til dette, men siden pianoet hele tiden følger stien blir de hentet inn igjen. Retter sagt, de vet hvor de skal gå for å finne tilbake til stien, pianoet viser tålmodig vei. Det er nesten som å gå tur med Wilma i skogen. Hun løper i alle retninger, følger lukter og lyder, mens jeg, pianoet, traust følger stien. Wilma finner meg med jevne mellomrom. Hun vil ikke miste meg. Sånn er det med trommene og saksofonen her, de må passe på at pianoet er der og snart er de inne på stien igjen. For så å ta nye avstikkere. 

Hos meg fremkaller de forskjellige sporene alt fra nedstemthet til dyp glede, omtrent som minner gjør (remembrance). Skal jeg dra det lenger ut er det en plate som forener motpoler; struktur vs. frihet (pianoet som følger stien mens trommene og saksofonen er friere og tar uventede valg). Det hele er som en metafor på tankenes sprang. Å lytte seg gjennom platas elleve spor kan fort bli en knapp time med frie assosiasjoner...

Kjøp plata på iTunes.


Når det er skrevet; vi hører selvsagt mest på mine spilleister fra Soundcloud, Beyoncé, og podcaster som Bokpod og Kjærlighetslabben med Sissel Gran (hvor bl.a. Geir Gulliksen er gjest).

Benjamin Björklund

30/06/2016

Av og til kommer jeg over bilder eller malerier som bare "treffer" med en gang. Maleriene til Benjamin Björklund ble brukt i en lengre sak om selvmord i Morgenbladet. Hadde ikke hørt om Björklund før, men effekten av å utelate alle vitale ansiktstrekk var voldsom.

Benjamin Björklund

Tommy & Tigern i 3D

29/06/2016

Besøk fra verdensrommet

27/06/2016

Det begynner å bli lenge siden jeg så en film som satt i gang tankerekker eller en form for engasjement som varte særlig lenger enn selve filmen. Danske Michael Madsens "The visit: An alien encounter" er heldigvis en slik film.

The Visit: An alien encounter er en dokumentar/mockumentar som har en vri som gjør den interessant: istedenfor å intervjue astrofysikere, teologer, filosofer osv. om hendelser fra fortiden diskuterer de et scenario som ikke har hendt. Det handler lite eller ingenting om hvordan de besøkende fra verdensrommet ser ut, eller hvordan de vil oppføre seg, men om hvordan vi vil forholde oss til et slikt besøk. Vi som ser oss selv som det eneste moralske vesenet på jordkloden. Som fremdeles dreper hverandre av grådighet og av frykt for det som er fremmed eller det vi ikke kan kontrollere, sykdom for eksempel.

Filmen er to-delt: en del som rent dokumentarisk tar for seg mennesker som jobber med denne probelmstillingen. De finnes nemlig, i FN, i de forskjellige romfartsorganisasjonen og ikke minst i militæret.  Annen del av filmen gjør kameraet til "den besøkende" og de forskjellige intrevjuobjektene stiller sine spørsmål til den besøkende. Dette er et utrolig effektivt grep som påkaller mange spørsmål: forteller vi om våre negative? At vi kan utrydde oss selv relativt raskt? Oppfører vi oss truende om vi ikke får de svarene vi vil? Hvorfor er dere her?

Så godt som hver gang en yngre eller mer utviklet sivilisasjon har møttes her på jorden har det vært negativt for den eldre. Hva da hvis vi får besøk av en sivilisasjon som kanskje er millioner eller milliarder av år foran oss?

Filmen er også visuelt imponerende, sammen med mye fantastisk musikk, fra Arvo Pärto til Bach og Stravinsky. 

At de medvirkende tar filmens prosjekt så alvorlig og er med på en tenkt situasjon der de må intervjue de besøkende gjør det hele ekstremt autentisk, selv om det ikke har skjedd.

 

 

 

Om våren

Karl Ove Knausgårds "Om våren" kunne like gjerne hatt tittelen Min kamp, bind 7. Det er ingen kritikk, heller noe jeg likte med boka.

Det ville i såfall vært den korteste boka i Min kamp serien. 188 sider tar det å komme i gjennom en dag i livet til Knausgård og hans familie. De to første bøkene i denne serien basert på årstidene var fylt av små skriveøvelser, essays om man vil - om alt fra tyggegummi til fotball. Om våren er en roman. Alt skjer i løpet av et døgn, med sedvanlige utskeielser og bi-historier som flettes inn. I tillegg kommer det lett leksikalske (ikke som hos Kjærstad, gud forby) og små essayistiske stikk om alt fra urinens vei langs porselenet i doskåla til hvordan han sammenligner det rotete hjemmet til naboen (som er "riktig" rot), mens rotet hos dem selv er et resultat av kaos og uro.

Som vanlig er prosaen veldig...sanselig. Beskrivelsene av himmelhvelvingens fargeskifte grytidlig på morgenen, eller hvordan støvet liksom vektløst svever i lysttrålene fra sola som ar lurt seg gjennom persiennen i stua, det er noe av det jeg alltid faller for. Det er stemninger jeg kjenner så godt igjen og som alltid føles godt.

Mens jeg leste Min kamp hadde jeg hele tiden lyst til å skrive selv. Innimellom fikk jeg satt meg ned og skrevet (på de forskjellige begynnelsene jeg allerede har). Hver gang jeg har skrevet og lest, om igjen og om igjen, går det heldigvis opp for meg at jeg er en leser. Ikke en skriver. Til det har jeg Knausgård.

... 

Kunst?

05/06/2016
brillegulv-sfmoma.jpg

Tenåringene Kevin Nguyen (16) og TJ Khayatan (17) var innom SFMoMA (San Francisco Museum of Modern Art) uten å bli nevneverdig imponert. Så de tenkte at "dette kan vi gjøre bedre selv". 

De begynte med å legge en genser og en jakke på gulvet, men ingen brydde seg om det. Så tok Kevin brillene sine og la dem på gulvet inntil en hvit vegg med en plakat som forklarte hva utstillingen handlet om. På få minutter flokket folk seg rundt brillene på gulvet. Da la seg på kne for å ta bilder, og diskuterte meningen. Saken tok selvsagt av på Twitter og diskuskjonen om hva som er kunst tok til.

Ganske likt det som hendte i Tromsø; en politimann var misfornøyd med utsmykningen i et offentlig bygg og sa han kunne lage noe bedre selv. Hjemme. I fylla. Han fikk lov til å lage en utstilling hos et kunstnerdrevet atelier i byen og det ble fult hus og kø for å komme inn. Et av kunstverkene var et eksemplar av Norges lover som var gjennomhullet med skudd fra hans tjesnesterevolver... Hva om det var Matias Faldbakken som hadde gjort det?

... 

Bart on the road

03/06/2016

Selv om det egentlig bare er chill, kalles dette Simpsonwave. Begynte i vinter som en sånn undergrunnsgreie der man mixet sammen lydbiter fra diverse chillartister og videosnutter fra The Simpsons og la dem ut på Vine (6 sekunders snutter). Siden ble det masse remixer i full lengde som over her.

Se på selve "vidoen også, Bart og Milhouse i forsetene, Nelson og Martin Prince i baksetet...får lyst til å ut og kjøre selv...

Selvsagt ikke mulig å få kjøpt, men jeg har lagt ved denne sangen under her. Last ned Bart on the road

...

 

Frustrerende Design

03/06/2016

Her har en designer tenkt ut de mest frustrerende design på hverdagsgjenstander...Se nøye etter. Flere bilder hos Ducatio.

James Blake

29/05/2016

James Blakes siste single "Radio Silence" er vakker og særegen. Som vanlig er det noe klinisk presist over musikken og  (den nydelige)stemmen hans.

Sangene til James Blake er ofte bygget opp av gjentagende setninger (Jon Fosse anyone?), lengtende, triste eller desperate. På Radio Silence er linjene "I can´t believe this/You don´t wanna see me/I´m sorry I don´t know how you feel". Disse ordene kunne like gjerne vært sagt hulkende som de kunne vært ropt ut i sinne eller desperasjon, men Blake slipper dem heller ut i musikken som ballonger opp mot lyse grå skyer. Vakker musikk som både varmer og bedøver, og trøster?  Se for deg et romvesen som øver inn menneskelige ansiktsuttrykk i et speil. Du kan føle alt du ser, eller ingenting.

Brille

28/05/2016

Trenger nye briller. Blir disse.

Call your girlfriend

27/05/2016

Jeg digger Robyn!  Virkelig! Av en aller annen grunn har aldri Call your girlfriend vært en favoritt, men i bilen i dag var det akkurat som om jeg endelig hørte den. Måtte laste den ned på iPhone sporenstraks. Dette er min favorittsang de neste dagene!

 

Martin de Thurah - Our house

27/05/2016

The Simpsons - IKEA

27/05/2016

Hver begynnelse på en episode av The Simpsons har en variant av en sofa-gag (i mangel av bedre norsk ord). De siste årene har det blitt vanlig at seere sender inn forslag til hva som skal skje i og med sofaen. Om det er en seer som har skrevet denne åpning vet jeg ikke, men den er veldg skandinavisk og IKEA-isk...

 

Motvind

23/05/2016

Dette er fra toppen av Mount Washington, New Hampshire, som faktisk er det stedet i verden med den nest høyeste vindhastighet som er målt. 371 km/t ble målt her i 1932. Filmsnutten her er fra 17 mai i år og da var vindstyrken "bare" 175 km/t.  Jeg skal slutte å sutre over evig motvind på sykkel...

(Motvind er selvsagt avhengig av hvilken vei man går...)