Oh, behave!

Dette er en kopi av en e-post. John Perry Barlow sendte sine venner på sin egen bursdag i 2007. Da fylte han 60 år og så tilbake på hva han hadde skrevet ned for seg selv som prinsipper han skulle ha som mål å etterleve. 


John Perry Barlow døde i forrige uke og om navnet ikke er kjent for deg så er han en pioner i miljøet EEF (som han var med å starte) som kjemper for nettnøytralitet (sjekk hvor viktig dette er for DEG).

Slike leveregler er alltid litt pinlige å sitere eller publisere, men akkurat disse synes jeg er i "min gate" - og jeg kan selv lese dem og reflektere over hvert enkelt prinsipp.

 

 
PRINCIPLES OF ADULT BEHAVIOR

1.      Be patient.  No matter what.
2.      Don't badmouth:
        Assign responsibility, never blame.
        Say nothing behind another's back you'd be unwilling to say,
in exactly the same tone and language, to his face.
3.      Never assume the motives of others are, to them, less noble
than yours are to you.
4.      Expand your sense of the possible.
5.      Don't trouble yourself with matters you truly cannot change.
6.      Expect no more of anyone than you yourself can deliver.
7.      Tolerate ambiguity.
8.      Laugh at yourself frequently.
9.      Concern yourself with what is right rather than whom is right.
10.     Never forget that, no matter how certain, you might be wrong.
11.     Give up blood sports.
12.     Remember that your life belongs to others as well.  Do not
endanger it frivolously.  And never endanger the life of another.
13.     Never lie to anyone for any reason.
14.     Learn the needs of those around you and respect them.
15.     Avoid the pursuit of happiness. Seek to define your mission
and pursue that.
16.     Reduce your use of the first personal pronoun.
17.     Praise at least as often as you disparage.
18.     Never let your errors pass without admission.
19.     Become less suspicious of joy.
20.     Understand humility.
21      Forgive.
22.     Foster dignity.
23.     Live memorably.
24.     Love yourself.
25.     Endure.

I don't expect the perfect attainment of these principles.  However,
I post them as a standard for my conduct as an adult.  Should any of
my friends or colleagues catch me violating any one of them, bust me.

                                                                
John Perry Barlow

October 3, 1977
 
Fotosafari

Fotosafari

Underwater Picture of the year 2018

Mange fantastiske bilder i mange kategorier. Verdt et besøk.

Foto av skatene: Phillipe Borghi

Weekendlesning

Weekendlesning

 

Flyktinger mer lønnsomt enn narkotika

Om hvordan mafiaen har infiltrert asylpolitikken i Italia og nå tjener mer penger på å utnytte flyktninger og et pillråttent system (vi snakker jo om Italia som snart risikerer å få gjenvalgt Berlusconi!). Jævlig lesning, men derfor viktig.

The Guardian - Åpen→

 

Hvorfor er det snart tomt for vann i Cape Town?

Cape Town ser ut til å bli den første store verdensbyen som faktisk går tom for drikkevann. Estimert dato for skrekksceanrioet er 4 juni 2018. Sao Paulo er også helt på kanten og Barcelona var nærmest bare noen liter fra å gå tomme i 2008. Denne artikkelen beskriver litt av hvorfor Cape Town snart er tomme, og om hvordan byen ufrivillig blir en prøvesten på hvordan man kan takle dette i en tid med økende tørke og hvor været "flytter" seg, sannsynligvis direkte som en del av klimaendringene-

 The Atlantic - Åpen→

 

Östersund FK

 For syv år siden var den svenske fotballklubben Östersund i fjerde divisjon. Neste uke venter Arsenal i Europa League-sluttspillet.
Ballett, musikal, gjeldskrav og gigantinntekter: Östersund FK er et eventyr med mange akter. Feel-good lesing...

D2 - Lukket→

Neste sykkel?

Neste sykkel?

Denne lastesykkelen har det ene jeg savner for å kunne ha i Lillesand; kun 70cm bred, da vil jeg kunne sette den inn i kjelleren. Det er en forutsetning for å ha en så dyr sykkel når jeg bor i Oddekleiv med så mye mennesker som passerer i døgnet. Hadde den stått langs veien ville den blitt stjælt eller herpa ganske raskt...

30 min

30 min skriveøvelse...

Fernisjéen

Vernissagen var for den finske videokunstneren Tomi Kukkola. Han hadde slått seg opp med små filmer utelukkende filmet og redigert på sin iPhone. En av filmene viste ham og noen bekjente som spiste lunsj foran børsen fulgt av en ti minutters sekvens der hundre menn som agerte børsmeglere sang et av Verdis rekviem i total disharmoni. Kanskje en protest mot tidens ekstreme individualisme?

Kukkola interesserte ham bare måtelig, men det var alltid fascinerende å oppleve hierarkiet på en slik kunståpning; Først en liten gruppe innvidde fra samtidskulturens maktelite, så en gruppe håpefulle yngre aspiranter til samtidskunstens parnass og til siste en uungåelig gruppe utenforstående av uklar beskaffenhet og alder. Dette var den største gruppa selvsagt — de som faktisk kjøpte de forskjellige verkene. Noen av genuin kunstinteresse, men for de fleste var det ren business. Et riktig verk kjøpt til rett tid for rett pris, kunne betale seg mangfold om bare kunstneren greide å holde seg relevant de neste årene.

Axel lot Frédrick være igjen i baren mens han selv tok runden og så etter kjente. Det var like greit å få unnagjort hilsing og klemming, selv om det antakelig ikke var så mange kjente her. Noen fra jobb hilset han kjapt på — nikk og hevede øyenbryn. Ved et av de runde, høye bordene sto en yngre dame med nervøse hender og virket uendelig alene og forlatt. Uvanlig til ham å være gikk han bort til henne. Han som var så redd for å bli avvist i sosiale sammenhenger. Han følte et slags overtak; hun så nemlig mer feilplassert eller usikker ut i omgivelsene enn han ofte gjorde. Som når han gikk på fest med Heidi og hennes kolleger der han ikke kjente noen. Å bli forlatt av Heidi da gjorde ham fysisk uvel. Stå der med et glass vin og ingen å snakke med eller til, som han hatet det. Nå var det hun, denne kvinnen ved bordet, som hadde den rollen. I allefall for ham.

Han stilte seg ved siden av henne.
- Interessant ? spurte han han og nikket mot de store flatskjermene.
Hun så ikke på ham.
- Tja... jeg greier liksom ikke ta dem på alvor. Hun smilte og snudde seg mot ham, tydelig glad for kontakt.
- Man må kanskje være en av de innvidde for å få utbytte av det ? Han nikket bort mot gjengen som klumpet seg rundt kunstneren. I det samme slo det ham at han mulihgens bare var misunnelig på denne Kukkola som allerede hadde satt et avtrykk av sine kunstneriske ambisjoner, mens han selv satt hjemme og skrev på noe han drømte om skulle bli en roman. Lest av andre.
- Kanskje, smilte hun og avbrøt de negative tankene hans.
- Axel, sa han og smilte lunt avvæpnende, som for å signalisere at han ikke hadde intensjoner om noe… forbudt?
- Moa Lindén. 

De gav hverandre hendene. Rødmet hun? Han bannet inni seg fordi han ikke hadde sagt etternavnet sitt. Var han for uformell?
- Det er noe med denne samtidskunsten… fortsatte hun, tryggere enn hans førsteinntrykk tilsa. -Den er ofte så banal at man overanalyserer og blir usikker før man innser hva det egentlig handler om.
- Hur så? Han hatet det når han ufrivillig slo over til svensk. Hun enset det tydeligvis ikke.
- Det er jo oftest bare en speiling av samtiden og tendenser vi trenger å bli minnet på. Det som skjer rundt oss skjer jo hele tiden. Man blir både bedøvd og vant til de forskjellige situasjonenene.
- Er du kunstviter ?
- Haha! Neida, bare interessert.
Hun fomlet med hendene og han spurte om hun ville ha noe annet å drikke en den nå lunkne velkomstdrinken.
- Rødvin? foreslo hun.
Han satt det tomme glasset fra seg og løftet pekefingeren som for å si “ et øyeblikk”.

-Amarone, den är myyycket braaa, sa en likblek og liktynn bartender på finsk-svensk. 
Han fikk glass til hver av dem og skyndte seg tilbake;
faen om noen sleske kuratorjævler hadde lagt beslag på henne mens han var borte. Tanken stresset ham.
Men nei, hun stod alene fremdeles. Han stoppet et stykke unna for å betrakte. Håret var satt opp i en tilsynelatende hensynløs knute, men alikevel slik at man så hun hadde brukt tid på det. En sort topp uten ermer, den ene bh-stroppene stakk litt utenfor, sort skjørt til over knærne og høyhælte sko som aksentuerte både byste og legger. Han ble nesten ør.
Plutselig så hun rett på ham. Han ble flau. Omtrent som å kikke gjennom et nøkkelhull for så å oppdage at en annen observerer deg når du gjør det.
Hun smilte, virket ikke som hun hadde oppfattet at han hadde stått og sett på henne

Simon Stålenhag

Simon Stålenhag

Simon Stålenhag maler digitale retro-futuristiske bilder der han blander svensk 80- og 90-talls hverdag og gjenstander (Volvo 240, fasttelefon, VHS-kassetter osv.) med futuristiske elementer som roboter, androider og romskip (...) .

Han har også gitt ut flere bøker med bildene og tilhørende tekst. Den første ble finansiert gjennom Kickstarter, hvor han dro inn 3 millioner kroner raskt, godt hjulpet av et oppslag på The Verge som ble delt 50 000 ganger på kort tid.

Fascinerende bilder som treffer en nostalgistreng hos meg. Nostalgi var opprinnelig en diagnose for sykelig hjemlengsel, og det er på jo på et vis (ikke den sykelige delen da..) - men hva var det egentlig vi opplevde på 80- og 90-tallet, når vi (les: min) lengter "hjem"  til da alt var "trygt og fast"?  Det var jo fremdeles kald krig når jeg bodde hjemme på gården. Stadig fløy Hercules og Orion-fly med Natoflagg over gården i det de nærmet seg landing Kjevik. Helikoptersvermer lavt over husetaket (ikke så ofte, men nok til at det gjorde oss urolige), jagerfly som med tordenskrall akkurat holdt seg under lydmuren (hver uke). Hver fredag klokken 15 gikk fly-alarmen nede på Birkeland - testing av sivilt varselanlegg. Og jeg sjekket selvsagt alltid at klokken faktisk var 15 og at det dermed var en test. Hadde jeg radio i nærheten ble den alltid skrudd på for å forsikre meg om at verden gikk videre og at det heller ikke nå var atombomber på vei...

Og alikevel - over 30 år etter, en slik lengsel tilbake til en idyllisk verden (som jeg levde i)...  

Simon Stålenhags hjemmeside → 

 

Weekend-lesning

Weekend-lesning


 What, when, where? An early raceguide

Den viktigste biten denne måneden; hvilke sykkelritt, når og hvor i februar og inn i mars.

 (Rouleur.cc - Åpen)

 

 Personal Shopper: Ubehaget i teknologien

Anmeldelse/essay av den franske regissøren Olivier Assayas´ teknomareritt av en film, Personal Shopper . Med denne har han laget sin hittil beste, mest relevante og mest foruroligende film.

(Morgenbladet- Åpen)

 

 Michel Houellebecq’s ‘Submission’ 

Da jeg skulle lese Submission (på norsk Underkastelse) gruet jeg meg litt fordi jeg blir litt urolig av den ekstreme polariseringen som hele tiden foregår mellom vestlig (vårt) levesett og den påståtte trusselen ekstrem Islam er for oss. Boka og Houllebecq er for lengst både demonisert og elsket, så for en gangs skyld ville jeg vite mer om en bok før jeg leste den enn ellers. (Å lese anmeldelser før jeg leser bøker er oftest bare forstyrrende da jeg ikke stoler nok på meg selv som leser til å ikke lete etter hva en eller annen anmelder har lest, altså at jeg prøver å finne det i teksten i stedet for å lese med "egne øyne".
Men altså, denne gang gjorde jeg det fordi jeg fant anmeldelsen i NYTimes arkiv og boka har stått der i bokylla og gitt meg dårlig samvittighet.
Selvsagt en knallbra anmeldelse... (jeg sier ikke Knausgård mener at boka er knallbra (les og finn ut), men anmeldelsen som tekst i seg selv er bra.

(NYTimes - Åpen)

 

 Å springa langt og lenge i livet

Andreas Homplands eassy om det å løpe, eller springe som han sier. Teksten er fra 2009, men jeg hadde bare lest den en gang før før den ble publisert på nytt i Harvest.as Han skriver så bra om å løpe som jeg ønsker noen kunne skrive om å sykle. (Tim Krabbé gjør forsåvidt det...)

(Harvest.as - Åpen)

 

 Jenta på broa

God reportasje om barnevernsjenta som flere ganger truet med å hoppe fra Varoddbrua og som i sommer knivstakk to personer inne på Sørlandssenteret, der den ene, Maria Skuland, døde av skadene. Dette er bra journalstikk av FVN og det er også en bra lay-out på reportasjen. Det er også et viktig grep for å holde på lesere, tror jeg.

(FVN.no - Abo)

 
Problemet med Woody

Problemet med Woody

Mitt problem med Woody Allen

- A.O. Scott, NYTimes 01.02.18

Bra artikkel i New York Times om problemet med Woody Allen. Jeg har elsket filmene hans så lenge jeg kan huske og har også funnet det småproblematisk å nyte filmene hans samtidig som anklager om misbruk av barna og han inngår giftemål med adoptivdatteren (riktignok til Mia Farrow, han er ikke adoptivfar) på 21 år  i en alder av 53 m.m Hele min idolisering av ham (særlig siden What´s new, Pusscat? og Take the mony and run, er jo ruinert - og det er sikkert like grei).
Alikevel, det blir som i forhold til Hamsun; man kan nyte kunsten de leverer, er jo ikke det samme som å bifall verken kunstnerens handlinger eller meninger. Da ville det vel blitt håpløst?


Les artikkel