LyderGeir Werner Hagen

Lyder

LyderGeir Werner Hagen

Nå har jeg ligget en time på gesimsen utenfor kinoen og slumret i ettermiddagssola...

Mens jeg lå der med øynene lukket og kjente den milde brisen svale meg, ble jeg vàr alle lydene rundt meg. En moped som ruser forbi nede i Vestregate. Et barn som griner og høres ganske så bra gjennom det åpne vinduet ut mot bakgården. Biler som kjører, forbi kinoen, eller en fjernere lyd fra bilene oppe på gamle E-18. Fugler som synger. Svalenes evinnelige(og elskede) krii-krii, og måkene som alltid trekker inn fra havet på denne tiden av dagen for å speide etter matrester(søppel) i gatene. Hørte plutselig en kråke og åpnet øynene for å se på den. Det må være den eneste fuglen som er blottet for grasiøsitet.Det er noe vinglevorent over kråkas flyving. Som om den er mer opptatt av å finne noe å spise eller ødelegge enn å fly grasiøst over takene. Lukker øynene i gjen og kjenner på nytt brisen som nesten beføler meg(!)... Det drypper vann fra en kum nede ved gymsalen(under kinoen). Høres hult og kaldt ut. Så legger jeg merke til en av de fineste lydene som finnes; bladene fra naboens bjørk som risler forsiktig i den samme brisen som kjærtegner meg. At trær gir ly og skygge er flott, men det vakreste med trær synes jeg er lyden. Har du hørt på ospas nervøse risling en deilig dag i høstskogen ? Eller det norskeste av alt, suset gjennom granskogen en klar og kald høstdag når alle løvtrærne har felt sine blader. 

Blir distrahert av høye hæler på fortauet rett bak meg. Prøver å se hvem det er men vedkommende har allerede passert når jeg får snudd meg. Men lyden varer en stund, på vei bort. Legger nå merke til at sola har rundet hjørnet på gesimsen og synes ikke det er så stas å ligge i skyggen. Går heller inn i mørket og leser videre på Ketil Bjørnstad...

Designer, koder og skriver. Tar oppvasken for å vaske opp.