om sykling

03/03/2008

...og Tour de France i særlighet

Som vanlig kommer bokhandlernes Mammut-salg bardus på meg, som det har gjort de 15 siste årene... Vel, uansett, jeg fikk da handlet et par bøker på lørdag.Den ene var "Ibsens kvinner" om , ja nettopp, Ibsen kvinnefigurer.Interessant bok. Den andre boka var Johann Kaggestads bok om Tour de France. Leste gjennom den på søndags kveld og den var full av gode historier, og ikke minst masse bra bilder. Det var da jeg ble påmint om hva som egentlig alltid har fascinert meg mest når det gjelder sykkelsporten, nemlig det estetiske. Alt fra selve landskapet man sykler i, til sykkkelen og utstyret på den,  til rytteren; spillet i muskler og sener, samspillet mellom rytter og sykkel.

Jeg har digga sykling siden jeg var 8 år gammel og overtok en landeveissykkel fra Sam Hovden. Da hadde faktisk Birkens Sykkelklubb norges første proffe sykkellag, sponset av Polaris Kjøkken.At en av syklisten på laget var navnebror Geir Digerud hjalp jo for en 8 åring som bare hadde kamerater som tenkte på fotball.

Senere dalte vel interessen litt før jeg engang på tidlig nittitall så Patis-Roubaix på TV  og der så jeg Andrei Tchmill med noen sykt svære lår vinne. Å se de enorme lårene jobbe maskinelt var helt utrolig fascinerende, oppoverbakke, brostein, krappe svinger - uansettt gikk lårene i samme seige tempo, (Tchmill sykla alltid på tyngste gir så lenge han kunne) helt fantastisk vakkert ! Siden da har sykling stort sett vært den eneste sporten jeg har fulgt  med på.

I dag er det snakk om millimeterpresisjon(bokstavelig talt) når det gjelder sittestilling til hver enkelt syklist. Hvor langt skal styret stikke frem over forhjulet, høyde på setet, lengde på krankarmene, avstand mellom senter forhjul og senter bakhjul osv., i minste detalj. Dette fascinerer meg like mye som selve taktikkeriet i rittet.(Og det er er her de lange etapperittene skiller seg fra endags-rittene - masse taktikk som hele tiden må justeres/forandres i forhold til de andre lagene). Ofte leser man at syklister som Lance Armstrong valgte sykling fordi det var en individuell idrett og ikke lag-idrett, noe som selvsagt er det rene tøv, særlig i ritt som Tour de France. Er det noe man er avhengig av da er det nettopp laget. Tenk på hjelperytterne som er ansatt for en oppgave - å ofre seg for kapteinen.
Ikke alle holder ut dette, som f.eks. Floyd Landis som var lei av å kjøre for Armstrong og ville vinne sjøl. At han dro det hele litt langt(grisedopa på testosteron) for å vinne i fjor er bare trist patetisk...Ikke minst de tåpelige bortforklaringene han kom med. Dog ikke så sprø som forklaringa til Tyler Hamilton ; han hevdet i fult alvor at at det bodde en ufødt tvilling i kroppen hans som produseret egne celler og at han derfor hadde så høyt testosteroninnhold.

Og helt til slutt MÅ jeg anbefale dere å lese Tim Krabbés bok The rider, som beskriver en syklists tanker gjennom et en-dagsritt.

Selvsagt også boka til Kaggestad !