Film, KunstGeir Werner

Per Fly

Film, KunstGeir Werner

 

Da jeg fant denne godt skrevne introduksjonen til Per Flys klasse-trilogi av Lone Dybdal, så jeg at det ikke var noe poeng i å prøve på det samme selv. (jeg prøver å få komntakt med henne for å få tillatelse, men er frek nok til å legge den ut allerede nå. Får jeg ikke tillatelse, slettes teksten hennes...)

Dette er filmer man må ha sett. Personlig tror jeg Arven den mest rystende filmen jeg har sett- I allefall i den forstand at jeg ble satt ut i flere dager av handlingen og slutten på filmen.

 ///

 

BENKEN / ARVEN / DRAPET 

En trilogi om klassesamfunnet bestående av en film fra henholdsvis under-, middel- og overklassen. Til sammen er de den største danske kinosuksessen i nyere tid. Da Benken ble lansert i 2000 - i bare tolv kopier - ble den sett av nesten en kvart million dansker som umiddelbart ble beveget av den realistiske skildringen av livet i Danmarks sosiale bunnsjikt. Siden fulgte det fantastiske overklassedramaet Arven, før det hele ble avrundet med Drapet som er lagt til middelklassen. 

Per Fly er en av en rekke nye suksessfulle, danske regissører som beviser at man kan komme med sosial kritikk og samtidig fortelle en god historie. Med et presist blikk på miljø og gjennom gripende personskildringer er Fly med på å sette den danske hverdagen og sosialpolitikk til debatt. Hans filmer viser at dette fint kan gjøres uten en belærende tone, og samtidig unngå å romantisere den ensomme "taperen".

Om man skal sjangerplassere Flys triologi kan man si at den representerer en form for ny-realisme, en ny-realisme som er påvirket av den britiske sosialrealismen og kanskje spesielt regissører som Ken Loach og Mike Leigh. Sistnevnte er kjent for å åpne for improviserende skuespill, noe også Fly gjør nytte av i sine filmer.

I alle tre delene av triologien må den mannlige hovedpersonen treffe et valg som kan få fatal betydning for resten av livet hans - for ikke å snakke om andres. I Benken tar underklasse-Kaj ansvar og redder datteren og barnebarnet, i Arven velger overklasse-Christoffer slekten fremfor kjærligheten. Men hva gjør middelklasse-Carsten? I et intervju forteller Fly at han diskuterte med sin medforfatter under arbeidet med manuset til Drapet om den gode løgn overhodet finnes. De konkluderte med at enhver løgn begrenser dit råderom, og vil en eller annen gang falle tilbake på deg. I vår ritualiserte hverdag løper vi ikke rundt og forteller hverandre ubehagelige sannheter. Det ville vært uutholdelig. Når tingene spisser seg til, blir imidlertid sannheten viktig. Drapet viser hvor galt det kan gå for en vanlig mann som plutselig og tilfeldig utsettes for et vanskelig moralsk dilemma, og tvinges til å ta et oppgjør med sitt eget liv og etiske holdninger. Til slutt tvinges han til å konfrontere sine livsløgner.

Et tydelig kjennetegn ved Per Flys filmestetikk er et realistisk miljøbilde. Opptakene til filmene er gjort på autentiske locations med håndholdt kamera, og skuespillerne er gitt mulighet til å improvisere seg fram til sine karakterer. Fly plasserer dessuten både innendørs og utendørs sitt kamera i god avstand fra scenen som spilles inn. Dette medfører at skuespillerne konstant er usikre på hvor kameraet er plassert. Det tilfører videre filmen en friskhet, og et fritt rom til skuespillerne, som ikke får mulighet til å "spille opp" til kameraet.

Det kan tydelig fornemmes en stilbevissthet i Flys elegante billedkomposisjoner. For eksempel i Arven, der Christoffer står alene ved vinduet i det luksuriøse hotellrommet og ser ut på den verden han sakte men sikkert har avskåret seg fra. Og så har vi motivet som brukes på filmplakaten: et hvitt og tomt rom med Christoffer inneklemt i venstre billedkant. Direktøren skaper sitt eget fengsel, som rent visuelt går som en rød tråd gjennom filmen.

Fly har med sine filmer gjenopptatt sosialrealismen i dansk film som hadde sin storhetstid på 1970-tallet med filmer som Zappa av Bille August, og Kragh-Jacobsens Vil du se min smukke navle?. Han uttalte i forbindelse med lanseringen av Benken at sosialrealisme i dansk film på 1970-tallet viste virkeligheten slik man gjerne ville at den skulle se ut, men at "min ny-realisme handler om å vise virkeligheten som den faktisk ser ut."

Lone Dybdal - Tromsø filmklubb (redigert)