Søndag 21 august

Hadde lyst til å skrive noe interessant nå. Så ble jeg litt betenkt fordi jeg ser at det er såpass mange som er innom bloggen at jeg ikke vil bli for personlig. Eller... gjør det egentlig noe?

(Som så mange ganger før skriver jeg bare det som faller meg inn, omtrent som frie assosiasjoner...) ;

OM VALG OG KONSEKVENSER (pirker i hvertall på dette...)

Sitter på kinoen akkurat nå og skal egentlig kode en liten side for Olashei-løpet, men ble litt distrahert og måtte sjekke bloggen. Har fått en sommerforkjølelse og sitter med lett feber, lett hodepine og lett selvmedlidende og venter på å gå hjem og få sove. Å skrive hjem blir forresten litt rart, men det er jo hjem. Så mye som har skjedd de siste 6 månedene i livet mitt at jeg egentlig blir både svimmel, tankefull, melankolsk og ganske lei meg. Jeg har tatt noen avgjørelser som jeg ennå ikke ser rekkevidden av, men som mest av alt føles riktig nå. Har såvidt skrevet om det før (men det skal ikke tas bokstavelig, jeg er ikke noe offer) men det er måte å forklare valgene på...tror jeg. 

Har fått forskjellige reaksjoner, de fleste veldig velmenende uten å "velge side", noe jeg foretrekker, men også noen aggressive, dels uforståelig harde reaksjoner fra folk som rett og slett ikke har noe med å irettesette meg for dette. Det har vært veldig skuffende og skapt en evig distanse til vedkommende, som jeg tviler på vil kunne rettes opp. Jeg kan ikke gå rundt og være bitter eller sint på disse, men jeg kan heller ikke omgås dem i særlig grad. Det er ikke så vanskelig eller noe tap for meg (...),  men jeg er altså nå blitt gammel at jeg helst må omgås folk som gir meg noe positivt. Heldigvis er det opp til meg å velge.

Jeg har fryktelig dårlig samvittighet, hvis det blir rett ord her, for det jeg har gjort. Det rimer jo ikke med mitt eget selvbilde som et godt og kjærlig menneske. Å gå fra en til fordel for en annen er i mine øyne noe av det styggeste man kan gjøre, og alikevel er det jeg som har gjort det denne gangen.

Begynner å bli vel personlig nå så jeg slutter å skrive mer om akkurat dette nå...

OM KAFFE OG SØNNER OG DØTRE

Siden Glæden (Kafe Den Siste Glæde) nå er nedlagt, er det ikke mulig å få en god caffe latte i Lillesand. Det sier jeg ikke for å være cocky, men det er faktisk sant. De to kafeene i byen har gode kaffemaskiner, men kan ikke, eller vil ikke lage god latte på dem. Særlig er det melka de ikke får til... Derfor bare MÅTTE jeg en tur til Kristiansand og Drømmeplassen i dag. Tok med meg Le Monde og Morgenbladet og gledet meg en liten time med god kaffe og aviser på kafé (og et stykke sjokoladekake selvsagt). Men da jeg kom til byen ringte jeg heller til Fredrik for å se om han var hjemme og ville bli med. Det var han og vi gikk sammen på Drømmeplassen. Vi satt der nesten i halvannen time og pratet ganske dypt og nært. Veldig fint.

Jeg merker at jeg savner å se ham oftere nå. Vil ikke bli så fremmed for ham som fedre lett blir av en eller annen grunn.(Jeg har min teori om hvorfor fedre og sønner er et evig problem, men det får jeg skrive om siden).

Eirin er i Sverige og har handlet treningstøy, så nå er hun klar for spinningtime med pappaen sin i morra. 

Skriver jeg mer om Fredrik og Eirin nå blir jeg for rørt og tastaturet på Macen blir vått, så det holder nå... = )

 

+++

 

 

Designer, koder og skriver. Tar oppvasken for å vaske opp.