Kapittel 1. Bursdag

NB! Alt innhold på denne siden vil være i motsatt rekkefølge i forhold til en vanlig blogg. Altså vil det jeg skrev sist være lengst ned på siden, ikke først.

Etter halvannet års samliv med ny samboer og kjæreste har jeg begynt å lese bøker igjen. Først leste jeg ferdig biografien om Steve Jobs, så Ketil Bjørnstads De udødelig, og nå er jeg endelig i gang med Min kamp 6. Har vært hjemme fra jobb i dag, med feber som kommer og går, kaldsvette og en utrolig sår hals. Da har jeg hatt tid til å sitte helt stille og lese meg godt inn i Knausgård (fra nå av bare kalt K). Det var så godt å endelig komme litt inn i romanen. Ikke så mye på en analytisk eller kritisk måte, men som i å ha tid til å lese mange nok sider på en gang uten å bli avbrutt av noen eller noe. Komme litt inn i historien uten å brette eseløre for hver tredje side.

Sist jeg leste K, stoppet det opp i halvveis i bind 3. Ikke fordi jeg ikke orket mer eller ville mer, men fordi jeg fikk så lyst til å lese Bjørnstad igjen. Damen i dalen, siste bind i trilogien om Aksel Vinding. Bjørnstad er den forfatteren jeg vender tilbake til hele tiden. Har ikke noen dypere forklaring på hva det er som tiltaler meg sånni litteraturen hans, men noe er det jo. Kanskje miljøskildringene ? Eller det evinnelig problematiske i forholdet mellom mann og kvinne og mellom barn og foreldre? Dette må jeg prøve å finne ut av. Det er mye å hente der tror jeg. 

Det er også burdagen min i dag, så iPhonen renner over av gratulasjonsmeldinger fra Facebook og på SMS - det er jo hyggelig, jeg setter selvsagt pris på oppmerksomhet, men jeg lar meg så lett avbryte mens jeg prøver å skrive dette her. Først logget jeg på Facebook på macen, svarte på noen meldinger, så var det innom iTunes Store og impulshandle et par album; Ketil Bjørnstads musikk til Vinding trilogien og Terje Rypdals Singles collection...

Språket er så kjedelig

Leste nettop gjennom forrige post og ser at språket er så til de grader fylt med klisjeer. (bare å skrive "så til de grader" er jo dritkjedelig) - men jeg har rett og slett ikke lært meg å økonomisere med språket når jeg skriver dette her. Bare se ; " men jeg har rett og slett ikke lært meg å økonomisere med språket når jeg skriver dette her". Mister litt motet. Og nå skal jeg forklare hvorfor. Fordi dette skriveprosjektet har en slags grunnidé om at det jeg kommer på skal skrives ut der og da. Frie assosiasjoner i skrift om man vil. Men når setningene da begynner å nli lange og knotne mister jeg jo av og til tankerekka og det kan stoppe helt opp. Samtidig, og dette vet jeg ikke helt sikkert egentlig, men samtidig er det vel sånn at nettopp i frie assosiasjoner skal tankene løep hvor de vil, uten sensur eller annen kontroll. Så kanksje det å skrive ut frie assosiasjoner er den slags forsinkede frie assosiasjoner?

Igjen faller jeg ut. Macen er fylt av distraksjoner; Twitter, internett med sitt uendelig innhold, facebook som jeg av en aller annen idiotisk grunn lot tå aktivt i menylinjen, iTunes med all min kresent utvalgte musikk (akkurat nå er det Terje Rypdals Mystery Man som i all sin vakkerhet forstyrrer meg...