`

Pust...pes..pust...pes

Jeg skal ikke føde. Og jeg hinter heller ikke til andre pre-gravide aktiviteter (akkurat nå). Jeg prøver å hente opp igjen kondisen. Det er uhørt!!! at man rett og slett må graaave fram igjen en sånn noenlunde ok form (jeg snakker ikke kroppsform, den er stuck) etter bare tre uker vekke. Ja, tro nå ikke at joggeskoa har stått ubrukt, jeg har aldri brukt de så mye som jeg har gjort de siste tre ukene. Men jeg har stått veldig stille med de. Koruniform på Jernbyrden er dongeri, en usannsynlig usexy og formløs bestefarskjorte og joggesko. Og der har jeg stått. Mye og lenge. Til glede for oss selv og mange tilskuere.

Dessverre til uglede og gremmelse for kroppsformen(e). Hvis jeg kunne bytta ut en egenskap, så var det den med å legge på seg bare man går forbi et kjøleskap.

Men i dag var tiden inne til å løpe seg inn på de smale stier igjen. Det er skremmende hvordan moralen kan radbrekkes i løpet av så kort tid. Jeg blir bare så likegyldig, kjenner det ikke en plass i systemet at lysten er tilstede. Men når jeg likevel endelig klarer å stappe meg ned i løpebuksa – er det fornuften eller følelsene (eller moralen som kanskje også egentlig er fornuften) som har fått overtaket da? Mulig begge. Gudskjelov!

Jeg tenkte det var best å gå rolig fram, ikkeno kupert terreng i dag. De to største ungene var aleine hjemme også, så jeg ønsket å unngå beinbrudd langt inni skauen. Jeg bestemte meg for Holta, der er det ei rundløype akkurat passe flat og kort til mitt formål. Det forløp omtrent sånn:

 

1.runde: Å herreli, det kneet er skikkelig vondt asså!! Kanskje det har blitt litt skada av å stå så mye? Og hoftene og, au! Mulig det beste er å gå i steden? Kan heller slutte å spise sjokolade. Eller. Det kan jeg nok ikke. Får vel bare holde ut litt til. Fjuh! Endelig ferdig med «oppoverbakken» (kan knapt kalles det).

 

2.-3. runde: Hm, dette var i grunn litt deilig! Helt aleine her og.

 

4.-6. runde: Kanskje jeg skal begynne å blogge litt igjen? Har liggi brakk veldig lenge nå. Har jo litt mer fri om dagene nå. Å, jeg må huske å si fra om det blir bursdagsfeiring lørdag eller søndag, og så må jeg handle gave til ho og ho og de der. Skal vi se...har middag i dag og i morra, Jernbyrden torsdag, fredag og lørdag, massasjetime i kveld (omg som jeg gleder meg!), barnebursdag i morra, besøk til helga (har jeg egentlig nok dyner?), hvorfor leser jeg ikke en bok nå om dagen? Blir godt med en kaffe på Glæden etterpå.

 

7.runde: Hæ?? var dette sjette, sjuende eller åttende runde? (resultat av for mye tankearbeid i foregående runder)

 

8.runde: Puuust, pees!!!

 

9.runde: Takk og looooov!!!! Wake me up before you go go på øret!

 

10. runde: Hvor lang er egentlig denne runden? Mye kortere enn jeg tror. Glemte å sette på gps-en, går en runde etterpå for å se lengden. Sveeeett!!! Tror egentlig jeg hadde klart å presse meg en runde til, men 10 er så greit tall. Puuust!!! Peees!!

 

Jaja, så var det gjort. Håper moralen står meg bi i tiden framover.

 

(PS! Skreiv egentlig dette i går, men glemte å legge det ut..)

 

Æsj! Hva er det der for noe??

Har du hørt den vitsen?

-Æsj! Hva er det der for noe??

-Det er en hundebæsj!

-Er du sikker? Lukt på den.

*Sniff* Æsj, ja det er en bæsj!

-Er du helt sikker? Ta på den.

*Klass, klass* Ææsj, ja det er en bæsj!

-Er du heelt sikker? Smak på den!

*Smatt* Æææsj, ja det ER en bæsj!!!

-Fjuh!!! Godt vi ikke tråkka på`n!!!

 

Det er våååår!!!! I alle fall her jeg bor. Det er så deilig! Varme, gode solstråler har smelta snøen vekk, og asfalten kan igjen få herredømme på gangveiene rundt omkring. Men den er truet, for med meget tett mellomrom ligger de der, gamle helgnudde, gamle halvgnudde og helt nye. Ja, jeg snakker om hundedrit. Jeg kunne sikkert brukt et mer dannet ord, men jeg syns ikke det er noe dannet ved det i det hele tatt, og derfor blir det sånn.

 

Hva er det med folk????? Og her må jeg jo besinne meg med en gang, for jeg veit godt at dette ikke gjelder alle folk med menneskets beste venn ved sin side. Men til gjengjeld må jo det da bety at det finnes uhorvelig mange SLABBEDASKER som slenger rundt i gater og streder med voff-voffen sin og syns det er helt greit å la driten til bikkja ligge igjen som en dampende, brun, stinkende blaudis. Høres jeg provosert ut? Hvis jeg pleide å banne (noe jeg ikke gjør), så hadde jeg sagt at det kan jeg banne på!

 

Jeg får så himla lyst til å være innmari spydig med folk som ikke plukker opp etter hunden. I dag da jeg var ute og jogga planla jeg noe jeg kunne si hvis dama foran meg hadde gått uten å rydde etter seg (eller hunden da). Men nå blei det ikke noe shitbrake mens jeg var i nærheten. Men det spørs om jeg hadde turt. Jeg er veldig tøff inni huet, men har jo visse sperrer. Men skal vi egentlig ha det når det gjelder dette temaet? Er det annet enn opprydding som gjelder liksom? Hvor forbanna blir vi ikke hvis vi tråkker i en hundedrit og det legger seg som brunt klister inni spora på skoa eller vogna? Er dette noe hundeeiere uten normal oppførsel ikke kjenner til? Jeg har hatt lyst til å spørre de om de kan være så snill å tråkke i driten før de går videre siden de helt klart syns det er tipp topp.

Jeg pleier å si (ikke direkte til de..) at hvis de syns det pynter så veldig opp i gatene, så ta det heller med hjem og få en dritfin hage.

 

Hvis du som leser dette mot formodning sorterer under kategorien «hundeeier uten normal oppførsel»: Når hunden din er ferdig, plant begge beina dine godt nedi kladden. Si: Å hurra, dette var digg! Da skal du få la kladden ligge igjen.

Hvis dette ikke hørtes så forlokkende ut likevel, plukk opp, ta det med deg og kast det i søpla!!!

Enneagrammet - en tøtsj

Jeg har sagt før at jeg hadde lyst til å skrive om Enneagrammet, og nå gjør jeg et forsøk.

På baksida av boka «Veien til vekst med enneagrammet» står det:«Enneagrammets eldgamle visdom skildrer menneskets natur gjennom ni ulike mennesketyper som til sammen skaper et spennende mangfold. De ni typene har ulike karaktertrekk og oppfatter verden på hver sin måte. Men Enneagrammets innsikt trenger også dypere – til motivasjonen for våre handlinger: Hvorfor handler vi som vi gjør?»

 Jeg har blitt veldig fascinert av dette, og har lest en del i denne boka og i andre kortversjoner. Det finnes mange bøker om emnet, og mange artikler på nettet. Man kan både se det i et religiøst perspektiv og i et «vanlig» perspektiv om man kan si det sånn. Det er komplekst, så dette blir altså kun en smakebit og et bittelite overblikk. Et dypdykk anbefales, jeg er ikke ikke ferdig dykka sjøl :).

 

Røttene til Enneagrammet går kanskje så langt tilbake som til 2500 år f. Kr, til Midtøsten. Det synes å stamme fra sufiene, en gruppe muslimske mystikere. Målet med Enneagrammet er å avdekke motivasjonen som ligger til grunn for våre karaktertrekk, tendenser og preferanser. Vi inviteres til å gå i dypet av oss selv og røre ved kjernen som bare kan beskrives som åndelig. Det er som et slags speil for sjelen. På godt og vondt.

Det første jeg ville vite første gangen jeg hørte om det, var jo så klart hvilken type jeg sjøl er. Litt merkelig siden jeg har levd med meg sjøl i over 35 år og burde vite det sånn nogenlunde. Men vi liker vel å se om vi passer inn i et slags mønster, hva er typisk meg liksom. Men etter hvert har jeg funnet ut at det er vel så interessant å prøve å finne ut hvilken type de rundt meg er, de jeg tilbringer mest tid sammen med. Da kan jeg kanskje bedre forstå hvorfor de gjør sånn og sånn, og reagerer på den og den måten. Jeg tror at hvis man har denne innsikten, så blir det mye lettere å akseptere og imøtekomme andre.

Så til saken: Man tenker seg en sirkel med ni enneagramnummer som beskriver en vane- eller tvangsmessig måte å forholde seg til livet på ved å fokusere på ett aspekt av virkeligheten, samtidig som de andre forkastes. Det tydeliggjør typenes sterke og svake sider, samt hvordan typene kan utvikle seg og frigjøre sine resurser. I enneagrammet finner du også beskrivelse av hvordan typene ønsker å motta blant annet feedback, ris og ros. Alle negative egenskaper ved typene er forvrengninger av mønstrenes sterke og positive sider. Målet er å bevege seg vekk fra den «usunne» delen og til den «sunne».

Det er viktig å huske at hvert menneske har kun ett enneagramsmønster (nummer), men man har «vinger», dvs ting fra numrene på hver side som man også identisiferer seg med.

Datt du av lasset allerede? Det er litt mye ord, men likevel så skrekkelig spennende! Og husk: nummeret har ingenting å si, det er ikke sånn at en er på topp og ni på bunn!

Eneren: «Den prestasjonsorienterte»

Opptatt av hvordan ting kan bli forbedret og reagerer ofte umiddelbart hvis noe ikke er som det skal være. Prøver å unngå feil og det som er vondt, høy moralsk standard.

Har utviklet en sterk indre kritiker, som holder følelser og behov på plass. Gjør heller det som den indre kritiker forteller dem er korrekt, fremfor det de har mest lyst til. Stor glede av å gjøre en jobb riktig og godt og man kan regne med at de vil gjøre en stor innsats for å yte sitt beste. Bekymret for å treffe en beslutning, fordi man lurer på om det er den rette.

Grunnleggende livstema: Orden. Grunnleggende psykologisk tvangsmønster: Sinne.

 

Toeren: «Hjelperen»

Veldig oppmerksomme på hvordan de kan yte hjelp til personer som står dem nær.

Gir gjerne av et godt hjerte, men er ofte dårlige til å motta selv, og dårlige til å uttrykke sine egne behov i det hele tatt. Dette kan gi indre konflikter i parforholdet, hvor hjelpere ofte føler seg ufri, fordi de ’skal’ gi hele tiden.

Oftest utadvendte mennesker, som er dyktige til å gi omsorg og anerkjennelse til andre,

og som selv setter stor pris på å bli anerkjent for det de gjør. Veldig empatisk, enestående til å se andres evner og muligheter. Stort behov for frihet.

Grunnleggende livstema: Oppleve selvtilstrekkelighet.

Grunnleggende psykologisk tvangsmønster: Stolthet.

 

Treeren: «Den resultatorienterte»

Har det alltid travelt, fordi de er veldig opptatt med å løse sine oppgaver og fokuserer på å nå sine mål. Kan yte en fantastisk arbeidsinnsats.Glemmer ofte å ta hensyn til seg selv, fordi de er fokusert på alt som skal gjøres. Dette medfører at de av og til kollapser totalt, før det går opp for dem hva de gjør mot seg selv. Uttrykker sine følelser gjennom det de gjør for andre, eller sammen med andre.

Viktig å være en suksess, og unngå fiasko. Vanskelig å «gjøre ingenting», slapper av ved f.eks å gjøre rent eller bygge om. God til å motivere andre, fantastisk rollemodell. Setter egne følelser til side. Har «kamelonkvaliteter».

Grunnleggende livstema: Produktivitet. Grunnleggende psykologisk tvangsmønster: Bedrag.

 

Fireren: «Individualisten»

Er følsomme og nærtagende mennesker, humøret kan svinge mye i løpet av en dag.

Har en dyptliggende følelse av å være ”feil”, og ofte et medfølgende manglende selvverd.

De kjenner både til vill lykke og dyp sørgmodig tristhet, og fokuserer ofte på det som mangler hos dem selv og andre. Trives godt med dype og nære relasjoner og liker å sette sitt helt personlige preg på det de arbeider med. Har god smak, liker det ekstraordinære, liker å være noe spesielt. Gjør det alminnelige liv mer spennende ved fantasier, kunstnerisk utfoldelse og dramatiske indre forestillinger. Opplever en stor dybde i følelseslivet, stor evne til å støtte andre i krisesituasjoner.

Lyst til å trekke seg tilbake fra sosiale sammenkomster, føler at man ikke riktig hører til i gruppen.

Grunnleggende livstema: Søke innsikt. Grunnleggende psykologisk tvangsmønster: Misunnelse.

 

Femmeren: «Observatøren»

Har et stort behov for privathet og beskytter seg mot andres inntrengning ved å bygge en usynlig mur mellom seg selv og omverden. Bak denne muren kan de fordype seg i sine interesser og evt. iaktta andre uten selv at bli iakttatt. Ofte innadvendte, opptatt av dype tanker om faglige emner eller om verden. Opptatt av å lese, studere og samle viten som de gjemmer i sitt sinns «lønnkammer».

Som regel veldig følsomme mennesker. Blir oppfattet som "kalde" fordi de ikke viser sine følelser,

men i stedet utrykker seg nøytralt og objektivt. Har stor respekt for andre, bringer aldri en hemmelighet videre. Evne til å innta et objektivt standpunkt og lar seg ikke påvirke av andres mening eller behov. Går på fest og opplever først festen når man er kommet hjem og tenker gjennom opplevelsen.

Grunnleggende livstema: Å vite. Grunnleggende psykologisk tvangsmønster: Griskhet og gjerrighet.

 

Sekseren: «Vokteren»

Opptatt av å være på vakt overfor hva som eventuelt kan gå galt og forestiller seg ofte det verst tenkelige i en situasjon. Dette utleves enten ved fobisk å holde seg tilbake av angst for hva som kan skje – eller ved motfobisk at kaste seg ut i å gjøre alt det de ikke tør. Kan ha vanskelig med å ha tillit til andre, har utviklet en særlig evne til å gjennomskue andre menneskers motiver.

God til å forutse de farene som superoptimistene har oversett og til å se tingene fra det motsatte synspunkt. Fantastisk lojale over for mennesker, som har vunnet deres tillit.

Autoriteter er et emne i deres liv. Enten underkaster man seg dem eller så gjør man opprør mot dem.

Identifiserer seg med saken og kjemper gjerne for de svake i samfunnet.

Grunnleggende livstema: risiko. Grunnleggende psykologisk tvangsmønster: Frykt (for ikke å passe inn, gjøre ting feil, ikke være til behag for mennesker som betyr noe for dem).

 

 

 

Sjueren: «Drømmeren»

Er motivert av alt som finnes som er nytt og spennende. Velger helst å se tingene fra den positive vinkel og opplever at verden er full av muligheter. Bryr seg ikke om å bli holdt fast av avtaler og prosedyrer og kan bli helt paniske av tanken om å ikke ha et valg. Liker å legge fantastiske planer som ikke nødvendigvis blir realisert akkurat nå. Har en utadvendt, medrivende begeistring som av andre kan fortolkes som overfladiskhet. Fascineres lett av mennesker, opplevelser og alt det nye.

Søker etter stimulering og kan i perioder nesten helt unnvære søvn. Har et ønske om å forbli i godt humør og er god til å peppe en stemning opp. Kan undres over mennesker som opplever livet problematisk og tungt. Når de får kontakt med dype eller smertefulle følelser har de lett for å forklare dem og slipper dermed smerten. Anvender sin sjarm som første forsvarsverk og unngår ofte konflikt ved å snakke seg ut av det. En formidabel evne til å sette ideer og emner sammen på en ny måte.

Grunnleggende livstema: Stadig å forbedre livet. Grunnleggende psykologisk tvangsmønster: Å fråtse i alt som gir en god følelse.

 

Åtteren: «Den konfronterende»

Er opptatt av deres umiddelbare behov og av om tingene er rettferdige. Stiller gjerne opp til kamp hvis de opplever urettferdighet på egne eller andres vegne. Har det fint med sinne og har en evne til å fylle veldig i landskapet. Hvis ting ikke går etter deres hode kan de virke veldig dominerende. Er samtidig veldig kjærlige og beskyttende og tar gjerne ansvaret for at noe skjer. Når de virkelig føler tillit til én vil de avsløre at de innerst inne har et veldig sårbart sted som det er viktig for dem å beskytte.

Har en tendens til å se det ekstreme i en situasjon: Mennesker er enten rettferdige eller urettferdige,

enten krigere eller slappfisker, ingen mellomting. Er glad i mat og drikke og ønsker tilfredsstillelse her og nå, når de opplever et behov. Har stor ansvarsfølelse og føler til tider ansvar for hele verden.

Blir enkelt rørt til tårer når de opplever uskyldigheten hos en baby eller en dyreunge.

Grunnleggende livstema: Kontroll. Grunnleggende psykologisk tvangsmønster: Begjær – etter liv og makt.

 

Nieren: «Den bevaringsorienterte/fredselskeren»

Har en fantastisk evne til å skape harmoni ved å leve seg inn i andre og akseptere dem totalt og uten forbehold. Fredselskere vil til gjengjeld ofte glemme seg selv og sine egne behov og i stedet følge de andres. Viktig å unngå konflikter, kan alltid se en sak fra alles sider og er formidable meglere.

Kan ha problemer med å gjøre viktige prosjekter ferdige fordi de enkelt lar seg avlede av andre ting som plutselig synes like så viktige som prosjektet. Handler ut fra vane. Det er masser av tid. Det kan vente til i morgen. Kjenner til makelighet. Enklere å finne ut av hva de ikke har lyst til, enn hva de har lyst til.

Opplever at de nærmest kan smelte sammen med andre mennesker, med musikk eller med naturen.

Lader opp når de er alene, men blir også beriket av andre menneskers anerkjennelse.

Grunnleggende livstema: Hvordan forvalte kreftene sine.

Grunnleggende psykologisk tvangsmønster: Latskap, hovedsaklig på det personlige plan.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Sjelerens

I går og i dag har jeg rydda i skuffer, skap, kott, permer, bod. Jeg fikk en ekstra «fridag» pga feber hos mellomsten i går, og på tirsdager er jeg hjemme med minstemann. ÅÅÅÅÅÅHHHHHH!!!!!

Jeg måtte bare få det ut – jeg føler meg rensa på innsida, det er så fantastisk deilig å stappe poser fulle av gammalt ræl, få det ut av huset, inn i bilen og sette kursen for fyllinga. Go Knudremyr!!

 Vi er noen hamstere i denne familien asså. Og i tillegg er vi skapt med et litt for bedagelig gen når det kommer til rydding og orden. De voksne her har ikke gått i Montessoribarnehage, det er helt klart. Men jeg har bestemt meg for å bli skikkelig nasty, her skal det kastes! Jeg har et skrekkbilde i huet som jeg skal mane fram hver gang jeg stuer noe inn i boden, og det er synet av loftet til en ikke navngitt svigermor. Sorry, du er helt fantastisk altså, men det er et under at ikke stuetaket har rast ned.. Og hun er slett ikke aleine om kastevegring. Jeg tror vår foreldregenerasjon blei litt sånn mellom barken og veden. De før måtte reparere det som ble ødelagt, og hadde krigen i bakhodet med knapphet på det meste. Da gjaldt det å ta vare på ting som kunne komme til nytte. Vi som er dessertgenerasjonen har ikke begrep om reparasjon, det koster jo mindre å kjøpe nytt (for vi reparerer ikke sjøl, vi sender det avgårde..). For de fleste av oss er det i alle fall sånn. Og så har våre foreldre tatt vare på ting for sikkerhets skyld, det kunne jo komme til nytte en vakker dag. Men det gjorde det ikke.

 Jeg har kasta puslespill som mangler brikker, knekte leiker, tomme malingsspann, rullegardiner, skrekkinngytende pynteputer med blonder (de har liggi i et kott siden vi blei gift asså), maletøy som har vært mer maling enn tøy, en «espressomaskin» som jeg fikk gratis i bokklubben ved innmelding en gang, brødbakemaskinen vi fikk til bryllupet (den hadde vi mye glede av, men var ødelagt), en høyttaler som hørte til min første dobbelkassettspiller (Toshiba, var driiiiiitstolt da jeg fikk den, har tatt opp utallige 10 i skuddet med den) – den lå oppå et skap og resten har vi kasta før, et par videokassetter (uten private opptak), en champagnekjøler (det har jeg ikke fortalt gubben), en tursekk med utpreget OL Lillehammer 94- logo.....og mangfoldige poser med kvitteringer, regninger, årsoppgaver, skattekort og jeg vet ikke hva fra 2005 og deromkring. At det går an å spare på sånt??? Man har jo nettbank som holder mer enn god nok oversikt over kontoutskrifter og regninger i alle fall.

 Og så har jeg levert en god del ting til Sana, flyktningemottaket. Jeg liker å kaste ting, men jeg syns det er for galt alt det som er mer enn godt brukandes som folk kaster på søpla. Det har gått med noen leiker som jeg ikke har fortalt ungene om en gang, men jeg kan ikke i min villeste fantasi tro at de noen gang kommer til å savne det. Da kan det heller gjøre nytten hos andre.

 Men nå er det tid for tirsdagskveld foran tv-en, de frustrerte fruene har som regel ikke mye nytt på gang, men jeg hater jo å gå glipp av noe....

Vil ha, vil ha, vil ha......sofa

Jeg kikker på sofaer og sofabord på nettet. Vi har hatt lyst på nytt i mange år, men både økonomi og unger (for ikke å snakke om katten) tilsier at vi bør vente enda litt med å gå til anskaffelse. Nå er den gamle sofaen såpass tilårskommen (jaja, bare 10 år da) at jeg nesten kommer med heiarop når Lussi kvesser klørne på stoffet.

Det er mange hensyn å ta med sofa. Farge, stoff, størrelse, form, bruk...og dessverre ofte det viktigste, pris..... Jeg kan gjerne drømme meg vekk med det meste her i verden. Men når det kommer til ting jeg virkelig skal ha, så blir jeg sånn onkel Skrue. Gnier`n. I starten. Det fins helt sikkert en vi kan klare oss med til en rimelig penge, kanskje på tilbud til og med? Sånn begynner det. Og jeg mener virkelig at det er ingenting i veien med å være nøktern. Jeg pleier ikke å sløse. Men samfunnet gjenspeiler seg også hjemme hos meg, det har lett for å bli budsjettsprekk...

Noen butikker utgår med solide kneløft, det er ikke vits i å ta en titt på hjemmesida en gang. Jo kanskje for å få inspirasjon, men ellers ikke. Å kjøpe sofa som nærmer seg prisen på bilen liksom, det er bare for dumt. Jeg snakker ikke om Skodaen altså. Den kan nok nærme seg en sofa i verdi, i alle fall mer for hver dag som går.

Spisestua er fra Bo Concept, den er jeg fornøyd med. Og de har fine sofaer også. Vi har bestemt oss for hjørneversjon, nå er vi lei av å ligge i hver vår uten å kunne dele teppe og armkrok. Sukk. Men det er også veldig praktisk i vår lille stue, får utnytta plassen mer. Sånn åpen ende er fint, og så tror jeg det er lurt for familien rotekopper at den står mest mulig ned på gulvet uten ben. Det er ikke til å tro hvor mye rart som kan gjemme seg under der!!

Jeg tar gjerne imot forslag :).

Kikka på sofabord også. Det var et kjempekult et fra Bo Concept som man kunne få i samme farge som spisestuebordet. Men den prisen!!!!! Fyttikatta, jeg lurer nesten på om jeg kan få pappa til å lage et lignende. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for form og farge. Firkanta eller rundt? Hvitt eller valnøtt? Høyt eller lavt? De «gamle» kommer jo til å steile av sånt lavt bord....men nå er det ikke de som skal bo her da.

Det høres veldig ut som det kun er jeg som bestemmer interiøret. Man kan kalle det en sannhet med modifikasjoner. Jeg tenker, jeg undersøker, jeg foreslår, men vi er begge med på avgjørelsen. Bare at jeg har dobbeltstemme. Og begge betaler siden vi deler på alt.

Jeg antar det ikke blir nytt dette året, men det er lov å håpe?

Geniet jobber...

...eller så er jeg bare lat. Nei, jeg prøver faktisk å skrive på noe, men disse dagene har vært travle gitt! Jeg tenker på å skrive om enneagrammet, det er spennende!!! Men da må jeg lese meg litt opp igjen først, er en stund siden jeg var inne i det. I mellomtida kan det hende det kommer et par usannsynlig tynne poster innholdsmessig sett - og hva er vel nytt med det her? :).

Talast

En tankefull dag

Denne dagen er spesiell. For 17 år siden ble fadderbarnet mitt født. Hun skulle vært 17 år i dag. Men hun ble bare 13 år og 7 måneder. Jeg kan fremdeles ikke forstå det, og kommer ikke til å gjøre det heller. Det er ikke mening i slike ting. Da hun døde, hadde jeg et nyfødt barn som krevde meg hele tida. På en måte var det godt, for livet mitt måtte gå videre enten jeg ville eller ikke. Men jeg følte ikke jeg fikk tatt det ordentlig inn over meg.

Jeg tenker på henne nesten hver dag. Alt vi kunne opplevd sammen. Sett. Besøkt. Det ble ikke sånn. Hun har noen fantastiske foreldre og søsken.

I dag tenner jeg et lys og tenker på de gode minnene. Jeg tror vi sees.

 

Ein fin liten blome

 

Ein fin liten blome i skogen eg ser,

i granskogen diger og dryg,

og vent mellom mose og lyng han seg ter.

Han står der så liten og blyg.

 

Sei ottast du ikkje i skogen stå gjøymd

der skuggane tyngja deg må?

-Å nei, for av Herren eg aldri vert gløymd,

til ringaste blom vil han sjå.

 

Men ynskjer du ikkje i prydhagen stå,

der folk kunne skoda på deg?

-Å nei, eg trivst best mellom ringe og små,

eg føddest til skogblome eg.

 

Om enn eg er liten, har Herren meg kjær,

med honom eg kjenner men sæl.

Kvar morgon meg bøna til himmelen ber,

med bøna eg sovnar kvar kveld.

 

Som blomen om vinteren visnar eg av,

men gler meg, for då står eg brud.

Lat lekamen kvila med fred i si grav,

mi sjel, ho er heime hos Gud.

 

Ja, glad skal eg vakna hos Jesus eingong,

i morgonen æveleg klår.

Og blanda med heilage englar min song

i himlen, dit døden ei når!

 

Bondekone vs lærer?

Min kjære og jeg så på tv (og det gjør vi i grunn ganske ofte) her en kveld, og da var det noe om enten barn som snakka om hva de skulle bli når de ble voksne, eller voksne som snakka om hva de sa som barn at de skulle bli når de ble voksne. For en formuleringsevne!

Nu vel. I alle fall kunne ikke han huske hva han hadde lyst til å bli. Vil ikke alle gutter bli brannmann eller politi eller fotballproff? Får ta en prat med svigermor og klare opp i dette. Ikke at jeg er lei meg for at jeg ikke ble gift med noen av de ovennevnte, en telematikkingeniør (eller datamann som er en mye mer dekkende yrkestittel spør du meg) passer meg veldig bra :). En jeg kjenner skulle helst gifte seg med Wenche Myhre da han ble stor, han gifta seg med en mann i stedet.

Jeg ville helst bli bondekone eller blomsterdekoratør husker jeg. Dyr har alltid interessert meg. Dessverre delte ikke mine foreldre denne pasjonen i særlig stor grad. Eller i noen grad i det hele tatt. Så det var nok ikke med hengiven kjærlighet men heller dårlig samvittighet etter stadige nedsablinger mine foreldre forærte meg en undulat da jeg ble 7 år. De hadde vel hørt at sånne fugler pleide å leve et par år. Mohhahahaa, søte, snille Thinko levde i 9 år!!

Jeg var vel medlem i Pennyklubben i 7 år med et uforløst håp om å få stelle med hester. Jeg blei veldig god på teorien da. Hunderaser kunne jeg også mye om. Men jeg hadde altså innmari lyst til å bo på gård og ha dyr. I mange år var jeg sånn til og fra kjempeforelska i en kompis av brodern som var odelsgutt. Den fine gården vettu. Det blei med drømmen, heldigvis tror jeg (sjøl om faren hans en gang ytra til mine foreldre at jeg hadde vært et himla bra svigerdatteremne!).

 Blomsterdekoratør frister litt ennå, det blir jo så pent det de lager! Og så er det herlig å være i en vakker blomsterforretning, jeg blir glad av luktene og synet. Jeg har så lyst til å lære å være kreativ, det er nemlig en evne jeg ikke fikk utdelt.

 Jeg skulle hatt flere yrker. Jeg er på et vis en sjauer, liker å styre med ting (for eksempel skru sammen diverse møbler, stable ved, organisere, svette litt....), men samtidig er jeg litt lat og syns det er utrolig deilig når jeg kan ha et par timer med kontorarbeid sittende stille på stolen. Jaja, som mor, kone og 2.klasselærer kan jeg muligens påberope meg å inneha de fleste yrkestitler...mer eller mindre frivillig. Men stadig vekk så tar jeg meg sjøl i å lure på hva annet jeg ville ha passa til enn å være lærer. Jeg oppdrar jo tre unger hjemme og er veldig aktiv på leksefronten (kontrollfrik), livet må ha mer å by på!! Lærerferier er utrolig praktiske med små barn, men samtidig er man bundet til de, ikke populært eller lett å komme seg på en billig ferie utenom de tidene der nei...

Kjære liv, gi meg et par drømmejobber før jeg er pensjonist...

Snakke – tenke – snakke – tenke

Jeg er en tilsynelatende meget utadvendt person med høy selvtillit og god selvfølelse. Høres det sleskt ut? Det er ikke sånn ment, men jeg gir nok inntrykk av å være veldig trygg på meg sjøl.

Det stemmer i mange tilfeller. Men slett ikke alle!! Jeg tenker ofte på hvordan andre ser på meg, og jeg blir usikker på om noe jeg har sagt eller gjort har blitt oppfatta feil. Som den «ønske om total harmoni»-person jeg er kan det føre til lange og kompliserte tankerekker. Tenk om ho ikke skjønte at jeg spøkte? Å nei, jeg herma jo akkurat etter dialekten hans, tror han at jeg erter han? Prater han med meg bare fordi jeg begynte å skravle, men egentlig så synes han jeg er en uinteressant person? Skal jeg vente med å snakke til han før han snakker til meg da neste gang jeg treffer på han? Eller er jeg overlegen da? Jammen kan det være strevsomt for en sjel å bli kjent med nye også...puh.

Alle tror at siden jeg er lærer, så syns jeg det er kjempegøy å snakke til mange folk. Nei, jeg syns ikke det! Det er to totalt forskjellige ting å stå foran en klasse med barn man skal undervise (eller i mange tilfeller nøste opp i diverse kritiske tilfeller av Silly bands- bytteuenigheter eller «jeg fant den pinnen først»- dilemmaer), og det å stå foran en forsamling av voksne mennesker man skal si noe fornuftig til. Jeg liker ikke å si så mye i sånne fora, føler jeg ikke klarer å formulere meg riktig. Det går lettere å skrive, da får tankene tid til å tenke.

Men det er himla gøy å snakke MED folk! Det har jeg vel fått fram i tidligere innlegg. Og så øver jeg meg på å ikke tenke så mye på hva hvem sa og hvorfor på hvilken måte. Det er ikke så lett, tatt i betraktning at jeg er en kvinne. Når man i tillegg prater generelt mye (selv om jeg faktisk havner på tredjeplass i snakke-på-inn-og-utpusttesten sammen med to ikke navngitte venninner), så er det desto mer som må analyseres og grubles over.....

Den mørke januar er over – hurra! Skulle gjerne hatt en liten ferietur å se fram til nå. I mellomtida sitter jeg og venter på Lillie Duggs kysse- slurpe- nusseavhandling :)). Bloggens forside og bakside anbefales virkelig (Suffløsa er bare sånn mellomfyll ;-)).

Begeistring

Jeg blir veldig lett begeistra! For prosjekter, sanger, mennesker, steder, tv-serier, mat, drikke.....you name it.

Jeg blei sinnsykt begeistra første gang jeg så min kjære......ååå, nå begynte jeg å mimre. Dette kan utvikle seg til den reine fjortissuppa...jeg skal besinne meg. Men han er jo den jeg har blitt mest begeistra for noensinne, i alle fall før vi slo oss sammen (ellej noe i den duj) og lagde tre flotte barn :). Hadde det vært i dag, så hadde jeg nok tenkt at det der halvlange håret må vi se å få fiksa litt på, og seilersko??? Hallo!!!

Men i 1998 kunne han kameraten som hadde lekt Kirsten (evt Kristian) giftekniv like gjerne stått naken ved siden av darlingen min uten at jeg hadde lagt merke til det. Det var den klisjefylte forelskelsen ved første blikk... Heldigvis er jeg like begeistra 13 år etter, det er ingen selvfølge. Jeg vil bare påpeke at seilerskoa raskt forsvant (de har jeg ik.....ke sett...?) og dårelokkene likeså. En mann som er kjekk med langt/halvlangt hår er garantert kjekkere med kort. 

Mennesker begeistrer meg mest, for alle de andre tingene har jo mennesker involvert som regel. Det er så gøy å bli kjent med nye folk! Ikke det at «de gamle» ikke er bra lenger, for de er ubetalelige, men livet er for kort til ikke å gjøre nye bekjentskaper. Jeg oppsøker gjerne steder hvor jeg kan få nye venner. Da Glæden åpnet sine dører, var jeg raskt på plass, ja faktisk på åpningsfesten. Det er et herlig sted! Dessverre er jeg ikke den trofaste hverdagsgjesten, men jeg begynner å få en god bunke med konsert- og quizopplevelser der. Og gjennom det har jeg blitt kjent med mange fantastiske, sprudlende, flotte mennesker. Takk!

Jeg har begynt i kor igjen (etter mange år i kordvale, ammetåka har sitti i), Grunnesund pigekor. For en terapi for sjelen å kunne synge tøffe sanger på en bra måte sammen med andre ungpiger!!

 Jeg sneik meg med på teateroppsetningen «Scrooge», det var for spennende til å gå glipp av! Mulig det lekker ut mellom linjene allerede, men jeg haaaater å gå glipp av noe (som virker gøy). Så da blei jeg sufflør (eller suffløse som en god venn raskt omdøpte meg til). Da jeg blei spurt om det samme til «Tornerose» klarte jeg ikke si nei. Jeg hadde slett ikke lyst til å si nei heller, det var kjempespennende å være med i teatergruppa! Folka der var supre, jeg lærte så mange ting jeg ikke kunne fra før. Tidkrevende i en allerede travel hverdag, men det ga så utrolig mye energi! En liiiten rolle blei det også, supermoro! Som den totale amatør på det området er jeg realist, men ønsket om å få være med igjen er sterkt.

Jeg skal være med i koret som skal synge når «Jernbyrden» settes opp i Høvåg til sommeren igjen. Mye øving, mange forestillinger, helt sikkert en opplevelse for livet. Å få se Agnes Kittelsen og Henrik Rafaelsen på nært hold kveld etter kveld = stor begeistring!

 Begeistring er ikke noe problem for meg. Men bak en slik kvinne står det jammen en snill mann. Med tre barn. Som ikke er like begeistra bestandig. «Skal du alltid væve på teatevet mamma?». Men min kjære har ei dame på si som han setter sin lit til. Det begynner sikkert snart. «Æ må bare ned og se te ho litt». «Æ drar rett ned fra jobben». Jeg skal prøve å være like overbærende som han har vært og må være. Når ho bare kommer på vannet i mai, så får vel jeg også glede av ho. Og så skal han få seile regatta hver onsdag. Begeistringen lenge leve!

 

 

Bh og kjøkkenhåndklær

Er det en sammenheng? Definitivt for meg. Jeg får aldri somla meg til å kjøpe nye!!!

Det er så styr.

 Av to forskjellige årsaker da. Kjøkkenhåndklær glemmer jeg bare konstant, og kan du tenke deg noe kjedeligere tøystykke å bruke tid på? Mulig det er hakket mer spennende enn vaskefille, men siden jeg har en sånn Enjo-mopp, så er liksom det i boks for ei stund framover.

 Mine kjøkkenhåndklær er så utrolig utvaska og falma og krøllete. Jeg stryker ikke kjøkkenhåndklær (her i huset strykes kun det nødvendigste). Jeg trenger jo nye. Og det kan jeg få tak i på Europris eller Rema, da hadde ikke dette vært noe tema for meg. Men så er det sånn at jeg tross alt er litt opptatt av hvordan de ser ut (skulle ikke tro det etter beskrivelsen av de jeg har). Men de har jo også vært nye og fine en gang. Det er bare det at hvis jeg er på vei for å kjøpe kjøkkenhåndklær på Ikea eller Kid eller hva det er, så har jeg noe helt annet i posen når jeg kommer hjem. Fordi jeg fant noe mer spennende og måtte ta et valg, ikke pose og smekk.

 Bh er et tøystykke det i grunn er gøy å bruke tid på, men tida er aldri der....Jeg er sikker på at hvis jeg graver innerst i skuffen, så dukker det opp en amme-bh. Er det mulig? Og over den ca 4 nesten ubrukte vanlige som jeg har kjøpt i full fart fordi jeg ikke orka å prøve mer og som ikke passer. Bare så det er sagt, jeg HAR et bittelite normalt utvalg altså :)

 Man kan i alle fall ikke tro at man skal komme hjem med et par flotte saker en dag man har en unge eller tre med seg på lasset inn i prøverommet eller på diverse steder utafor. Som effektiv husmor skal gjerne turen innom Toys r`us (som ungene har mast om i en måned) kombineres med ukeshandling på matbutikken og en bitteliten tur på H&M bare fordi da er jo ungene med så det går an å spørre de for en gangs skyld hva de liker i stedet for å nettshoppe det på kveldstid. Og når man først er på H&M, så var det den bh-en.....Jeg har lært at et brent barn skyr ilden, men jeg er tydeligvis ikke nok brent. Jeg veit jo godt at bh her er omtrent dødfødt, jeg er ingen 75b (uten nærmere utdyping). Men så er det så mange fine som henger der oppetter veggen, og ikke er de dyre heller. Og så tråkker jeg rett ut på limpinnen, rasker med meg tre stykker jeg antar passer og går til prøverommet med gnåleunger som bare vil hjem og leike med det nye de har kjøpt. Jeg kan love at ikke èn av bh-ene passer. Hvorfor er ikke en størrelse en størrelse???? Grr. Mannfolka er vel litt forskjellig utstyrt de også, men jeg har aldri sett undiker med A- cup og D-cup. De har det enkelt de.

 

 

 

System

Jeg liker systemer og tabeller og puslespill. Der ting skal ha sin faste plass.

Jeg husker tilbake da jeg bodde hjemme hos mamma og pappa og jeg elsket å rydde i bestikkskuffene til mamma i seksjonen på stua. Alt sølvtøyet skulle ligge i et fast mønster. En skje opp, en skje ned, en skje opp, en skje ned. Det blei så pent!

Hvorfor får jeg ikke til å ha det sånn pent og ryddig hjemme og på jobb? Det er som om kroppen bare ikke klarer å utføre ryddeordre, totalt ordrenekt. Altså, jeg klarer det sånn av og til, men det holder maks en dag. Jeg liker til og med å rydde og gjøre det pent, og allikevel går det åt skogen. Kan man skylde på ungene her også? Det er jo veldig fristende, men jeg ser at det blir litt feil når det gjelder jobben...og hjemme er det muligens eksemplets makt som gjelder. Det blir «gjør som jeg sier og ikke som jeg gjør»-pedagogikken. Oi som den funker!! Not.

Jeg har lenge drømt om å få en sånn «få orden i huset ditt»-person hjem til meg som bare sier at sånn og sånn skal du gjøre og her er alle esker og bokser og lure løsninger du trenger for å gjennomføre det. Jeg tror jeg må leve i den drømmen en stund til.

 

I skrivende stund sitter jeg og nyter blå himmel, sol, ruslende tirsdagsliv i Lillesand by sett fra vinduet på Glæden. Det hjelper ikke akkurat på kaoset hjemme. Men du å godt det er for sjelen!

 

Kramgoda låtar vol 1

 

10 låter som jeg bare ikke kan la være å danse til eller å bli glad av

(i helt tilfeldig rekkefølge):

 

 

I got you ( I feel good) – James Brown

Wake me up before you go go – Wham!

I wanna dance with somebody- Whitney Houston

Walk of life – Dire Straits

Footloose- Kenny Loggins

Waterloo- Abba

Blame it on the boogie- Jackson 5

You`re the one that I want – John Travolta & Olivia Newton John

What a feeling- Flashdance

Think – Aretha Franklin

 

 

Valkeblogg part one

Det er utrolig hvor energisugende (eller tappende kanskje) det er å ikke være fornøyd med seg sjøl. Men så må man holde på vettu, klage om det ene og det andre. Lista er lang og når man har kommet til bunns så er det bare å starte fra toppen igjen. Herlighet så tåpelig!

Her går jeg rundt, har verken høyt blodtrykk, arvelige sykdommer, helsefarlig overvekt eller funksjonshemninger, jeg er et gjennomsnittlig veldig friskt menneske, og så skal jeg bruke tid og krefter på å være så utrolig misfornøyd med meg sjøl?? Det er pinlig. Jeg vet det. Og jeg skammer meg de gangene jeg virkelig tenker gjennom hvor bra livet mitt faktisk er. Så jeg bestemmer meg gang på gang for å skjerpe meg og tenke på at mine ting er bagateller sammenlignet med det mange andre opplever og lever med.

Men nå er jo dette en meget subjektiv og egosentrisk blogg, og da kommer jeg nok ikke utenom litt kroppsklaging en gang iblant... ha meg unnskyldt.

Det er de derre forbaska 5 kiloene som aaaaaaaaaaaldri forsvinner!!! Limt fast med Karlsons superlim er de, og hvorfor i hekkfjell alltid på de gærne stedene?? Bilring og dobbelthake ække morsomt, hvorfor kunne ikke den overflødigheten bare ha samla seg midt i mellom der?

En venn av meg hadde lest om at for å innarbeide en vane så måtte man gjøre det i 30 dager. Så i september prøvde jeg ut det. Jeg tok 100 sit ups hver dag i 30 dager. Den vanen blei ikke innarbeidet for å si det sånn.

Jeg løper to ganger i uka da, kanskje jeg kunne klare tre også når våren kommer. Så beina er greie og kondisen sånn passe. Men det hjelper jo ikke på det dustefettet! Det er nok hard jobbing med magetrening som må til, så hvorfor klager jeg når jeg ikke gidder gjøre jobben? Jeg kan bare ha det så godt. Noen ganger virker det sykt fristende med de veltalende, glætte, perfekte plastiske kirurgene med sine merketusjer og superenkle forklaringer......mmmmm drømme, drømme. Hvis Trond Viggo Torgersen hadde vært plastisk kirurg, så hadde jeg garantert bestilt time. Mest for endelig å få oppfylt drømmen fra barndommen om at han kunne tegne litt med tusj på meg sånn som han gjorde med de ungene på «Kroppen» da han skulle vise hvor hjerte og lunger var og sånn. For jeg har jo overhodet ikke råd til å betale 40.000 kroner eller hva det nå er for at de skal sette fettstøvsugeren i gang på meg, og dessuten er jeg jo prinsipiell motstander. Egentlig.

Tror jeg må sette i sving et godteforbud. Det er ganske lett når man kommer i gang, jeg har jo gjort det før. Det verste er om kvelden når suget melder seg og akkurat når jeg tenker at dette går fint, så kommer min kjære ut av kjøkkenet med noen chipsrester fra helga og en Tuborg. Hjelp til litt da for svingende! Men han er ikke så opptatt av de 5 kiloene, han er veldig fornøyd med dama si. Han er herlig.

 

Om tro og sånn

Tro er ikke lett. Eller er det det? Jeg kan jo bare uttale meg om min tro. Himla vanskelig å skulle formulere seg plutselig!

Tant og fjas kan man bare rable i vei med, men når det kommer til de store tinga i livet, da stokker det seg til. På en måte skulle det vært motsatt, det som liksom skal være bærebjelken min klarer jeg ikke å formidle.

Jeg egner meg best til kaffeslabberas, føler at jeg ikke har så mye fornuftig og reflektert å komme med i mange sammenhenger. Og så er jeg jo en ihuga tilhenger av «nå må vi være venner alle sammen så det ikke blir ukoselig her»- metodikken. Og det funker jo ikke alltid. Heldigvis. Jeg skjønner at man trenger motsetninger, det kan komme mye konstruktivt ut av det. Så jeg liker det og på en måte. Men da havner jeg i «ja, jeg er enig med henne, men så er jeg jo veldig enig med det han sa også»-  dilemmaet. Jeg tror bare jeg er redd for å måtte stå opp for å forsvare en mening.....da kan jo noen bli uenig med meg og det er litt ubehagelig....jeg er rar. Ifølge enneagrammet er jeg nok en 7-er, men det er en annen og kjempespennende ting jeg muligens kommer til å skrive om seinere.

Tro ja.....jeg tror jo. På Gud. På Jesus. På den hellige ånd. Det er store greier for lille meg. Og vanskelig. Jeg tviler jo også veldig iblant, plutselig kan jeg få en følelse av av alt er helt latterlig og komisk. Og så preges man jo av det man leser i dagspressen, og det er ikke utprega oppbyggelig «stuff».

Jeg kommer fra et nogenlunde gudsforlatt sted. Solbergelva er stort sett oppttatt av bandy og fotball, mest bandy. I alle fall da jeg vokste opp, mulig det har forandra seg på 20 år. Men jeg kan ikke huske at det var særlig mange andre kristne i klassen enn meg. Jeg blei ikke erta, var vel ikke en som lot meg pelle på nesa. Det var utrolig vittig da jeg blei sammen med min kjære og han fortalte at de erta han ene i klassen de sin som ikke var kristen :). Sånn var det på Gimlekollen. Men jeg husker noen kompiser av storebroren min skulle prøve å få meg til å banne. «Si faen da!». Tror jeg kom med en unnskyldning om at jeg måtte skynde meg hjem. Jeg HAR banna asså. Jeg er ingen tilhenger av det, men når jeg er sinna og muggen så ramser jeg opp ei regle for meg sjøl som er alt annet enn vakker.

Nå har jeg rota meg utpå, og det begynner å bli langdrygt dette. Det jeg hadde planer om å skrive om, var i grunn bare det at det med tro fort blir så pompøst og komplisert og konfliktfylt. Det er dumt. For meg koker det ned til Jesus. Jeg tror han har gjort noe for meg. Jeg føler at jeg har ikke noe å tape på det. Så får vi se. Jeg vet ikke, jeg tror.

 

Sikkert to be continued sometime.......

 

 

En dag ikke helt etter planen er jo også en dag

 

Det begynte klokka 05 i dag morges. Skritt i trappa på umiskjennelig vei inn på vårt soverom. Jeg er rimelig var på de lydene der, har god trening etter ni år med diverse nattlige hendelser på de søte små. Mellomsten hadde blødd neseblod og satt fast litt i halsen og det smakte jo så forferdelig vondt! Jeg veit jo godt at blod smaker helt forferdelig, men det blir lett neglisjert klokka 5 om morran... er så fryktelig slitsomt å hjelpe noen på den tida. Men mor er mor døgnet rundt, så opp bar det på nakne bein. Spytte, harke, hoste, skylle, snyte. Fremdeles vondt. Gode råd dyre. Tyggis! Fant en i veska for en gangs skyld. Sånn, stapp inn, tygg og gå opp og legg deg, natta!

Brrr, fort ned og svupp under dyna. Men det er dømt til å mislykkes. 5 minutter, så tass, tass, tass. Pappa er heller ikke i drømmeland lenger, opp og trøste. Ned igjen. Opp igjen. Ned igjen. Klarte akkurat å dubbe før alarmen på mobilen viser «God morgen! På tide å våkne». To feil i den meldingen der.

Jaja. Vanlig travel morra, ting gikk på de vanlige skinnene og alle var ute av døra før 7.40. Klokka 11.20 hadde jeg leksehjelp med klassen min da jeg så et ubesvart anrop, sfo hadde ringt. Skjønte tegninga, men mannen hadde kommet meg i forkjøpet og skulle hente. Passa veldig greit siden jeg hadde to møter etterpå. Et par minutter etterpå en sms: «Bilen starta ikke, så jeg heiv meg på bussen, men jeg må ha nøklene til bilen». Why am I not surprised? Den bilen er ingen god venn. Toyotaen og jeg derimot er bestiser. Ok. Mannen dukka opp, fikk nøklene. Men kona hadde glemt å si at bilen sto på parkeringsplassen oppe og ikke nede som den pleier.... Allerede her hadde jo jeg klikka i vinkel hvis det var meg som måtte stikke fra jobb for å hente et barn som ikke akkurat var livstruende syk. Godt det barnet har fått en far med en god porsjon lengre lunte enn mora. Et par timer seinere tikka det nemlig inn en ny sms: «Vet du når du kommer hjem? Jeg glemte lommeboka  på bussen, så den kommer med bussen etterhvert».

Joda. Jeg fikk sitte på med noen hjem så jeg kunne hente bilen så jeg kunne hente minsten i barnehagen så vi kunne komme hjem før mannen måtte dra for å møte lommeboka si på bussen.

Godt det er lillelørdag, da er det vel lov med et glass? Gjeesp, i natt hadde det vært deilig å slippe blodsmak i munnen.

Jeg, en blogger ?

Jeg leser ikke blogger. Eller, jeg leser en (med litt ujevne mellomrom), og det er Geirs. Jeg liker ikke blogger (bortsett fra Geirs)så godt tror jeg.

Sikkert fordi det bare er de såkalte rosabloggerne man hører om. Jeg har lite til felles med 15-åringer. Og så blir jeg i grunn uvel når jeg for eksempel leser i Fevennen om de mest populære på Sørlandet, og det de skriver om er mote og skjønnhet. Jeg er for gammal rett og slett. Og så er det de andre som tar tusen bilder av huset sitt og alle bildene er omtrent like. Kanskje blir jeg litt misunnelig, jeg har det jo aldri så fint hjemme og har ikke penger til å kjøpe de putene og lysestakene og alt de viser fram. Hadde vært deilig å hatt det sånn på et vis.....Men det er jo ikke meg!

Så hvis jeg nå mot formodning skal begynne å skrive blogg, hva skal det være om?? Siden rosablogger og interiørblogger liksom er brukt opp, kanskje jeg blir sånn rynkeblogger? Eller valkeblogger? Har jo litt av begge.

Hadde vært et syn å legge ut bilder av stua vår nå, den ser omtrent sånn ut:

På gulvet:

-      5 puslespill (rett nok ganske små)

-      et twisterspill

-      en sparkesykkel

-      to dokkevogner

-      en tegnebok

-      Amalies julekjole

-      ca 25 fargeblyanter

-      ei sofapute

-      en zhu zhu pet

-      et kosedyr

-      ei leikekasse

 

I sofaen:

-      tre puter

-      ei dokke

-      tre pledd

-      en muffinsform i silikon fra Tupperware

-      en halvtova ullfille (skulle egentlig vært sitteunderlag som Håvard skulle tove på skolen)

-      skiftetøy til Amalie

 

 

Jaja. Mulig jeg skal begynne å blogge litt?? I så fall blir det nok i Geirs ånd, mest for meg sjøl. Så får vi se hva for slags emner som dukker opp. Men har jeg tid til dette da? Det får vel tiden vise meg i så fall.

PS! Gratulerer til verdens beste broremann som er 39 år i dag :)