Geir Werner Hagen

Om tro og sånn

Geir Werner Hagen

Tro er ikke lett. Eller er det det? Jeg kan jo bare uttale meg om min tro. Himla vanskelig å skulle formulere seg plutselig!

Tant og fjas kan man bare rable i vei med, men når det kommer til de store tinga i livet, da stokker det seg til. På en måte skulle det vært motsatt, det som liksom skal være bærebjelken min klarer jeg ikke å formidle.

Jeg egner meg best til kaffeslabberas, føler at jeg ikke har så mye fornuftig og reflektert å komme med i mange sammenhenger. Og så er jeg jo en ihuga tilhenger av «nå må vi være venner alle sammen så det ikke blir ukoselig her»- metodikken. Og det funker jo ikke alltid. Heldigvis. Jeg skjønner at man trenger motsetninger, det kan komme mye konstruktivt ut av det. Så jeg liker det og på en måte. Men da havner jeg i «ja, jeg er enig med henne, men så er jeg jo veldig enig med det han sa også»-  dilemmaet. Jeg tror bare jeg er redd for å måtte stå opp for å forsvare en mening.....da kan jo noen bli uenig med meg og det er litt ubehagelig....jeg er rar. Ifølge enneagrammet er jeg nok en 7-er, men det er en annen og kjempespennende ting jeg muligens kommer til å skrive om seinere.

Tro ja.....jeg tror jo. På Gud. På Jesus. På den hellige ånd. Det er store greier for lille meg. Og vanskelig. Jeg tviler jo også veldig iblant, plutselig kan jeg få en følelse av av alt er helt latterlig og komisk. Og så preges man jo av det man leser i dagspressen, og det er ikke utprega oppbyggelig «stuff».

Jeg kommer fra et nogenlunde gudsforlatt sted. Solbergelva er stort sett oppttatt av bandy og fotball, mest bandy. I alle fall da jeg vokste opp, mulig det har forandra seg på 20 år. Men jeg kan ikke huske at det var særlig mange andre kristne i klassen enn meg. Jeg blei ikke erta, var vel ikke en som lot meg pelle på nesa. Det var utrolig vittig da jeg blei sammen med min kjære og han fortalte at de erta han ene i klassen de sin som ikke var kristen :). Sånn var det på Gimlekollen. Men jeg husker noen kompiser av storebroren min skulle prøve å få meg til å banne. «Si faen da!». Tror jeg kom med en unnskyldning om at jeg måtte skynde meg hjem. Jeg HAR banna asså. Jeg er ingen tilhenger av det, men når jeg er sinna og muggen så ramser jeg opp ei regle for meg sjøl som er alt annet enn vakker.

Nå har jeg rota meg utpå, og det begynner å bli langdrygt dette. Det jeg hadde planer om å skrive om, var i grunn bare det at det med tro fort blir så pompøst og komplisert og konfliktfylt. Det er dumt. For meg koker det ned til Jesus. Jeg tror han har gjort noe for meg. Jeg føler at jeg har ikke noe å tape på det. Så får vi se. Jeg vet ikke, jeg tror.

 

Sikkert to be continued sometime.......

 

 

Designer, koder og skriver. Tar oppvasken for å vaske opp.