eklektisk hypertekst og tidskapsel siden 2005

Begeistring

Jeg blir veldig lett begeistra! For prosjekter, sanger, mennesker, steder, tv-serier, mat, drikke.....you name it.

Jeg blei sinnsykt begeistra første gang jeg så min kjære......ååå, nå begynte jeg å mimre. Dette kan utvikle seg til den reine fjortissuppa...jeg skal besinne meg. Men han er jo den jeg har blitt mest begeistra for noensinne, i alle fall før vi slo oss sammen (ellej noe i den duj) og lagde tre flotte barn :). Hadde det vært i dag, så hadde jeg nok tenkt at det der halvlange håret må vi se å få fiksa litt på, og seilersko??? Hallo!!!

Men i 1998 kunne han kameraten som hadde lekt Kirsten (evt Kristian) giftekniv like gjerne stått naken ved siden av darlingen min uten at jeg hadde lagt merke til det. Det var den klisjefylte forelskelsen ved første blikk... Heldigvis er jeg like begeistra 13 år etter, det er ingen selvfølge. Jeg vil bare påpeke at seilerskoa raskt forsvant (de har jeg ik.....ke sett...?) og dårelokkene likeså. En mann som er kjekk med langt/halvlangt hår er garantert kjekkere med kort. 

Mennesker begeistrer meg mest, for alle de andre tingene har jo mennesker involvert som regel. Det er så gøy å bli kjent med nye folk! Ikke det at «de gamle» ikke er bra lenger, for de er ubetalelige, men livet er for kort til ikke å gjøre nye bekjentskaper. Jeg oppsøker gjerne steder hvor jeg kan få nye venner. Da Glæden åpnet sine dører, var jeg raskt på plass, ja faktisk på åpningsfesten. Det er et herlig sted! Dessverre er jeg ikke den trofaste hverdagsgjesten, men jeg begynner å få en god bunke med konsert- og quizopplevelser der. Og gjennom det har jeg blitt kjent med mange fantastiske, sprudlende, flotte mennesker. Takk!

Jeg har begynt i kor igjen (etter mange år i kordvale, ammetåka har sitti i), Grunnesund pigekor. For en terapi for sjelen å kunne synge tøffe sanger på en bra måte sammen med andre ungpiger!!

 Jeg sneik meg med på teateroppsetningen «Scrooge», det var for spennende til å gå glipp av! Mulig det lekker ut mellom linjene allerede, men jeg haaaater å gå glipp av noe (som virker gøy). Så da blei jeg sufflør (eller suffløse som en god venn raskt omdøpte meg til). Da jeg blei spurt om det samme til «Tornerose» klarte jeg ikke si nei. Jeg hadde slett ikke lyst til å si nei heller, det var kjempespennende å være med i teatergruppa! Folka der var supre, jeg lærte så mange ting jeg ikke kunne fra før. Tidkrevende i en allerede travel hverdag, men det ga så utrolig mye energi! En liiiten rolle blei det også, supermoro! Som den totale amatør på det området er jeg realist, men ønsket om å få være med igjen er sterkt.

Jeg skal være med i koret som skal synge når «Jernbyrden» settes opp i Høvåg til sommeren igjen. Mye øving, mange forestillinger, helt sikkert en opplevelse for livet. Å få se Agnes Kittelsen og Henrik Rafaelsen på nært hold kveld etter kveld = stor begeistring!

 Begeistring er ikke noe problem for meg. Men bak en slik kvinne står det jammen en snill mann. Med tre barn. Som ikke er like begeistra bestandig. «Skal du alltid væve på teatevet mamma?». Men min kjære har ei dame på si som han setter sin lit til. Det begynner sikkert snart. «Æ må bare ned og se te ho litt». «Æ drar rett ned fra jobben». Jeg skal prøve å være like overbærende som han har vært og må være. Når ho bare kommer på vannet i mai, så får vel jeg også glede av ho. Og så skal han få seile regatta hver onsdag. Begeistringen lenge leve!