Sjelerens

I går og i dag har jeg rydda i skuffer, skap, kott, permer, bod. Jeg fikk en ekstra «fridag» pga feber hos mellomsten i går, og på tirsdager er jeg hjemme med minstemann. ÅÅÅÅÅÅHHHHHH!!!!!

Jeg måtte bare få det ut – jeg føler meg rensa på innsida, det er så fantastisk deilig å stappe poser fulle av gammalt ræl, få det ut av huset, inn i bilen og sette kursen for fyllinga. Go Knudremyr!!

 Vi er noen hamstere i denne familien asså. Og i tillegg er vi skapt med et litt for bedagelig gen når det kommer til rydding og orden. De voksne her har ikke gått i Montessoribarnehage, det er helt klart. Men jeg har bestemt meg for å bli skikkelig nasty, her skal det kastes! Jeg har et skrekkbilde i huet som jeg skal mane fram hver gang jeg stuer noe inn i boden, og det er synet av loftet til en ikke navngitt svigermor. Sorry, du er helt fantastisk altså, men det er et under at ikke stuetaket har rast ned.. Og hun er slett ikke aleine om kastevegring. Jeg tror vår foreldregenerasjon blei litt sånn mellom barken og veden. De før måtte reparere det som ble ødelagt, og hadde krigen i bakhodet med knapphet på det meste. Da gjaldt det å ta vare på ting som kunne komme til nytte. Vi som er dessertgenerasjonen har ikke begrep om reparasjon, det koster jo mindre å kjøpe nytt (for vi reparerer ikke sjøl, vi sender det avgårde..). For de fleste av oss er det i alle fall sånn. Og så har våre foreldre tatt vare på ting for sikkerhets skyld, det kunne jo komme til nytte en vakker dag. Men det gjorde det ikke.

 Jeg har kasta puslespill som mangler brikker, knekte leiker, tomme malingsspann, rullegardiner, skrekkinngytende pynteputer med blonder (de har liggi i et kott siden vi blei gift asså), maletøy som har vært mer maling enn tøy, en «espressomaskin» som jeg fikk gratis i bokklubben ved innmelding en gang, brødbakemaskinen vi fikk til bryllupet (den hadde vi mye glede av, men var ødelagt), en høyttaler som hørte til min første dobbelkassettspiller (Toshiba, var driiiiiitstolt da jeg fikk den, har tatt opp utallige 10 i skuddet med den) – den lå oppå et skap og resten har vi kasta før, et par videokassetter (uten private opptak), en champagnekjøler (det har jeg ikke fortalt gubben), en tursekk med utpreget OL Lillehammer 94- logo.....og mangfoldige poser med kvitteringer, regninger, årsoppgaver, skattekort og jeg vet ikke hva fra 2005 og deromkring. At det går an å spare på sånt??? Man har jo nettbank som holder mer enn god nok oversikt over kontoutskrifter og regninger i alle fall.

 Og så har jeg levert en god del ting til Sana, flyktningemottaket. Jeg liker å kaste ting, men jeg syns det er for galt alt det som er mer enn godt brukandes som folk kaster på søpla. Det har gått med noen leiker som jeg ikke har fortalt ungene om en gang, men jeg kan ikke i min villeste fantasi tro at de noen gang kommer til å savne det. Da kan det heller gjøre nytten hos andre.

 Men nå er det tid for tirsdagskveld foran tv-en, de frustrerte fruene har som regel ikke mye nytt på gang, men jeg hater jo å gå glipp av noe....