Del

Rouleur

13/09/2019
Ian Stannard. Tougher than the rest. And then some.

Ian Stannard. Tougher than the rest. And then some.

Boonen, Vandernergh og Terpstra har 40km på å knuse Ian Stannard i Omloop 2015…

Boonen, Vandernergh og Terpstra har 40km på å knuse Ian Stannard i Omloop 2015…

…Ian Stannard knuser Boonen, Vandenbergh og Terpstra på de siste 40 km av Omloop 2015

…Ian Stannard knuser Boonen, Vandenbergh og Terpstra på de siste 40 km av Omloop 2015

“Etixx-Quickstep: How did they manage to lose that???” gasps an incredulous Eurosport commentator, Rob Hatch. He finds the answer with his very next breath: “Never underestimate Ian Stannard.”

 

Stannard’s odds-defying victory in the 2015 edition of Omloop Het Nieuwsblad proved that it was possible to beat the Belgians at their own game. Having pulled Stannard with them to the head of the race at 40 to go, Etixx had a 3-1 advantage as it reached the final five kilometres. All they had to do, surely, was wear Stannard down. Punch. Counterpunch. And repeat. How many times have we seen it before?

 

Although their riders made a couple of tactical blunders, ultimately it was Stannard’s strength, his refusal to recognise when he was beaten, that prevented a foregone conclusion from being realised. Rather than allowing them to put him in the corner, Stannard threw punches of his own, knocking first Stijn Vandenbergh, then Tom Boonen(!) and, in the final straight, Niki Terpstra to the canvas.

Domestique - Also known as "gregario" or "knecht". The role of the domestique, or servant, is the most important in any team. In fact, it's so important, that it won't do with just having one domestique, you need a lot of these. The role of fetching water bottles, protecting riders from wind and pulling in break-aways isn't glamorous, but it's vital, and even the best star rider wouldn't win Tour de France without good domestiques. See Chris Froome (SKY) on stage 9 of the TdF 2013 for an example of how much harder a stage is if you have no help. All rider types can and will pull domestique duty during different parts of a race.

  • Captain - This is the rider that everyone else is riding for. Normally he's the one the team manager think has the best chance to win, but this can change during a longer stage race. In the TdF 2013, Moviestar started with Valverde as their captain, but ended up riding for Quintana when they realized he was going to finish the race better.

  • Super-Domestique/Lieutenants - We've had some teams pumping excessively much money into the contracts, signing riders to be domestiques even when they would be capable of being captains in other teams. See Saxo-Tinkoff as the most obvious example, signing Roche (AG2R) and Kreuziger (Astana) from their comfortable roles as captains to help out Alberto Contador. The upside of this is that you get incredibly strong support for your leader. The downside is that sometimes, the lieutenant is the stronger rider of the two, which makes them more tempted to ride for their own chances. See Froome climbing happily away from Wiggins in the TdF 2012.

  • Rouleur - The "Roller". To win a cycling race, you need to keep the wheels turning. The rouleurs are excellent pacemakers, setting a consistent high pace in the peloton. They are normally good TT (Time Trail)-riders, and while on domestique duty, they are called upon to ride any attempted breakaways into the ground. On the other hand, if you want to put on top speed and ride away from the peloton, there's no better rider to do it than a real rouleur. Powerful guys who can put out incredible watt numbers over long amounts of time. We've seen Fabian Cancellara outpace everyone in the classics several times, and Tony Martin made a Vuelta stage a Solo TT attempt. These guys can roll.

  • Grimpeur - The Grimpeur is a climber. As opposed to the rouleur, he might not be able to hold the cadence needed for a good solo TT run, but he's got muscles that can work with higher effort, sorely needed if you want to scale a mountain or two. By simple physics, the climber has a lot of advantages by being small and light-weigh. The less weight you lug around, the less energy you need to spend to get there.

  • GC - Grand Concours. The "Great Competitions". Strictly speaking, this means the three-week stage races; the Giro, Tour de France and the Vuelta, but in a matter of parlance, it can also refer to any stage race more than a week, and the GC now often means "General Classification". The big three is also referred to as "Grand Tours".

  • GC Rider - the GC rider is someone who the team hope will win GC races. To do so, they have to master both climbing and TT, or at least be so incredibly good at one that the other one doesn't matter. If you can do both incredibly well, like Chris Froome, well, then you're not a GC rider, you're a GC winner.

  • Road Captain - Before they had team radios, all decisions had to be made on the fly; when to breakaway, what riders to send, who to pull them in, etc etc. This is usually left to one of the most experiences (read: older) riders on the team, who've rode the race several times before, and know the course better than anyone. This is still important today, but some teams seems to have left everything to radio (SKY!), which means they are unable to cope quickly if many things happen at once.

  • Puncheur - This is a rider who's got a good sprint, but also enough punch in the legs to get over a medium hill or two. And at a considerable speed as well. They are the strongest racers in many classics, as they have the combination of speed and endurance needed to win such races. If the sprinters can't get up the hill to fight at the finish line, the puncheur is there to sprint down the rest of the reduced field.

  • Finisseur - A finisseur is someone who's got enough power to put in a decent uphill sprint, even at the end of a mountain stage. When most riders are struggling just to keep the wheels rolling, he can grit his teeth and accellerate away for the last half kilometer or so, putting a lot of seconds into his rivals. Joaquin Rodriguez is an awesome finisseur.

Jason Anderson

19/08/2019
jason-anderson-01.jpg

Det er noe ved abstrakte bilder som gir meg lyst til å male selv. Bildene til Jason Anderson er analoge men måten han bruker “piksler” gir følelsen av noe digitalt.

(Bildet over er abstrakt, ja vel, men det første jeg ser er en elvebank med en by i solnedgang i bakgrunnen.
Vakkert).

Se forøvrig bildene til Joseph Lee lenger ned i blogg-strømmen min.

Shakespeare

04/08/2019

Jeg fikk internett i 1996. To år senere begynte jeg på min første blogg. Den var tenkt som en slags dannelsesblogg for meg selv og som et tenkt oppslagsverk for mine barn etterhvert som de vokste.
De første årene brukte jeg et CMS kalt MoveableType.
Siden database ikke var min styrke da heller, var det ofte jeg ikke helt visste hvor filer og tekster ble av, så jeg ble aldri helt fortrolig med systemet. Jeg lastet ned alle blogpostene i en stor XML fil og sluttet å bruke det systemet for å drive bloggen.

Nå har jeg ryddet litt i e-postarkivet mitt, for å slette unødige dokumenter og større filer som bare tar plass. Da fant jeg den XML-filen jeg hadde lastet ned fra MoveableType da jeg sa opp kontoen.
Her lå alle blogg-innleggene som en eneste stor tekstfil med &ampers&%and og all mulig merkelig formattering.

Begynner å nøste opp i noen av postene fra da og den første er en om William Shakespeare. Her er begynnelsen av den.


William Shakespeare (1564 - 1616)

William Shakespeare var sønn av en velstående kjøpmann i småbyen Stratford upon Avon. Man antar at han hadde en fin barndom, kun preget av noen fattige år da farens forretninger gikk dårlig.
Han beholdt kontakten til Stratford upon Avon gjennom hele sin tid karriere i London, og han døde i sin hjemby som en høyt ansett borger og med familiens ære mer enn gjenoppreist.

På latinskolen i Stratford fikk han en bred klassisk utdannelse som antakelig kan måles mot universutdannelse i dag - selv om han selv aldri kom på noe Universitet. (Pensum på en slik latinskole var forøvrig imponerende og er i seg selv en bloggpost verdt).

Før han fylkte 21 var han allerede trebarns-far og gidt med en 8 år eldre kvinne. Omtrent på denne tiden forlot han Stratford og “dukket” ikke opp igjen før omkring syv år senere. Disse “tapte” årene vet man ikke så mye om og det er mange som bruker tid på å finne ut hva som skjedde i livet hans da. Det kan jo ha vært sterkt påvirkende til fremtidige litterær produkjson. Man tror at han sluttet seg tilk en trupp omreisende skuespillere i denne perioden.

I 1592 var han en etablert og anerkjent skuespiller og dramtiker i London. Anerkjent nok til å bli både beundret og misunnet av sins samtidige rivaler.

Og rivaler var det nok av. Forfattere og dramatikere på denne tiden fikk ikke noen form for honorar om en bok eller et skuespill skulle selge bra. De måtte nøye seg med en, ofte liten, sum for en strøm av manuskripter de solgte til trykkere og bokselgere.
Forfatterne prøvde gjennom tilgenelser i forordene å tilegne seg gunst fra en eller annen rik beskytter, eller mesén som kunne hjelpe eller trygge dem økonomisk. (Mesén betyr velgjører. Navnet kommer antakeligvis fra den romerske statsmann Maecenas som var velgjører for dikteren Vergil).

Mange forfatter drømte om å bli oppdaget å få en latmannspost i stat eller kirke eller en fast pensjon for å gjøre det de ville - altså skrive. Dett ønsket gikk for de fleste aldri i oppfyllelse, så de måtte bukke og skrape seg gjennom livet.

Shakespeare innså tidlig at hans talent for å skrive drama kunne redde ham fra en slik situasjon. I 1596 var han skuespiller i to av Londons ledende teatergrupper som også oppførte stykkene hans.

Truppene hans var forpliktet til å spille for hoffet, mot honorar, når det var påkrevd, men ellers kunne de spille for alminnelig publikum i kommersielle teatre.
Etterhvert eide truppen selv to slike teater; det berømte Globe-teateret som var et rundt, delvis åpent auditorium med plass til ca 3000 mennesker. En vellykket oppsetning her kunne være svært innbringende.

Det andre teateret, Black Friars var mindre og helt under tak, men her tok man høyere billettpriser.

For Shakespeare var nå situasjonen ganse ideel; han hadde to teatre hvor han kunne tjene penger på å spille i stykker han selv hadde skrevet og som altså bel spilt på hans egne teatere. At han i tillegg hadde god kontakt med hoffet gav ham sannsynligvis også god innsikt i det livet - noe som må ha vært til hjelp i de mange dramaene han skrev om slike miljøer.


Det kommer mer, i ujevne strømmer…

fail!

02/08/2019

Dette er Apples HomePod. Den er ikke fail på noe vis. Hvis du derimot klikker på bildet vil du se bilde av IKEAS høyttaler de har lagd sammen med Sonos.

Det er industridesign på sitt mest graverende. Se selv. (Og klikk på bildet en gang til for å slippe å se når du blir uvel).

Spilleliste juni/juli

01/08/2019

Noen utvalgte fra kremlista:

Perfume Genius Slip away
Johan Papaconstantino J´aimerai
Erica de Casier Space
Atmosphere Sunshine
Anderson Paak Come down
Playboi Carti Plug (feat. Kodak Black, Rich the kid)
Moderat Last time
Riff Raff Lava Glaciers (feat. Childish Gambino)
Claude Fontaine Cry for another
Tame Impala Patience
311 Amber
James Blake Barefoot in the park (feat. ROSALIA)
The Chemical Brothers Got to keep on

Fullstendig spilleliste på Music

Fast software, the best software

31/07/2019

I love fast software. That is, software speedy both in function and interface. Software with minimal to no lag between wanting to activate or manipulate something and the thing happening. Lightness.


Akkurat sånn føles det å jobbe med et program som er raskt (og intuitivt). Jeg har sittet Photoshop som har hatt et sekunds lag mellom hvert menyvalg, eller Word som sliter med justere fonter. Tror jeg får høyt blodtrykk da. Så er det apper som er så fantastisk kodet og designet at man bruker dem med glede. Men det skriver Craig Mod best;

let’s end with an example of a piece of iOS software that is pure craft: Things. Things on iPad and iPhone is one of the most tactile, fast-as-you-can-move apps around. Each animation is purposeful. Mainly, it is fun. It’s a fun app to be in. To put stuff into, to rearrange. It is old. Things has been around for over ten years. I was glad to open it ten years ago, and I am glad to open it today.5

Monty - august 2004

20/07/2019

Man får rett og slett ikke kjøpt Monty lenger, verken i bok eller magasinform, så jeg fant fram på serveren til comics.com og lastet ned måned for måned. Antakelig ikke helt lovlig men hva skal man gjøre ? Ville helst betalt jeg...

 

Re-post fra 2014

 

Podcaster

19/07/2019

Podcaster er en utrolig måte å holde oppdatert og underholdt på. Alt man kan gjøre samtidig som man hører på en episode har gjort at vi i praksis ikke ser TV lenger.

Dette er de podcastene jeg lytter på for tiden;

The Move

Lance Armstrongs podcast om sykling. Akkurat nå med daglige sendinger fra Tour de France. Med seg har han JB Hager, George Hincapie og Johan Bryuneel.
Kommentarene og innsikten til disse gjør dette til min foretrukne sykkelpodcast. Her er dype analyser, morsomme anekdoter og de beste samtalene om sykling og TdF spesielt.

The Bradley Wiggins Show

Nok en podcast om sykkel. Også her masse innsikt og gode analyser samt intervju med de mest interessante syklistene. Kommer ikke så ofte ut som The Move siden Bradley også er på jobb som reporter/kommentator på motorsykkel for Eurosport.

Dax 18

Essensielt å for å få med seg dagsaktuelt i Norge. Siden jeg aldri har sjans til å sitte foran TV kl 18.00 hver dag er dette en av de viktigste podcastene jeg abonnerer på.

The Monocle Weekly

Magasinet The Monocle har sikkert 8-10 podcaster med forskjellige tema. Jeg abonnerte på omtrent alle, men fikk aldri lyttet på så mange. Derfor har jeg endt opp med denne, The Weekly.Spennende intervjuer med alt fra filmregissører til musiker og filosofer. En podcast som er påfyll til dannelsen man trenger.

Sleepwalkers

Spennende og bra om utviklingen av kunstig intelligens;

… we explore the thrill of the AI revolution hands-on, to see how we can stay in control of our future.

Den Digitala draken

Svensk podcast om alle digitale endringer i Kina. Om alt fra overvåking til spill og betalingsformidling som på omtrent alle vis er laaangt foran oss og derfor også gir et frempek om hva vi kan vente eller frykte kommer.

Ukeslutt

Fin oppsummering av ukas nyheter fra NRK. Fin å høre på mens jeg jobber på huset, i hagen eller på Snøringsmoen.
Ukeslutt har fremdeles samme intro som når jeg var gutt og vokste med ukeslutt på radioen hver lørdag.



Mediediett // sommer 2019

17/07/2019

Vigdis Hjorth - Fordeler og ulemper ved å være til

Jeg likte å lese boka, antakelig mest fordi jeg trengte noe som ga meg lite motstand, hadde en tøtsj av Dag Solstad og et persongalleri fra Tove Nilsen evt. Linn Ullmann. (…)
Det var en del prosa som virket slurvete (til å være Hjort), noe som bidro til følelsen av at boka ikke hadde så mye på hjertet, annet enn å bli utgitt?

Vigdis Hjorth - Leve posthornet!

Ellinor jobber i et sånn passe vellykket, mindre kommunikasjonsbyrå. Da en av de tre ansatte bare stikker av (men som viser seg å være et selvmord) blir Ellinor sittende med ansvaret for tekster og innhold til fagforeningen i Posten.
Boka kommer i Vigdis Hjorth-stil innom ganske eksistensielle temaer. Altså noe som tiltrekker meg og får meg til å fullføre boka - selv om jeg ikke syntes den var en “page-turner” (når leste jeg sist det forresten?)

Seinfeld

Etter at vi leverte vekk Get-boksen er det ingen som ser annet enn NRK på TV i stua. Og bra er det. Men jeg savner litt underholdning når jeg setter meg med kaffe og sjokolade tidlige morraer eller semi-sene kvelder. Derfor lastet jeg ned VLC til Apple-TV og henter Seinfeld og annet snadder fra Macen i annekset.

Le Monde diplomatique

Vågde endelig å lese Le Monde igjen etter et lite opphold. Nok et opphold, av den enkle grunn at jeg blir motløs av å lese om hvordan det står i verden på dypere plan.

Monty

Er stor fan av Jim Meddicks serie Monty. Denne serien er ikke trykket i bokform siden starten i 2001, men publiseres i noen tusen aviser nesten daglig. Altså er den litt vanskelig tilgjengelig. Jeg bruker av og til tid i arkivet på Comics.com og laster ned stripe for stripe i et langt regneark som etterhvert blir “min bok” med Monty-striper i kronologi.

… som vanlig - overhodet ikke en fullstendig liste. Må tenke gjennom hva jeg faktisk har konsumert denne sommeren og så oppdatere. Kanskje.

Bernard rides again

Jersey+Bluer.jpg

Bernard rides again er navnet på en kolleksjon sykkeltøy som blir lansert en gang om året i et begrenset antall.

Jeg har lenge hatt lyst på et sett, men følt at vekta måtte ned der den er nå (++) for å gidde å betale en passe drøy sum for en jersey og en bib.

Simon Stålenhag

04/07/2019
simonstaalenhaag.jpg

Simon Stålenhag maler digitale retro-futuristiske bilder der han blander svensk 80- og 90-talls hverdag og gjenstander (Volvo 240, fasttelefon, VHS-kassetter osv.) med futuristiske elementer som roboter, androider og romskip (...) .

Han har også gitt ut flere bøker med bildene og tilhørende tekst. Den første ble finansiert gjennom Kickstarter, hvor han dro inn 3 millioner kroner raskt, godt hjulpet av et oppslag på The Verge som ble delt 50 000 ganger på kort tid.

Fascinerende bilder som treffer en nostalgistreng hos meg. Nostalgi var opprinnelig en diagnose for sykelig hjemlengsel, og det er på jo på et vis (ikke den sykelige delen da..) - men hva var det egentlig vi opplevde på 80- og 90-tallet, når vi (les: min) lengter "hjem"  til da alt var "trygt og fast"?  Det var jo fremdeles kald krig når jeg bodde hjemme på gården. Stadig fløy Hercules og Orion-fly med Natoflagg over gården i det de nærmet seg landing Kjevik. Helikoptersvermer lavt over husetaket (ikke så ofte, men nok til at det gjorde oss urolige), jagerfly som med tordenskrall akkurat holdt seg under lydmuren (hver uke). Hver fredag klokken 15 gikk fly-alarmen nede på Birkeland - testing av sivilt varselanlegg. Og jeg sjekket selvsagt alltid at klokken faktisk var 15 og at det dermed var en test. Hadde jeg radio i nærheten ble den alltid skrudd på for å forsikre meg om at verden gikk videre og at det heller ikke nå var atombomber på vei...

Og alikevel - over 30 år etter, en slik lengsel tilbake til en idyllisk verden (som jeg levde i)...  

Simon Stålenhags hjemmeside →