Del

Assume form

James-Blake.jpg

I will assume form, I will leave the ether
James Blakes fjerde album anmeldt av andre enn meg (som jo er altfor ukritisk)

Gaffa.se

Pitchfork

The Guardian

How important is music, anyway? Not in a general 'holistic' sense, but the actual songs themselves. Obviously 'Really Very Important!

Hactually!', but if 2018 has taught us anything, it's that the building of the buzz takes up just as much of the modern pop star's time.

Some decide to plaster major capitals with enigmatic posters, others enjoy more digital forms of foreplay. It's the latter which our mate in vibes James Blake is currently engaging in, posting an especially enigmatic post to his Instagram stories feed.

Featuring a broody image and his scrawled name, at first glance you could be forgiven for thinking our Jimmy is just checking in to make sure you remember to stick him on your end of year Xmas card list. But wait! What's that tiny text at the bottom?

How important is music, anyway? Not in a general 'holistic' sense, but the actual songs themselves. Obviously 'Really Very Important, Hactually!', but if 2018 has taught us anything, it's that the building of the buzz takes up just as much of the modern pop star's time.

Some decide to plaster major capitals with enigmatic posters, others enjoy more digital forms of foreplay. It's the latter which our mate in vibes James Blake is currently engaging in, posting an especially enigmatic post to his Instagram stories feed.

Featuring a broody image and his scrawled name, at first glance you could be forgiven for thinking our Jimmy is just checking in to make sure you remember to stick him on your end of year Xmas card list. But wait! What's that tiny text at the bottom?

Problemet med Woody

02/02/2018

Mitt problem med Woody Allen

- A.O. Scott, NYTimes 01.02.18

Bra artikkel i New York Times om problemet med Woody Allen. Jeg har elsket filmene hans så lenge jeg kan huske og har også funnet det småproblematisk å nyte filmene hans samtidig som anklager om misbruk av barna og han inngår giftemål med adoptivdatteren (riktignok til Mia Farrow, han er ikke adoptivfar) på 21 år  i en alder av 53 m.m Hele min idolisering av ham (særlig siden What´s new, Pusscat? og Take the mony and run, er jo ruinert - og det er sikkert like grei).
Alikevel, det blir som i forhold til Hamsun; man kan nyte kunsten de leverer, er jo ikke det samme som å bifall verken kunstnerens handlinger eller meninger. Da ville det vel blitt håpløst?


Les artikkel

Om våren

Karl Ove Knausgårds "Om våren" kunne like gjerne hatt tittelen Min kamp, bind 7. Det er ingen kritikk, heller noe jeg likte med boka.

Det ville i såfall vært den korteste boka i Min kamp serien. 188 sider tar det å komme i gjennom en dag i livet til Knausgård og hans familie. De to første bøkene i denne serien basert på årstidene var fylt av små skriveøvelser, essays om man vil - om alt fra tyggegummi til fotball. Om våren er en roman. Alt skjer i løpet av et døgn, med sedvanlige utskeielser og bi-historier som flettes inn. I tillegg kommer det lett leksikalske (ikke som hos Kjærstad, gud forby) og små essayistiske stikk om alt fra urinens vei langs porselenet i doskåla til hvordan han sammenligner det rotete hjemmet til naboen (som er "riktig" rot), mens rotet hos dem selv er et resultat av kaos og uro.

Som vanlig er prosaen veldig...sanselig. Beskrivelsene av himmelhvelvingens fargeskifte grytidlig på morgenen, eller hvordan støvet liksom vektløst svever i lysttrålene fra sola som ar lurt seg gjennom persiennen i stua, det er noe av det jeg alltid faller for. Det er stemninger jeg kjenner så godt igjen og som alltid føles godt.

Mens jeg leste Min kamp hadde jeg hele tiden lyst til å skrive selv. Innimellom fikk jeg satt meg ned og skrevet (på de forskjellige begynnelsene jeg allerede har). Hver gang jeg har skrevet og lest, om igjen og om igjen, går det heldigvis opp for meg at jeg er en leser. Ikke en skriver. Til det har jeg Knausgård.

... 

B

Beyonce. Lemonade. 2016

Nydelig cover på den beste B-plata til nå. Faktisk veldig bra! Jay har (tilsynelatende) vært utro, Beyoncé jobber seg gjennom valgene fra hevn til tilgivelse (de fem stadiene du vet: benektelse, sinne, forhandling, depresjon og endelig, aksept. Hevn eller tilgivelse. Skal ikke røpe "the end". Umiddelbare favoritter: Sorry , Love drought og All night.

OPPDATERT: Les lang og god anmeldelse på Pitchfork.

 

 

Coach Kierkegaard

Pia Søltoft - "Kunsten at vælge sig selv" (2015) 

Vi fortvivler. Fortvivlelsen knytter sig til menneskets fejlagtige selvforhold, ikke at ville være det selv men er. Der findes forskellige former for fortvivlelse, med mulighedens fortvivlelse som den i dag mest udbredte. Her er alt muligt, men også ligegyldigt. Vi kender ham som den travle der har for travlt med at præstere og derfor ikke tid til at tænke over, hvad og hvorfor han eller hun præsterer. «Der er tale om fortvivlelse, fordi Den Travle egentlig slet ikke elsker sig selv, sit selv, men kun det selv, han eller hun gør sig til ved at være travl. De elsker et selv der andre har bestemt er elskværdigt på baggrund af en række tidstypiske og dermed relative kriterier, der er særligt fremtrædende i det senmoderne præstationssamfund. Som type er Den Travle som oftest blot en uerkendt Spidsborger, men kan udvikle sig både til en Vindbeutel [en bøyle som beveger seg med vindens retning, red.anm.], der hele tiden skifter mening, eller en Vindsluger, der slet ikke har nogen mening.» Den, der hele tiden skal præstere, genopfinde sig selv, vælge vilkårligheden, er dybest set fortvivlet, men holder den gående ved kynisme og ligegyldighed måske mærket af en tomhed af daglig, depressiv melankoli. Borte er sansen for tingenes varighed, skønhed og bestandighed. Livets mening er parkeret i arbejdet styret af en stadig jagt på nye projekter. Måske er han udmattet? Men er han så træt at han er klar til Kierkegaard, klar til at åbne sig for værdiers alvor, klar til den kunst det er at eksistere?

Les hele anmeldelsen på NyTid.no

(eller her om den er bak en betalingsmur)...