Del

Skyer

ianfisher.jpg

Ian Fishers ultra-realistiske oljemalerier av skyer er utrolige! Når du blar gjennom bildene på hjemmesiden hans kan du se progresjonen i teknikken hans; de siste bildene ser mer ut som fotografi enn oljemalerier.

Morronmusik

Spilleliste som krever; en stille, solfylt morgen, fuglesang, sval vind som så vidt duver på lange hvite, tynne gardiner, kaffe og mat i sengen...

 

1 - Fred Åkerström - Jag gir dig min morgon

2 - Lars Winnerbäck - Jag är hos dig igjen

3 - Stefan Sundström - Fragrancia

4 - Rikard Wolff - Du kan älska mig

5 - Lars Winnerbäck m/Miss Li - Om du lämnar mig nu

6 - Freddie Wadling m/Nina Persson - Flyg min väg

7 - Jan Johanson - Visa från Utanmyra

Noen bonus-sanger om frokosten drøyer...

8 - Håkan Hellström - Nu kan du få mig så lätt

9 - Kent - Socker

10 - Bo Kaspers Orkester - Brev

Så er det på tide å stå opp...

Kri og Kry

Skulle jeg valgt kun en bok å ta med meg til en øde øy (...) ville jeg sannsynligvis ha valgt Erik Fosnes Hansens "Beretninger om beskyttelse". Her et utdrag fra et intervju med tårnseilerne Kri og Kry (hør forresten deres vidunderlig lyd/sang over her - det er lyden av sommer og ro det):

...men høyt oppe i luften piler to tårnsvaler blandt mange; de heter Kri og Kry og er allerede i full gang med arbeidsdagen, mens de fører sine høye, skrikende samtaler. Og for å begynne et sted skal vi foreta et intervju med Kri og Kry, som akkurat for øyeblikket flyr høyest og har oversikten:

Kri og Kry (travelt): "Vi har ikke tid! Vi har ikke tid!"

Unnskyld, det er ikke meningen å forstyrre, men hva forgeår her i dag?

Kri: "Nåja, det vanlige. Insekter og så videre. Personlig bor jeg der nede under takskjegget på kirken, og er akkurat blitt far så jeg har en del å holde på med. Langt opp til maten i dag. Langt opp. Unnskyld meg et øyeblikk -" (han dukker brått) "- sånn ja. En stor en. En edderkopp. Ungene elsker dem, de smaker som -"

Kry: "Jeg tror han lurer på noe annet, Kri" (avsides:) "Han er så fryktelig stolt over barna sine. Første gang og så videre."

Edderkopp?

Kry: "Ja, visste De ikke? Mange edderkopper forflytter seg høyt oppe i luften. De benytter spinnet som seil."

Kri: "Heisann!! (dukker brått på ny)

Kry: "Det er vår oppgave å leve i luften. Vi fanger insekter og så videre. Vi kaster oss mot søyler av vind og vender oss med buken mot solen, og så videre."

Hva slags forhold har dere til jorden?

Kri (på vei oppover): "Holder dere fremdeles på med disse spørsmålene?"

Kry: "Et ubefintlig sted må jeg si. Selvfølgelig ser vi fuktighetsemanasjonen og registrerer temperaturforholdene der ned og så videre. Det har betydning for oppdrift, turbulens, termikk og så videre. Et nypløyet jorde, kan man si, er sort og fuktig og gir mye oppdrift når solen skinner på det, som på en dag som denne og lignende. Og selvsagt følger vi med på insektenes veier gjennom luften."

Kri: "Aha! Insekter!"

Kry: "Men ellers befinner vi oss litt på avstand fra den, ærlig talt. Våre oppgaver er et annet sted. Luftsøyler. Oppdriftssoner og så videre. En stor by for eksempel, er full av oppdriftssoner og byr på interessante aeronautiske muligheter.

Det kan være svært utfordrende for å si det slik. Mens andre oppdriftssoner, for eksempel ved en klippekyst, kan være farlige. En ungdomsvenn av meg, en passatstormsvale ved navn Castro, stakkar, forulykket for et par år siden ved Tenerife, ved vulkanen El Teide - De kjenner muligens de sterke vindene ved fjellveggen der? Ikke det?  Det er som en vindsjakt som står helt opp i stratosfæren. Min venn var en eventyrer, kan man si og så videre. Lignet sin far. Skulle absolutt prøve, så var han tatt av vinden kan man si. Kom ned som en isklump først tre uker senere.»

Kri: «Å ja, trekket sydover, ja. Jeg gleder meg allerede til mer eksotisk mat enn disse kålfluene. Kardinalbiller, Bananfluer og så videre. Egyptens sikader. Delikatesser.

Kry: (Overhører ham) «I det gamle Egypten trodde man at svalene ikke forsvant sydover om høsten, men gravde seg ned i Nilens dynn og slam og gikk i dvale og så videre. En ufyselig tanke for oss svaler. Vi tårnsvaler kan sove i flukten, behøver ikke å lande. Vet de, den relative flyvehastighet over en havstrekning kan komme opp i hele -«

Tusen takk, men for å få Kri litt mer i samtalen, hva foregår der nede i dag?

Kri (stanser på vei ned): «Unnskyld, hva? Jo, nei, det ligger en død mann der nede og glor. Det er forsåvidt helt vanlig. Skjer med jevne mellomrom. Barna er alt blitt vant til det. Så kommer de sortkledde mennesker og gråter en stund og så videre, før de kjører avgårde i disse - disse -  tingene. Unnskyld meg.»

Kry (litt snurt): «Jeg trodde han var mer interessert i hva vi holdt på med, og så var det bare den døde mannen. Ja, mennesker er som alltid seg selv nærmest. De kjenner ikke svalens glede i luften og så videre. Men jo, jo, det er riktig det for så vidt. De kom med ham i går kveld, og en masse blomster.

Så han har ligget der i hele natt?

Kry: «I hele natt, men la meg fortell mer om termikk over havstrekninger. De forstår at like over bølgekammen, når vinden blåser, dannes det en —«

Kri (avbryter sin kollega): «Jeg ber om unnskyldning på vegne av Kry. De gamles livsvisdom. Flyvekunnskap og så videre. Det er riktig at de kom med ham i går. Unnskyld.

Var det noen med ham?

Kri: «Ikke andre enn den unge piken.»

Gråt hun?

Kri: «Hun gråt, og så videre.»

 

...

 

REMEMBRANCE

Noen ganger, når jeg lytter på f.eks. Remembrance III (sporene er titulert Remembrance I, II osv.) så hender det jeg tenker på new age musikk á la Øystein Sevåg. Det forstyrrer, for jeg har jo hørt litt på Sevåg, og det er som å helle fløyel i ørene(...).

Mykt og behagelig til å begynne med, men akk så kjedelig. Som å bli smeiget for lenge på samme sted. Musikken må jo hente fram noe mer enn et indre syn av å sitte på en holme i solnedgangen og hører havets sus mens kropp og sjel smelter sammen med seg selv og et noe diffust kosmos...Sånn er virkelig ikke Remembrance.

Nå angrer jeg på hele avsnittet om Sevåg, så glem det og la meg prøve å beskrive hva som gjør at jeg elsker Remembrance:

Det er tre musikere, tre instrumenter (ikke bass) her; Ketil Bjørnstad på piano, den autodidakte trommeslageren Jon Christensen og og saksofonisten Tore Brunborg. Alle mestere på hver sine instrument, det kan selv jeg høre. Brunborgs saksofon minner mye om Jan Garbarek, bare litt mer ... lavmælt? Jeg leter etter et mer subtilt ord enn lavmælt, men la oss bruke det så lenge. Christensens myke visping og tilbakeholdne tromming, Bjørnstads bruk av pedal og noe jeg antar kalles et mykt anslag, sammen med Brunborgs saksofon ER lavmælt. De maler jo bilder i hodet, setter sinnstemninger i gang og plutselig aner jeg mye vær. Skyer som driver, strå som vipper i vind og åpne landskap. Det føles bra det bildet av åpnere landskap. Jeg jo er en skogens sønn. Liker meg aller best under grantrærne og deres sus, selv om jeg med jevne mellomrom er på toppene og ser havet langt der ute. Jeg trives i landskapet de tre maler frem. Høylandsk? Nesten Wuthering heihgts.

Det jeg oftest tenker på når jeg hører på Remembrance er imidlertid noe annet. Det er hvordan pianoet hele tiden driver musikken frem, som om det følger en sti. Stier går opp og ned, tar omveier og krysser andre stier. Trommene og saksofonen derimot, de dilter etter, men stadig sklir de ut, inn i skogen om du vil. De får lov til dette, men siden pianoet hele tiden følger stien blir de hentet inn igjen. Retter sagt, de vet hvor de skal gå for å finne tilbake til stien, pianoet viser tålmodig vei. Det er nesten som å gå tur med Wilma i skogen. Hun løper i alle retninger, følger lukter og lyder, mens jeg, pianoet, traust følger stien. Wilma finner meg med jevne mellomrom. Hun vil ikke miste meg. Sånn er det med trommene og saksofonen her, de må passe på at pianoet er der og snart er de inne på stien igjen. For så å ta nye avstikkere. 

Hos meg fremkaller de forskjellige sporene alt fra nedstemthet til dyp glede, omtrent som minner gjør (remembrance). Skal jeg dra det lenger ut er det en plate som forener motpoler; struktur vs. frihet (pianoet som følger stien mens trommene og saksofonen er friere og tar uventede valg). Det hele er som en metafor på tankenes sprang. Å lytte seg gjennom platas elleve spor kan fort bli en knapp time med frie assosiasjoner...

Kjøp plata på iTunes.