Theodor Adorno

Det Adorno sier om fritid (leisure time) appellerer til meg;


To elucidate the problem I would like to use a trivial personal experience. Time and again in interviews and questionnaires one is asked what one has for a hobby. Whenever the illustrated newspapers report one of those matadors of the culture industry -whereby talking about such people in turn constitutes one of the chief activities of the culture industry- then only seldom do the papers miss the opportunity to tell something more or less homely about the hobbies of the people in question. I am startled by the question whenever I meet with it. I have no hobby. Not that I'm a workaholic who wouldn't know how to do anything else but get down to business and do what has to be done. But rather I take the activities with which I occupy myself beyond the bounds of my official profession, without exception, so seriously that I would be shocked by the idea that they had anything to do with hobbies -that is, activities I'm mindlessly infatuated with only in order to kill time- if my experiences had not toughened me against manifestations of barbarism that have become self-evident and acceptable. Making music, listening to music, reading with concentration constitute an integral element of my existence; the word hobby would make a mockery of them.


-T.W. Adorno, from his essay "Free Time" (1969)

Samtidig får det meg til å tenke på Neil Postmans Vi morer oss til døde, som er mer aktuell i dag enn da den kom ut i 1985.

Mer om Adorno og Frankfurterskolen.

Uendeligheten

82B1E80E-9986-4CBC-BC4B-7FB22A7AFEDD.jpeg

Bildet av romferja Endeavour som stiger gjennom skylaget er nydelig.

Vi bor på en liten stein som går i ring rundt en stjerne i en galakse det finns milliarder av, i et uendelig univers. Og alikvel begynner vi å bevege oss inn i denne uendeligheten. Hvor på veien er vi om 100 år?Vi bor på en liten stein som går i ring rundt en stjerne i en galakse det finns milliarder av, i et uendelig univers. Og alikvel begynner vi å bevege oss inn i denne uendeligheten.

Hvor på veien er vi om 100 år?

To pay attention

18/01/2019

How To Pay Attention

20 Ways To Win The War Against Seeing

Rob WalkerFollow

Dec 18, 2014

As part of a short class for the School of Visual Arts’ newish Products of Design MFA program, I ask students to “practice paying attention” before our next meeting. There are no other parameters for this assignment, which students have a week to complete. Perhaps obviously, the idea is largely to see how they will resolve this overtly vague request.

The class is called Point of View, and this assignment is a minor component, loosely tied to the process around a more significant project. I certainly believe that having an original, legitimate and honest point of view (for a designer or anybody else) involves cultivating the ability to see what others overlook. But the truth is that I include this assignment because it simply gets at a hobbyhorse of mine: our world has become an attention battleground.

From looming billboards to glittering shop windows to the myriad distractions flowing through the pocket-sized screens we carry everywhere, vast and sophisticated efforts prod us to look in specific directions, at specific things, in specific ways. Taken together, they add up to a kind of war against seeing. I try to be part of the resistance.

In fact, as a result of the class, I started to make an informal list of “how to pay attention” strategies — my own, those that students suggested, and others that I’ve read about or otherwise encountered here and there. To my delight, this list grew into something more than I’d anticipated, and started to take on the feel of something between a set of New Year’s resolutions, and a manifesto. Finally I decided that it seemed worth, as they say, sharing.

Not that I consider it complete, of course. Maybe you’ll have your own additions, tips, ideas, suggestions?

Conduct an overlooked-object scavenger hunt …

This is a habit of mine, and no doubt the accidental inspiration for the “practice paying attention” assignment. In fact, I think of this as self-assignment — study payphones in Manhattan (where are they clustered, where are they sparse, how many are broken?), security cameras around San Francisco (which ones are conspicuous and which are stealthy?), defaced Neighborhood Watch signs in Savannah, and so on. The point is to attend to some recurring thing that is ubiquitous, but that nobody is making any particular effort for me to notice.

Historian Matthew Frye Jacobson’s collection of “Space Available” signs is a great example of the same idea. And David Wondrich and Kenneth Goldsmith once took this sort of thinking to a delightful extreme by looking explicitly forflaws in the urban landscape — dinged signs, chipped architectural details, etc. — cataloging them under the title “Broken New York.”

I’ve had students suggest clever variations on this tactic that range beyond features of the built environment: studying facial expressions or tattoos, or paying conscious attention to the way people physically interact with money. Another student brought the idea indoors, checking country-of-origin information on products when visiting stores.

An important caveat: Whether this exercise — or anything on this list — results in some new piece of writing or project is beside the point, for me at least. Sometimes just making it a point to redirect my gaze makes me notice interesting things I wasn’t even looking for, and would surely have missed.

… or just a single-color scavenger hunt

If you can’t come up with a more specific feature or object, just pick a color. Several students have proposed variations on this idea, leading them to note the sheer variety of reds they encounter, or to spot peculiarities like head-to-toe green jumpsuits, or reflect upon the precise origins of a lifelong attraction to, say, yellow.

Spot something new every day

Another student, Gaïa Orain, focused her solution on a two-block walk she made every day, and that had long since become so routine she could have sleep-strolled it. So she made a conscious effort to “see something new” every day — turning this routine walk into a kind of open-ended game.

Change Perspective

Rona Binay and Richard Clarkson teamed up to turn their walk to the subway into their own odd but amusing game: He directed his vision upward toward the sky; she stared downward toward the ground. Apart from seeing differently, they had to rely on each other. (I was relieved to hear they did this relatively late in the evening, when the sidewalk wasn’t crowded.)

Reframe the familiar

Lucy Knops made portable frames, acrylic with a dry-erase surface: “Hold the frame up to an object or scene and write a one- to two-word description on it,” she suggested. “Then, shift the frame to focus on a different subject, leaving the original description.” Knops says her solution was partly inspired by the work of artist Robert Irwin, as described in Seeing Is Forgetting the Name of the Thing One Sees, by Lawrence Weschler. Irwin’s work famously evolved away from making traditional art objects to a focus on the experience, and shaping the context, of seeing — “allowing people to perceive their perceptions,” as one passage in the book puts it.

Walk with an expert

Alexandra Horowitz built her enjoyable 2013 book On Looking around this idea: Covering territory she considered familiar, but with experts on typography, plant life, public space, geology, etc. All were only too happy to help her see the world through their eyes — things invisible to her, but obvious to them.

Talk to a stranger

This hadn’t occurred to me as a form of paying attention, but at least two students have used the tactic. One was motivated by a more general determination to break his usual routines. So when an elderly woman directed a comment at him about all the trash on the street — the kind of thing most of us nod at vaguely and tune out — he engaged. Another student was more impulsive, striking up a conversation with the woman in front of him at a post office. (Surprisingly, it turned out she regularly goes out of her way to reach this notably busy station, because she likes the staff.) “She was the nicest person that I’ve met in New York,” he reported.

Radio producer Aaron Henkin once conducted a more elaborate, and structured, version of engaging with strangers. His goal: “to meet and interview everybody who lived and worked on one city block in Baltimore.” The result was an audio documentary — and a lot of lessons learned about talking to strangers. Read about his project here.

Let a stranger lead you

Thinking about strangers reminds me of Vito Acconci’s well-known “Following Piece,” performed over a period of weeks in 1969: Daily, he would pick a random person, and follow her or him around New York. This would continue until his subject entered some space Acconci could not (a residence, for instance, or a car that promptly departs). In one case, this meant sitting through a movie when the person he was following went to the cinema. The exercise could last a few minutes, or hours, depending on what the stranger happened to do. I doubt Acconci would characterize his goals as having much to do with “paying attention,” per se, but borrowing his practice would be an adventure in seeing the new.

Take a day-long walk through an unfamiliar part of town

Or you could make a more controlled effort to change your surroundings. This self-explanatory idea (which I suppose may work in some cities better than others) is inspired by I’m Just Walkin’, a project that documents the systematic wanderings of a guy who has set out to walk every single street in New York City.

Poeticize the irritating

“One of my favorite things to do,” poet and artist Kenneth Goldsmith (one of the “Broken New York” explorers mentioned above) observes in his bookUncreative Writing, “is to walk a few steps behind two people engaged in conversation for several blocks.” That sounds supremely annoying. But Goldsmith takes a cue from John Cage’s contention that music is everywhere if you just learn to listen for it. “Poetry is all around us,” Goldsmith writes — and that includes the poetry of two strangers blabbing, their conversation “punctuated by red lights, giving the speech a certain pace and rhythm.” The same applies, he continues, to the many cellphone talkers who seem to be contributing nothing but noise to sidewalks and airports everywhere: “I like to think of it as a release, a new level of contextual richness, a reimagining of public discourse, half conversations resulting in a breakdown of narrative, a city full of people spewing remarkable soliloquies.”

Look slowly

Robert Irwin, the artist mentioned above, shaped his practice in part by spending insane-sounding amounts of time simply looking — at his own paintings, at rooms, at outdoor settings. “Slow Art Day” is an annual event at multiple locations around the country that picks up this spirit in a perhaps more manageable form: Participants meet at a museum and “look at five works of art for 10 minutes each and then meet together over lunch to talk about their experience,” the event’s site explains. “That’s it.” The next Slow Art Day is Saturday, April 11, 2015 — learn how to participate here — but of course the core idea can be adopted any time, and applied to subjects other than art works.

Look really, really slowly

Educator Jennifer L. Roberts has described an assignment she’s used in art history classes as making students regard a single work for “a painfully long time.” This seems to mean three hours, which does sound like a challenge (although it’s nothing compared to the time Irwin spent studying canvases, en route to concluding, in essence, that canvases were beside the point). The task — “noting down his or her evolving observations as well as the questions and speculations that arise from those observations” — is meant to be the first step in a research process. But Roberts argues, persuasively, that it’s a highly useful step. Students resist, but eventually find that looking really slowly forces them to notice things they had initially missed. “What this exercise shows students,” Roberts writes, “is that just because you have looked at something doesn’t mean that you have seen it.”

Look repeatedly

In a 2012 essay in The New York Times, culture reporter Randy Kennedydescribes a decade or so of looking, again and again, at Caravaggio’s “The Denial of St. Peter.” The painting hangs in the Met, which Kennedy has occasion to visit often, and taking (yet) another look at this painting has become part of his routine every time. Over the years, his entire view of the work, and its true subject, has evolved. “One result of looking at a painting so long that you can see it in your mind’s eye is that it does, in a very real sense, become your own,” he writes, “not quite the same painting that anyone else will see.”

Repeat your viewpoint

Steve Hamilton, another Products of Design student, noticed a bench not far from our classroom “that no one sits on.” So he made a habit of sitting on it, for 15 minutes a day, and studying passersby (taking advantage of the extra view offered by the reflective building opposite). Bottom line: “Always take advantage of the incongruous bench.”

Just Listen

Several students have suggested listening-related strategies for paying attention. One described concentrating on nighttime sounds, and naming or identifying them. Another focused specifically on birds, particularly while in his own apartment — an explicit effort to connect with the outdoor world. A third listened to her own breathing, while walking or subwaying or otherwise traveling the city. Doesn’t this invert the assignment, paying close attention to the self to the point of tuning out the world? “We navigate through a lot of noise,” she countered, “so trying to take a moment to clear the mind helps refocus.” (At one point she did this so effectively that she missed her subway stop.) And a fourth chose to zero in on “ambient sounds” — the minor rustling of a plastic bag caught in a tree, for instance. Usually, she added, incidental noises are an irritant to her, but actively seeking them flipped her perception.

Soundmap

As part of a course he teaches on sound in the media landscape at the Academy of Art in San Francisco, Marc Weidenbaum has led his students on a “soundwalk.” Following this “docent tour of everyday reality,” he gives them a related assignment: mapping three sounds in a two-block radius of their classroom. They’re asked to “pin” the sounds’ origin points on a digital map, and then “write up for each spot a sentence or two in which you (1) describe the sound and (2) note the sound’s meaning, utility, function, or some other aspect.” (The same thing could of course be done with smell.)

Follow the quiet

For the PBS Digital series Art Assignment, Jace Clayton (DJ Rupture) offered these instructions: 1. Go outside and walk in the direction that is the quietest. 2. Continue until you’re in the quietest place possible.” 3. Take a moment to absorb it.”

(He further instructs documenting the place and uploading that documentation, tagged #theartassignment, but that part varies from my purpose here. Art Assignment is a cool show, and may inspire other ideas, but it’s about making things. It’s fine to make documentation a part of these assignments, or to figure out ways to build on what you’ve seen in future creative endeavors — but that shouldn’t be the entire, or even primary, point.)

Look at anything besides your phone

Predictably, technology denial has been a recurring theme among my Products of Design students. For one, the mere act of skipping headphones counted as a step toward fresh engagement with the world; another mentioned putting her phone on “airplane mode” for an hour a day; another fiddled with the color resolution on his computer screen in a way that somehow discouraged him from checking Facebook.

If those ideas strike you as inadequate, well, educator Andrew Reiner hasdescribed a far more draconian version that he’s assigned to his students: “Eat in a crowded university dining room without the company of school work, laptops or smartphones. Or friends.” His goal involved teaching them something about intimacy, connection, and vulnerability in the social-networking era. (Evidently many students were unnerved, feeling “judged” and “self-conscious.”) I don’t know about that. But if you think of this exercise as less about avoiding technology and more about a prompt to see things nobody else is prompting you to see, it has potential.

Misuse a Tech Tool

This has been another recurring theme. One student used a chat/dating app designed for gay men to (“obsessively”) monitor the number and locations of users within 400 feet. Another used the macro filter on her digital camera to study the textures of street objects on her walks to and from school. A third started using the compass on her iPhone to orient her gaze — wherever she walked, she’d take a look toward true north, and whatever happened to be there, “introducing a degree of randomness into what I saw.”

Care for something

I’ll close with an idea from Miguel Olivares, who presented his solution with a near-apology, worrying aloud that he’d misunderstood the assignment: He’d made a planter for a cactus, on the theory that “by nurturing or caring for something, you pay more attention to it.”

Actually, he’d actually nailed it. For starters, there are countless ways to define “paying attention,” and even this list must be woefully incomplete. (In fact, the list is meant to be a start, not a conclusion.)

And really, caring is at the heart of this assignment. The goal of fighting back in the war against seeing is precisely to decide what you want to care about — and thus what you want to care for. A good goal for the year ahead.

Big thanks to all the students in the Products of Design classes of 2014 and 2015 — sorry I couldn’t name everyone or share every solution you came up with, but you know that I appreciated them all. And class of 2016? I suppose you have now been warned.

Besøk

10/01/2019
001440C6-EA25-407A-9534-4DFAA42F54EC.jpeg

De er en stund sidenjeg så en film som satt i gang tankerekker eller en form for engasjement som varte særlig lenger enn selve filmen. Danske Michael Madsens "The visit: An alien encounter" er en slik film.

The Visit: An alien encounter er en dokumentar/”mockumentar” som har en vri som gjør den interessant: Istedenfor å intervjue astrofysikere, teologer, filosofer osv. om hendelser fra fortiden diskuterer de et scenario som ikke har hendt (et scenario har forsåvidt ikke hendt, men les videre). Det handler lite eller ingenting om hvordan de besøkende fra verdensrommet ser ut, eller hvordan de vil oppføre seg, men om hvordan vi vil forholde oss til et slikt besøk. Vi som ser oss selv som det eneste moralske vesenet på jordkloden. Som fremdeles dreper hverandre av grådighet og av frykt for det som er fremmed eller det vi ikke kan kontrollere, som sykdom for eksempel.

Filmen er to-delt: en del som rent dokumentarisk tar for seg mennesker som jobber med denne problemstillingen. De finnes nemlig, i FN, i de forskjellige romfartsorganisasjonen og ikke minst i militæret.  Annen del av filmen gjør kameraet til "den besøkende" og de forskjellige intervjuobjektene stiller sine spørsmål til denne besøkende. Dette er et utrolig effektivt grep som påkaller mange spørsmål: Forteller vi om våre negative sider? At vi kan utrydde oss selv relativt raskt? Oppfører vi oss truende om vi ikke får de svarene vi vil? Spør vi “Hvorfor er dere her?

Så godt som hver gang en yngre eller mer utviklet sivilisasjon har møttes her på jorden har det vært negativt for den eldre.
Hva da, hvis vi får besøk av en sivilisasjon som kanskje er millioner eller milliarder av år foran oss?

Filmen er også visuelt imponerende, sammen med mye fantastisk musikk, fra Arvo Pärto til Bach og Stravinsky. 

At de medvirkende tar filmens prosjekt så alvorlig og er med på en tenkt situasjon der de må intervjue de besøkende gjør det hele ekstremt autentisk, selv om det altså ikke har skjedd.


re-post fra 2016

I believe

19/11/2018

I believe in science , in the establishment of a biological order through the maelstrom of physical and chemical chaos.

Besøk fra verdensrommet

27/06/2016

Det begynner å bli lenge siden jeg så en film som satt i gang tankerekker eller en form for engasjement som varte særlig lenger enn selve filmen. Danske Michael Madsens "The visit: An alien encounter" er heldigvis en slik film.

The Visit: An alien encounter er en dokumentar/mockumentar som har en vri som gjør den interessant: istedenfor å intervjue astrofysikere, teologer, filosofer osv. om hendelser fra fortiden diskuterer de et scenario som ikke har hendt. Det handler lite eller ingenting om hvordan de besøkende fra verdensrommet ser ut, eller hvordan de vil oppføre seg, men om hvordan vi vil forholde oss til et slikt besøk. Vi som ser oss selv som det eneste moralske vesenet på jordkloden. Som fremdeles dreper hverandre av grådighet og av frykt for det som er fremmed eller det vi ikke kan kontrollere, sykdom for eksempel.

Filmen er to-delt: en del som rent dokumentarisk tar for seg mennesker som jobber med denne probelmstillingen. De finnes nemlig, i FN, i de forskjellige romfartsorganisasjonen og ikke minst i militæret.  Annen del av filmen gjør kameraet til "den besøkende" og de forskjellige intrevjuobjektene stiller sine spørsmål til den besøkende. Dette er et utrolig effektivt grep som påkaller mange spørsmål: forteller vi om våre negative? At vi kan utrydde oss selv relativt raskt? Oppfører vi oss truende om vi ikke får de svarene vi vil? Hvorfor er dere her?

Så godt som hver gang en yngre eller mer utviklet sivilisasjon har møttes her på jorden har det vært negativt for den eldre. Hva da hvis vi får besøk av en sivilisasjon som kanskje er millioner eller milliarder av år foran oss?

Filmen er også visuelt imponerende, sammen med mye fantastisk musikk, fra Arvo Pärto til Bach og Stravinsky. 

At de medvirkende tar filmens prosjekt så alvorlig og er med på en tenkt situasjon der de må intervjue de besøkende gjør det hele ekstremt autentisk, selv om det ikke har skjedd.

 

 

 

Om livet og sykling og sånt...

19/01/2014

Sånn plutselig har jeg bestemt meg for å droppe nyttårsforsett, de blir bare brutt alikevel. I stedet har jeg noen mål for året, og jeg deler dem inn in kategorier. Hårete er de målene som kan oppnås men som krever veldig mye, særlig fysisk (mer om det senere).  Barberte er de målene som er mindre krevende fysisk men som skrever modenhet og litt offervilje. Flytende er de målene som er nesten definerte men ikke helt liksom (igjen, mer om det senere).

 

Hårete mål

Ok de hårete målen først: Det er primært snakk om fire mål her - de tre første har sammenheng med mitt fysiske velveære og er deltagelse i forskjellige aktiviteter. Tre sykkelritt og et løp. Første målet er Hovden-Kristiansand i ei gruppe å 20-30 stk hvor målet er å fullføre på 7,5 timer. Ikke så hårete kanskje, men det må trenes og det må være mer glede enn smerte på vei oppover. Det jeg ser for meg som verst er kanskje å sitte så lenge på sykkelen, så det må jeg trene på i løpet av vinteren og våren. Så er det Borkenesrunden sammen med Myriam - det går jo glatt for oss begge. Nummer tre av sykkelritt er et ennå ikke valgt terrengsykkelritt, også med Myriam. Det blir kanskje Grenserittet eller Garborgrittet. Siste konkuranse er Olasheiløpet, kort løype. Kort her betyr 11 kilometer så det er litt lngt å løpe i skogen, men bør gå. Det var de hårete målene...

(Alle disse avhenger av at jeg får lov av legen og at den hovedpulsåra i magen ikke utvider seg mer...)

Barberte mål

Dette er mer som å legge om på kosthold, sove mer, drikke mindre kaffe og gå ned i vekt. Akkurat det siste - å gå ned i vekt er vel strengt tatt mer hårete enn barbert, men jeg er sikker på at det skal gå. Jeg MÅ ned 11 kilo fra nyttår til 24 mai og det er ikke sååå vanskelig....

For at det skal gå lettere (...) å komme ned i vekt har jeg lovt meg selv et Rapha-plagg for hver tredje kilo så får vi se når Raphagarderoben er komplett...

Flytende mål

Ja de er så flytende at jeg nesten ikke kom på noen... Eller forresten, jeg vil begynne å bruke sykkelen som transportmiddel nesten uansett. Gary Fisheren til bytrafikk og jobb, Cannondale til trening og skog og Cube til deilige landeveisturer. 

Oppmerksomhetsøvelser

Etikk i buddhismen bygger på medfølelse: vår evne til å la oss berøre av andres (og vår egen) smerte og ønske å gjøre noe for å lindre den. I tillegg er etikk et spørsmål om trening. Å leve med integritet og hensyn til alles beste er noe som kan øves opp, og det blir lettere når vi får større sinnsro og klarhet gjennom meditasjon. Øvelser i oppmerksom livsførsel og meditasjon styrker hverandre gjensidig og leder til et liv preget av større innsikt og fred.

De fem øvelsene som presenteres nedenfor, er en moderne versjon av de klassiske øvelsene som Buddha lærte bort. I de mange meditasjonsgruppene som bygger på Thich Nhat Hanhs undervisning verden over, leser man disse øvelsene sammen hver måned eller hver fjortende dag og utforsker hvordan de kan være av verdi i dagliglivet.

Alle begynner med en refleksjon rundt lidelse og lykke. Når jeg ser aten bestemt måte å være på skaper lidelse for meg selv og andre, vil det føre til at jeg ønsker å endre situasjonen. Har jeg ikke sett det selv, vil endringsforsøkene komme utenfra og neppe føre til noe. Det kan uansett være vanskelig å endre en vane, så jeg trenger å være tålmodig med meg selv. Å innse et problem er i seg selv en stor ting; å ta et første skritt i retning av noe bedre er allerede suksess.

"Når vi bruker Nordstjernen til å navigere etter, venter vi ikke å komme til Nordstjernen. Den angir bare retningen," sier Thich Nhat Hanh. Å prøve å etterleve de fem øvelsene perfekt eller å ikke ville bruke dem fordi man er uenig i deler av dem, er å misforstå dem. De er redskaper til å se og forstå med. Vi bruker det som gir oss mening, enten det er en halv setning eller eller helheten i alle fem ...


Les alt om de fem oppmerksomhetsøvelsene i denne bloggposten fra 2006.

 

Kierkegaard og tilværelsen

Har ryddet i bøker og kladdeark og funnet notatbøkene der jeg har skrevet om Kierkegaard mens jeg leste boka "Tausheten og øyeblikket". Leste gjennom notatene og finner fremdeles hans "lære om de tre stadier" er interessant. Både hos Kierkegaard og Sartre synes jeg det er sterke paraleller til zen-buddhismens etikk. En etikk jeg er opptatt av og så gjerne vil tilstrebe å leve etter, men som jeg "synder" mot hele tiden... (men det er et mål å kunne leve mer etter en bestemt etikk...)

Kierkegaards" lære om de tre stadier":

 

- Det estetiske

- Det etiske

- Det religiøs

(Kierkegaard sa selv at hans stadie var det estetiske, og der lever jeg selv altfor mye...)

 

 

DET ESTETISKE

Er man på dette stadiet "nyter man livet". Det vakre og driftenes tilfredsstillelse er det som styrer ens liv og gjerninger. Hele tilværelsen er determinert av "driftenes tilfredsstillelse". Tanken på verdiens "ekthet" eller hensynet til den andre, dvs. de etiske overveielser blir skjøvet i bakgrunnen. Egoismen og den personlige livstørst, samt tilfredsstillelsen av denne (livstørst) er det som styrer livsutfoldelsen.

På et tidspunkt, når man blir moden og reflekterende, blir det klart for individet at mange av disse verdiene er illusoriske og uekte og at hensynet til andre må telle. Man kan ikke eksistere alene, men kun i samvær med andre - man må forholde seg til andres rett til livsutfoldelse og begrense sin egen drifts-tilfredsstillelse.

Det estetiske menneske som har erkjent tomheten og "verdimangelen" i denne form for liv, føler seg fortumlet og vil derfor "hoppe over" til det etiske stadiet for å ta ansvar for livet sitt.

Om å se og bli sett - litt om zen og syn

Tenkte å prøve meg på et lenger stykke om forskjellen på "behovet for å bli sett" utfra zen-buddhistisk ståsted versus Sartres beskrivelser av blikket. Først en liten introduksjon til hva zen-buddhisme egentlig betyr.

Zen-buddhismen skiller seg fra andre buddhistiske retninger i sine metoder heller enn i mål og innhold. Ordet "buddhisme" stammer fra sanskrit-verbet Budh, som betyr å vite eller å våkne opp. Den som vet, den som våkner opp kalles en buddha. Zen betyr "meditasjon", og zen-buddhismens grunnleggende metode er zazen, eller sittende meditasjon. Zen legger vekt på sittende meditasjon som en vei til inn-sikt, til å se inn i sin sanne natur, til opplysning eller oppvåkning. Men enhver hverdagslig aktivitet kan forstås som meditativ, og på den måten innebære et dypt syn inn i verdens "slikhet", eller sanne natur, dersom oppmerksomheten rundt aktiviteten er riktig.

Når man ser inn i sin sanne natur oppløses i følge buddhismen skillet mellom subjekt og objekt; man blir ett med sin erfaring, og erfaringen blir ett med en selv. "Sinn" og "verden" blir uatskillelige. Innholdet i denne inn-sikten kan ikke uttrykkes i ord. Språkets grense overskrides i erfaringen, virkeliggjørelsen av en enhet mellom, eller en overskridelse av, subjekt og objekt, kropp og sinn, meg selv og andre.

 

Holder som sagt på med et lengre stykke, men prokrastinering og annet tar mye av min tid for øyeblikket...