Lært etter snart femti år?

Om noen få år runder jeg (forhåpentligvis) femti år. Det er nok godt over halve livet, men hva har jeg egentlig lært av livet til nå?

Spørsmålet er til meg selv, og jeg tenker stadig oftere på det. Noe av det som går igjen når jeg svarer meg selv er at livet er i evig forandring og at å drømme om å gjøre noe versus å faktisk gjøre det er vanskelig. For meg. Ikke en banebrytende innsikt, men noe av det første jeg tenker på.

Noe annet jeg har lært, og praktiserer, er at det meste av det man gruer seg for må man bare møte. Om det er legebesøk (god erfaring de siste par årene) eller en ubehagelig samtale med noen: det er bare å gjøre det. Kom deg til legen eller ta imot kritikk/kjeft, innrøm feil, be om unnskyldning, svar ærlig (men trå forsiktig om samboer spør om hår, klær eller noe annet overfladisk) m.m.

I samme gate har min erfaring, så langt i livet, vært at det meste blir ikke så ille som man forestiller seg at det skal bli. (Allerede nå er jeg på vei bort fra det jeg hadde tenkt å skrive om - tanken på at teksten jeg skriver her er veldig uøkonomisk, full av unødvendige ord og ikke særlig bra, får meg til å bare ville skrote den).

Disse hjemmesidene/bloggen er først og fremst en tidskapsel for meg selv. Samtidig er jeg klar over at den kan blir lest av mennesker jeg kjenner. Dermed oppstår en rollekonflikt ; av noen vil jeg bli sett på som morsom og underfundig (iallefall er det hva jeg vektlegger fra dem , av andre vil jeg bli sett på som den som leser sine bøker og magasiner og har en *intellektuell* (livsfarlig ord)innstilling til livet. Eller jeg vil vise at jeg er opptatt av sykling, ikke nødvendigvis å være så veldig opptatt av treningsaspektet, mer av det Å SYKLE. Å ikke sykle til eller fra noe, men å sykle i noe. Slike ting. 

Jeg har brukt mer tid på å (ihvertfall føles det sånn) dille med kode og design på disse sidene enn på å poste innlegg. Forandre på CSS (Cascading Style Sheet) for å runde hjørnene på bilder eller for å bilder til å vises i sort-hvitt til man klikker på dem eller ruller over dem osv. For ikke å snakke om all den tid jeg har brukt på å velge fonter! Utrolig mye tid kastet bort på å justere fonter og fontstørrelser. Og å velge fonter som kan fungere sammen.

Nå som teksten allerede har flytt helt ut fra det jeg opprinnnelig ville skrive om slår det meg at det er nettopp dette jeg liker. Å bare skrive, litt som en stream of consciousness eller skrevne frie assosiasjoner.  Jeg bør egentlig gjøre mer av det...

.

Roman, Paris og forfatterdrøm

utkas-test.png

For en stund siden spurte Lea meg om jeg  egentlig hadde noen hobbyer. Jeg sa at sykling var en hobby og lesing en annen. Så tenkte jeg meg om og kom på at det er to ting til jeg bruker endel "unødvendig" tid. Skriving og koding av nettsider.

Sykling er noe jeg driver med fordi jeg elsker å sykle. Jeg sykler for å sykle, ikke for å trene. Da hadde jeg syklet på en helt annen måte. Mange korte og raske turer eller lange rolige turer. Nå sykler jeg etter det jeg måtte føle for den dagen og på den måten blir jeg aldri noen konkuransesyklist som stiller opp i masse mosjonsritt (noe jeg heller ikke gjør). 

Å skrive kode for en hjemmeside er også en hobby. Små justeringer som kan manipuleres med f.eks. CSS (Cascading Style Sheet) eller Javascript er morsomt å jobbe med. På disse sidene, som er helt mitt design, kan du se at hver bloggpost har sin egen bakgrunnsfarge. Ikke voldsom forskjell, men variasjoner fra hvitt til grått. Det er subtilt, og ses når du skroller opp eller ned på sidene. Dette er Javascript. På bildene jeg legger inn har jeg lagt inn CSS som gir dem rundede hjørner istedetfor at de er helt kvadratiske. Synes det ser bedre ut. De to halvsirklene på hver sin side av skjermen tar deg enten til toppen av siden, eller til menyen i bunnen. Klikker man på dem forandrer de seg vha. en animasjon for å vise at de er aktivisert. Dette er også Javascript. Sånne ting synes jeg det er morsomt å dille med, f.eks. når jeg jobber på kinoen og har god tid mens filmene snurrer i bakgrunnen.

Min favoritthobby er alikevel skriving. 

Jeg har helt siden jeg var 18-19 skrevet på noe som skulle bli en roman. Mange begynnelser på romaner. Noen korte noveller inspirert av Finn Iunker har det også blitt, men de finner jeg (heldigvis) ikke. 

Det første prosjektet som jeg skrev mye på var en generasjonsroman. Delvis selvbiografisk, men også inspirert av Hvite Niggere, Beatles og Sennesplegionen. På den tiden ville jeg faktisk bli forfatter og skulle året etter begynne på Universitetet  i Tromsø. Grunnfag i Litteraturhistorie, mer om det en annen gang.  

Det første prosjektet som jeg skrev mye på var en generasjonsroman. Delvis selvbiografisk, men også inspirert av Hvite Niggere, Beatles og Sennesplegionen. (Husker at Øystein Bog Øystein L kom over til min far da jeg var der og var helt fra seg over hvor kult de synes det var - de hadde fått lese en ustkrift)

På den tiden ville jeg jo faktisk bli forfatter, og skulle året etter begynne på Universitetet  i Tromsø. Grunnfag i Litteraturhistorie, mer om det en annen gang.  I allefall; jeg satt og skrev på denne romanen på en Macintosh Classic jeg hadde brukt studielånet på. Jeg skrev og drakk te med melk og sukker. Så mye sukker at jeg burde utviklet diabetes i løpet av et halvår. 

Det jeg skrev da handlet (iallefall begynnelsen) om Øystein og min tur til Paris våren 1989. Han hadde bestilt busstur fra Hirtshals med Panter Busrejser. 14 timer busstur til Paris. Jeg hadde knapt penger så han hadde lagt ut og skulle også legge ut for det vi måtte spise og drikke i Paris.

Hele Paris-turen er verdt å skrive om så det kommer en annen gang. Det triste er at jeg ikke vet hvor dette påbegynte manuset er lenger. Jeg skrev det ut på papir og har sett det i en eller annen mappe så håpet om å finne det lever. I tillegg håper jeg at det er på en av tre Macintosh Classic jeg har i kjelleren. Spenningen knyttet til det er om noen av dem vil starte igjen etter mer enn 15 års støvsamling…

Noen hendelser fra turen jeg husker veldig godt:

- Hotellet midt i sentrum hadde en heis som akkurat tok to personer (om man hadde null probelmer med intimsfæren)

- Rett over gata fra hotellet lå Moulin Rogue, og nå vi var dervar det Latoya Jackson som hadde forestillinger (vi så henne ikke)

- En av kveldene spilte en TV-kanal bare Miles Davis og viste filmer og klipp med ham. (Han hadde da nettopp dødd)

- Å være på Versailles var ganske overveldende. Fantastisk stort. (Måtte kikke bak alle de store gardinene og tenke på det var der de dreit og pisset, hygiene hadde lav prioritet hos adelen)

- Kebab var nytt for meg og smakte himmelsk. Hadde en hver dag (tror jeg)

- På Louvre så vi bl.a.Mona Lisa. Som da bare var beskyttet av en nesten sovende vakt. (Om jeg tror muligens det var en glassplate foran som skulle beskytte mot blitzlys)

- Notre Dames fantastiske akkustikk.

 

++

→ (skriver videre snart)

Trang vs. evne

I Milos Formans `Amadeus´ fortelles historien av Antonio Salieri, Keiser Josef IIs hoffkomponist. Historien i filmen er riktignok fiksjonalisert, men Salieri hadde betydelig makt i Wiens musikkliv og mye omgang med Mozart. 

En av scenene jeg liker best er når han klandrer Gud for å gi ham en så sterk, altoverskyggende trang til å komponere den vakrest musikk på jord, men ikke evnen til å gjøre det. Den evnen gir Gud, i følge Salieri, til lille Wolfgang Amadeus (ama deus betyr forøvrig Den Gud elsker).

Historien fortelles av Salieri fra et "galehus" hvor han selv har lagt seg inn fordi han påstår at han har drevet Mozart inn i sykdom og død pga. sin sjalusi og manipulasjon.

Jeg tenker av og til den tanken når jeg sitter og skriver på mitt hobbyprosjekt; hvorfor denne trangen til å skrive, men ikke evnen?  ...

Nå...

 

Tagträume - flere frie assosiasjoner

Ofte setter en lukt eller en setning i gang minner. Som regel om barndommen og i mine tilfeller alltid gode minner. De er selvsagt alltid litt vage, men mens man maner frem minnene, og sikkert legger til masse positivt, trer klare bilder frem.

Jeg har mange ganger tenkt at det kunne være morsomt å gjenoppleve slike øyeblikk. F.eks. kjøpte jeg 35 komplette årganger med Donald Duck. Alle numrene fra 1975 til 2010. Tanken var å beholde årgangene fra ´75 til ´85 som var da jeg leste Donald. Resten ville jeg selge. Har satt inn anonnse på finn.no noen ganger, men Donald Duck er tydeligvis ikke det heteste på bruktmarkedet... Nok om det. Det jeg ofte husker er at jeg leser Donald om sommeren. Vi kjøpte Donalds ferieshow som var et album, med tegneserier men også mange konkuranser i form av kryssord, finn fem feil osv. Disse leste jeg ofte ute på plenen eller i et lite indinaertelt jeg hadde. I låven, som var naturlig kjølig om sommeren, sto en kasse brus fra Rønnevig. Så vidt jeg kan huske hadde vi fri tilgang til denne og den gikk aldri tom! (Antar at hukommelsen pusser på minnene). Favorittbrusene var  Jolly-cola og Pærebrus. Disse brusflaskene i glass hadde en livsfarlig patent på å åpnes; man dro i en ring så ble selve korken delt i to. Kantene som ble igjen av dette var spisse som kniver og det ble ne del småkutt. Som regel omgikk vi problemet ved å kjøre en spiker gjennom korken og så drikke fra det lille hullet. Brusa varte "evig" og kulsyra holdt seg ganske godt på plass

Pæresmak, primært kusntig eller falsk pæresmak, frembringer alltid disse minnene.  Så ofte tenker jeg på å fa tak i noe pærebrus, som jeg vet lages på Møre et sted, legge meg på terrassen med en bunke gamle Donald Duck og liksom prøve å bli gutten Geir igjen. Kommer jo aldri så langt, så ofte er det den lille dagdrømmen som skal til. 

En annen tanke jeg har leflet med er å ha noen "pensjonistmorraer" eller -kvelder. Da står jehg opp tidlig, gjerne på høst eller vår, ser sola komme opp og lyse opp stua. Radioen står på P1, ganske lavt, og jeg brygger litt god kaffe. Strengt tatt bør jehg ha noen tørre kjeks som lan dyppes i kaffen, eventuelt litt fløte og sukker i. Ferske aviser er et must, og det kan ordnes med å kjøpe fredagens DN som også inneholder det fine magasinet D2. Weekendavisen er et must og også Financial Times, som jeg kun kjøper for bilaget kalt How to spend it. (vulgær tittel og strengt tatt et vulgært magasin om luksusartikler, arkitektur og design i høyere prisklasser. Altså ting jeg må  lese om. Nærmere kommer jeg ikke...

++

Frie assosiasjoner 14 august 2014

I det siste har jeg lest en del på Pål Steigans blogg om både Ukraina, politistat-tendensen i USA og innimellom oppdateringer fra Henning Mankell som er under behandling for ganske alvorlig kreft.

Mer om Ukraina og politistat senere, men først om Mankell. Rettere, om Mankell, Wallander og Christer Henrikson. De siste seks filmene med Wallander er innspilt, i hvertfall med Christer Henrikson (en av mine mange svenske favorittskuespillere*). For å gjøre det enklere har Wallander slitt med begynnende og eskalerende Alzheimer og det er klart, at i løpet av seks filmer må han etterhvert bli en noe redusert politidetektiv. Henrikson selv hadde uansett bestemt seg for å ikke gjøre flere filmer enn disse seks siste, fordi, som han sier;  "Wallander og jeg har ingenting å si til hverandre lenger".

Da jeg postet bilde av krystallglassene fra J.Hill lenger oppe på siden kom jeg på en idé jeg skal prøve i vinduene hjemme: mass forskjellige glass som kan minske innsynet på en sober måte. Her er det bare å ta runden på bruktbutikkene og evt. kjøpe glass som faller i smak runt omkring. Jeg ser det for meg, kanskje til og med fylt med vann for å skape lyseffekter alt ettersom sola og lyset forandrer seg... komme til å bli stilig, hvis jeg får lov da...

 

 

* Andre favoritter: Lena Endre, Michael Persbrandt, Jakob Eklund, Maria Lundquist, Samuel Fröler (en liten historie om ham kommer), Erland Josephson, Sofia Helin...lista er lenger men dette får holde.