Del

Fuglesang

12/04/2017

Fin som bakgrunnslyd om ikke det er nok fugler i hagen. Jeg har faktisk vendt en høyttaler ut vinduet mot hagen for å gi en ekstra "boost" til vårfølelsen mens jeg jobber i hagen...

Klikk Download for å last ned som mp3 fil...

Huit og Hviit

18/03/2016

 

Min frie fortsettelse på "fuglesamtaler" - inspirert av Erik Fosnes Hansens Kri og Kry "intervju":

En mil eller der omkring lenger inne i landet treffer vi løvsangeren Huit. Hans drakt er ensfarget grønnbrun og det gjør ham ukjent for mange selv om han er svært så vanlig. På undersiden er han dog gulhvit, men det ser man nesten ikke. Han er ikke stor og veier knappe seks gram.

Det ser ut som om du koser deg her?

Huit: «Jo takk, det gjør jeg og. Som du kanskje hører, eller, he he, kanskje nettopp ikke hører, slipper jeg å synge så mye for å holde unna kolleger. Her er så god plass. Men jeg synger noen strofer innimellom, skulle en frekk kollega være i nærheten og pønske på noe. "

Hviit: (inne fra reiret): «Det er noen som er sultne her inne!"

Huit: «Ja, så lenge varte det.» (han hopper opp i løvverket, fanger noen løvmakk og en edderkopp, som han deretter avleverer inne i reiret. Så kommer han ut igjen). «Jeg er jo uendelig glad i dem, men jeg skammer meg heller ikke over at jeg gleder meg til de skal ut av redet. Bokstavelig talt. Rett nok veier de bare 3-4 gram, men de har appetitten til en ringdue.» 

Tilsynelatende umotivert vasker han seg raskt under vingene, før han fortsetter: «Noe skal livet fylles med. Å skaffe mat til dem jeg har bringt inn i denne vakre verden er både en selvfølge og en glede.» 

Sangen din høres så kjent, men jeg ser deg ikke så ofte?

Huit: « Det hører jeg stadig. Det er nok vår nøytrale drakt som gjør oss så anonyme."

Hviit: (nå i adskillig lettere humør): «Men det tar han igjen med sin vakre sang!» 

Huit, tydelig smigret over dette utsagnet tar seg en kjapp tur opp i luften, en skarp sving ut over tjernet, snapper en doven flue og kommer ned igjen.

Huit: « Skal bare inne med denne. Som jeg sa, de spiser som en ringdue, de små.»

Hviit: (lavt) : «Du vet vel det, at det er oss det er flest av i landet?»

Nei, må jeg innrømme, det ante jeg ikke.

Hviit: «Hmmmmm... Ikke la Huit få vite det, han virker så bekymringsløs og tilforlatelig, men han er i sitt vesen svært sensitiv.»

På hvilken måte da?

Hviit (nølende): «Altså, han har nok et slags kompleks for størrelsen. Når i tillegg sangen hans er så vakker og så lett å høre kjennes det nok enda verre å ikke bli sett. Menneskene kjenner så godt vår sang, men så få vet hvordan vi ser ut. Ja, de kan sikkert forestille dem...» 

Jeg vil svare samtykkende, men Huit kommer spankulerende ut av reiret:

Huit: «Nå, hvor var vi? Jo, nettopp, vi snakket om drakten vår, at den er ganske unnselig og at vi ikke blir sett. Vel (drar på det), det er kanskje like greit. Alle vil jo bli sett, men samtidig er det å bli sett det man frykter mest. Så sånn sett slipper vi kanksje greit unna. Og vi vet jo at menneskene hører oss i hvertfall. Med beskjedenhet kan jeg si at vår sang er elsket og betraktes som det herligste vårtegn.» 

 

Kri og Kry

Skulle jeg valgt kun en bok å ta med meg til en øde øy (...) ville jeg sannsynligvis ha valgt Erik Fosnes Hansens "Beretninger om beskyttelse". Her et utdrag fra et intervju med tårnseilerne Kri og Kry (hør forresten deres vidunderlig lyd/sang over her - det er lyden av sommer og ro det):

...men høyt oppe i luften piler to tårnsvaler blandt mange; de heter Kri og Kry og er allerede i full gang med arbeidsdagen, mens de fører sine høye, skrikende samtaler. Og for å begynne et sted skal vi foreta et intervju med Kri og Kry, som akkurat for øyeblikket flyr høyest og har oversikten:

Kri og Kry (travelt): "Vi har ikke tid! Vi har ikke tid!"

Unnskyld, det er ikke meningen å forstyrre, men hva forgeår her i dag?

Kri: "Nåja, det vanlige. Insekter og så videre. Personlig bor jeg der nede under takskjegget på kirken, og er akkurat blitt far så jeg har en del å holde på med. Langt opp til maten i dag. Langt opp. Unnskyld meg et øyeblikk -" (han dukker brått) "- sånn ja. En stor en. En edderkopp. Ungene elsker dem, de smaker som -"

Kry: "Jeg tror han lurer på noe annet, Kri" (avsides:) "Han er så fryktelig stolt over barna sine. Første gang og så videre."

Edderkopp?

Kry: "Ja, visste De ikke? Mange edderkopper forflytter seg høyt oppe i luften. De benytter spinnet som seil."

Kri: "Heisann!! (dukker brått på ny)

Kry: "Det er vår oppgave å leve i luften. Vi fanger insekter og så videre. Vi kaster oss mot søyler av vind og vender oss med buken mot solen, og så videre."

Hva slags forhold har dere til jorden?

Kri (på vei oppover): "Holder dere fremdeles på med disse spørsmålene?"

Kry: "Et ubefintlig sted må jeg si. Selvfølgelig ser vi fuktighetsemanasjonen og registrerer temperaturforholdene der ned og så videre. Det har betydning for oppdrift, turbulens, termikk og så videre. Et nypløyet jorde, kan man si, er sort og fuktig og gir mye oppdrift når solen skinner på det, som på en dag som denne og lignende. Og selvsagt følger vi med på insektenes veier gjennom luften."

Kri: "Aha! Insekter!"

Kry: "Men ellers befinner vi oss litt på avstand fra den, ærlig talt. Våre oppgaver er et annet sted. Luftsøyler. Oppdriftssoner og så videre. En stor by for eksempel, er full av oppdriftssoner og byr på interessante aeronautiske muligheter.

Det kan være svært utfordrende for å si det slik. Mens andre oppdriftssoner, for eksempel ved en klippekyst, kan være farlige. En ungdomsvenn av meg, en passatstormsvale ved navn Castro, stakkar, forulykket for et par år siden ved Tenerife, ved vulkanen El Teide - De kjenner muligens de sterke vindene ved fjellveggen der? Ikke det?  Det er som en vindsjakt som står helt opp i stratosfæren. Min venn var en eventyrer, kan man si og så videre. Lignet sin far. Skulle absolutt prøve, så var han tatt av vinden kan man si. Kom ned som en isklump først tre uker senere.»

Kri: «Å ja, trekket sydover, ja. Jeg gleder meg allerede til mer eksotisk mat enn disse kålfluene. Kardinalbiller, Bananfluer og så videre. Egyptens sikader. Delikatesser.

Kry: (Overhører ham) «I det gamle Egypten trodde man at svalene ikke forsvant sydover om høsten, men gravde seg ned i Nilens dynn og slam og gikk i dvale og så videre. En ufyselig tanke for oss svaler. Vi tårnsvaler kan sove i flukten, behøver ikke å lande. Vet de, den relative flyvehastighet over en havstrekning kan komme opp i hele -«

Tusen takk, men for å få Kri litt mer i samtalen, hva foregår der nede i dag?

Kri (stanser på vei ned): «Unnskyld, hva? Jo, nei, det ligger en død mann der nede og glor. Det er forsåvidt helt vanlig. Skjer med jevne mellomrom. Barna er alt blitt vant til det. Så kommer de sortkledde mennesker og gråter en stund og så videre, før de kjører avgårde i disse - disse -  tingene. Unnskyld meg.»

Kry (litt snurt): «Jeg trodde han var mer interessert i hva vi holdt på med, og så var det bare den døde mannen. Ja, mennesker er som alltid seg selv nærmest. De kjenner ikke svalens glede i luften og så videre. Men jo, jo, det er riktig det for så vidt. De kom med ham i går kveld, og en masse blomster.

Så han har ligget der i hele natt?

Kry: «I hele natt, men la meg fortell mer om termikk over havstrekninger. De forstår at like over bølgekammen, når vinden blåser, dannes det en —«

Kri (avbryter sin kollega): «Jeg ber om unnskyldning på vegne av Kry. De gamles livsvisdom. Flyvekunnskap og så videre. Det er riktig at de kom med ham i går. Unnskyld.

Var det noen med ham?

Kri: «Ikke andre enn den unge piken.»

Gråt hun?

Kri: «Hun gråt, og så videre.»

 

...