REMEMBRANCE

Av og til, når jeg lytter til Ketil Bjørnstads Remembrance III  så hender det jeg tenker på new age musikk á la Øystein Sevåg. Det forstyrrer, for jeg har jo hørt litt på Sevåg, og det er litt som å helle fløyel i ørene...

Mykt og behagelig til å begynne med, men akk så kjedelig. Som å bli smeiget for lenge på samme sted. Musikken må jo hente fram noe mer enn et indre syn av å sitte på en holme i solnedgangen og hører havets sus mens kropp og sjel smelter sammen med seg selv og et noe diffust kosmos...Sånn er virkelig ikke Remembrance.

Nå angrer jeg på hele avsnittet om Sevåg, så glem det og la meg prøve å beskrive hva som gjør at jeg elsker Remembrance (plata og særlig spor III):


Det er tre musikere, tre instrumenter (ikke bass) her; Ketil Bjørnstad på piano, den autodidakte trommeslageren Jon Christensen og saksofonisten Tore Brunborg. Alle mestere på hver sine instrument, det kan selv jeg høre. Brunborgs saksofon minner mye om Jan Garbarek, bare litt mer ... lavmælt? Jeg leter etter et mer subtilt ord enn lavmælt, men la oss bruke det så lenge. Christensens myke visping og tilbakeholdne tromming, Bjørnstads bruk av pedal og noe jeg antar må kunne kalles et mykt anslag, sammen med Brunborgs saksofon ER lavmælt. De maler bilder i hodet, setter sinnstemninger i gang og plutselig aner jeg mye vær. Skyer som driver, strå som vipper i og åpne landskap. Det føles bra det bildet av åpent landskap. Jeg som jo er en skogens sønn. Liker meg aller best under grantrærne og deres sus, selv om jeg med jevne mellomrom er på toppene og ser havet langt der ute. Jeg trives i landskapet de tre maler frem. Høylandsk? Nesten Wuthering heihgts.

Det jeg oftest tenker på når jeg hører på Remembrance er imidlertid noe annet. Det er hvordan pianoet hele tiden driver musikken frem, som om det følger en sti. Stier går opp og ned, tar omveier og krysser andre stier. Trommene og saksofonen derimot, de dilter etter, men stadig sklir de ut, inn i skogen om du vil. De får lov til dette, men siden pianoet hele tiden følger stien blir de hentet inn igjen. Retter sagt, de vet hvor de skal gå for å finne tilbake til stien, pianoet viser tålmodig vei. Det er nesten som å gå tur med Wilma i skogen. Hun løper i alle retninger, følger lukter og lyder, mens jeg, pianoet, traust følger stien. Wilma finner meg med jevne mellomrom. Hun vil ikke miste meg. Sånn er det med trommene og saksofonen her, de må passe på at pianoet er der og snart er de inne på stien igjen. For så å ta nye avstikkere. 

Hos meg fremkaller de forskjellige sporene alt fra nedstemthet til dyp glede, omtrent som minner gjør (remembrance). Skal jeg dra det lenger ut er det en plate som forener motpoler; struktur vs. frihet (pianoet som følger stien mens trommene og saksofonen er friere og tar uventede valg). Det hele er som en metafor på tankenes sprang. Å lytte seg gjennom platas elleve spor kan fort bli en knapp time med frie assosiasjoner...

Kjøp plata på iTunes.

REMEMBRANCE

Noen ganger, når jeg lytter på f.eks. Remembrance III (sporene er titulert Remembrance I, II osv.) så hender det jeg tenker på new age musikk á la Øystein Sevåg. Det forstyrrer, for jeg har jo hørt litt på Sevåg, og det er som å helle fløyel i ørene(...).

Mykt og behagelig til å begynne med, men akk så kjedelig. Som å bli smeiget for lenge på samme sted. Musikken må jo hente fram noe mer enn et indre syn av å sitte på en holme i solnedgangen og hører havets sus mens kropp og sjel smelter sammen med seg selv og et noe diffust kosmos...Sånn er virkelig ikke Remembrance.

Nå angrer jeg på hele avsnittet om Sevåg, så glem det og la meg prøve å beskrive hva som gjør at jeg elsker Remembrance:

Det er tre musikere, tre instrumenter (ikke bass) her; Ketil Bjørnstad på piano, den autodidakte trommeslageren Jon Christensen og og saksofonisten Tore Brunborg. Alle mestere på hver sine instrument, det kan selv jeg høre. Brunborgs saksofon minner mye om Jan Garbarek, bare litt mer ... lavmælt? Jeg leter etter et mer subtilt ord enn lavmælt, men la oss bruke det så lenge. Christensens myke visping og tilbakeholdne tromming, Bjørnstads bruk av pedal og noe jeg antar kalles et mykt anslag, sammen med Brunborgs saksofon ER lavmælt. De maler jo bilder i hodet, setter sinnstemninger i gang og plutselig aner jeg mye vær. Skyer som driver, strå som vipper i vind og åpne landskap. Det føles bra det bildet av åpnere landskap. Jeg jo er en skogens sønn. Liker meg aller best under grantrærne og deres sus, selv om jeg med jevne mellomrom er på toppene og ser havet langt der ute. Jeg trives i landskapet de tre maler frem. Høylandsk? Nesten Wuthering heihgts.

Det jeg oftest tenker på når jeg hører på Remembrance er imidlertid noe annet. Det er hvordan pianoet hele tiden driver musikken frem, som om det følger en sti. Stier går opp og ned, tar omveier og krysser andre stier. Trommene og saksofonen derimot, de dilter etter, men stadig sklir de ut, inn i skogen om du vil. De får lov til dette, men siden pianoet hele tiden følger stien blir de hentet inn igjen. Retter sagt, de vet hvor de skal gå for å finne tilbake til stien, pianoet viser tålmodig vei. Det er nesten som å gå tur med Wilma i skogen. Hun løper i alle retninger, følger lukter og lyder, mens jeg, pianoet, traust følger stien. Wilma finner meg med jevne mellomrom. Hun vil ikke miste meg. Sånn er det med trommene og saksofonen her, de må passe på at pianoet er der og snart er de inne på stien igjen. For så å ta nye avstikkere. 

Hos meg fremkaller de forskjellige sporene alt fra nedstemthet til dyp glede, omtrent som minner gjør (remembrance). Skal jeg dra det lenger ut er det en plate som forener motpoler; struktur vs. frihet (pianoet som følger stien mens trommene og saksofonen er friere og tar uventede valg). Det hele er som en metafor på tankenes sprang. Å lytte seg gjennom platas elleve spor kan fort bli en knapp time med frie assosiasjoner...

Kjøp plata på iTunes.