Del

Mediediett

21/08/2018

Har lest en god del bra bøker denne sommeren. Særlig godt likte jeg Thorvald Steens Vekten av snøkrystaller.

Via tilfeldigehetenes omveier fant jeg enda en Steen-bok som gikk for fem kroner under bibliotekets sommerrydding. Da jeg kom h jem så jeg at den var en frittstående oppfølger til nettopp Vekten av snøkrystaller!

Den økonomiske friheten i å kjøpe utgåtte bøker på biblioteket eller finne bra litteratur på bruktbutikker for 20 kroner gir meg muligheten til å kjøpe masse litteratur jeg aldri ellers ville kunne tatt meg råd til.  FORTS

Scherzo & Adagio

06/03/2018

 

...det er en uttrykkstyrke med enorm detaljrikdom gjennom hele denne Beethoven-satsen. Crescendoer, diminuendoer, plutselige attakk eller pianissimoer. Den voldsomme scherzoen. Adagioen som markerer starten på fuglen...

 

Disse uttrykkene fra kapittel 40 i Ketil Bjørnstads 80-tallet har jeg jo hørt mange ganger, men husker dem ikke, og noen tror jeg aldri jeg har lært. Altså måtte jeg sjekke med verdensveven generelt og wikipedia spesielt:

Crescendo er et musikkbegrep som beskriver en gradvis økende lydstyrke. 

Diminuendo er det motsatte av crescendo, altså avtakende tonestyrke.

Attakk var verre, men på engelsk beskrives det slik: 

In music, the term attack refers to the manner in which a note is performed by the musician, whether decisive and quick, or smooth and slow. More often, however, the word attack is used to refer to the initial part of the envelope of sound. The sound envelope also includes decay and sustain. An attack can be slow, meaning the initiation of the sounding of the note takes place slowly, starting softly at first, then coming to the full volume of the note. Or an attack can be fast, reaching full volume very quickly or at the moment the note is sounded.

Pianissimo har jeg tydeligvis misforstått (i allefall delvis) hele livet, da jeg har tenkt på det som et roligere parti. Det er nok noe i det for det handler om tonens styrke/dynamikk, og da har vi disse begrepene: 

Symbolene og uttrykkene brukt for å indikere relativ styrke kalles styrkegrad.
De generelle styrkegradene indikerer ikke en absolutt definerbar lydstyrke, men en relativ styrke i forhold til hverandre, ensembelets størrelse og musikkens kontekst.

De to grunnleggende styrkegradene er:

piano (p), som betyr "svakt", og

forte (f), som betyr "sterkt".

Mer subtile styrkegrader er:

mezzo-piano (mp), som betyr "middels svakt", og

mezzo-forte (mf), som betyr «middels sterkt».

For å indikere styrkegrader ut over piano og forte har vi også:

pianissimo (pp), betyr "meget svakt", og

fortissimo (ff), som betyr "meget sterkt".

fortepiano (fp), betyr "En del av musikken der musikken skal i utgangspunktet spilles sterkt (forte), deretter umiddelbart svakt (piano).".

Mer ekstreme styrkegrader kan indikeres ved å tilføye en, eller flere, -p-er og -f-er.

forte-fortissimo (fff), og

piano-pianissimo (ppp).

 

Scherzo er et musikkstykke med livlig karakter. Ordet scherzo er italiensk og betyr spøk.

Adagio i musikk er en temposkildring som betyr langsomt. Adagio er senere enn andante, men raskere enn largo og er typisk en sats i langsomt tempo i en symfoni eller en sonate, særlig andre sats.Adagio tilsvarer om lag 66–76 slag i minuttet målt med en metronom.

22.01.18

22/01/2018

En halvtimes skriving.


Snakket med en forfatter på en fest her forleden og hun sa at det eneste som funka var å skrive. Det blir søppel store deler av tiden, men man må SKRIVE. Skrive, skrive og skrive. Så kan man begynne å flikke på ting... 


 

Frédrik forsvant, som han pleide å gjøre, tidlig, så jeg tok taxi hjem. Jeg oppga adressen og den indiske sjåføren, som på grunn av hans oransje turban, jeg antok han var, smilte vennlig og skrudde ned lyden akkurat nok til at jeg syntes det var ok å høre den bhangra-musikken han spilte.
Han kjørte en splitter ny Volvo stasjonsvogn og jeg skjemmet meg over å synes det var et slags misforhold mellom hans utseende, drakt (og hans fra meg tillagte religion, sikh), og denne luksuriøse skandinaviske bilen. Det var ikke en fordom, eller at jeg syntes det var noe som helst galt med det selvsagt, men det var det som slo meg der og da.Og jeg ble flau over det.
Vi utvekslet ikke et eneste ord før jeg skulle betale. Jeg ønsket ham en god natt og han forsvant ned mot sentrum igjen.

Jeg låste meg inn så stille som mulig. Ville ikke vekke Heidi. Jeg burde ha lagt meg inntil henne, holdt rundt henne, kanskje vi kunne elsket? Men det føltes det feil, Moa var i tankene og det forstyrret og jeg ville i allefall ha dårlig samvittighet om vi hadde sex mens jeg tenkte på en annen.
Etter at jeg hadde hørt at hun sov, hennes myke søvn, en nesten uhørbar, lett snorking,  lukket jeg soveromsdøren hun hadde latt stå på gløtt,
På badet kledde jeg av meg alt bortsett fra boxeren, tok på meg en altfor stor langarmet t-skjorte og den blå-stripete, vel brukte pysjamasbuksen hun hadde kjøpt til meg.
Leiligheten var på sitt beste på denne tiden av døgnet. Lyset fra gaten og billys som vandret over taket mens de passerte nede på gata, virket uendelig avslappende på meg. Jeg kunne skille lyden av en Volvo eller en Mercedes-taxi som kjørte rolig gjennom gatene så lett som natt og dag og det var merkelig tilfredsstillende. Det var også noe trygt med taxier, på lik linje med busser og trikker som med sitt nærvær alltid minnet om noe fast og trygt.
Jeg fylte et kjøkkenglass halvfult med Pineau og fant en åpnet pose med Allsorts lakris. Gikk deretter bort til den ene langveggen og ble stående og se på bokhyllene. De var fulle og det så nesten litt rotete ut med alle de forskjellige ryggene i alle mulige farger. 
For noen år siden hadde dette irritert meg så mye at jeg fikk den brilliante ideen å sette bøkene med ryggen inn. Da vendte alle arkene utover med sine sjatteringer i hvitt grått og gult. Det så stilig ut, men det ble jo klin umulig å finne frem bøker. Heidi hadde nærmest tvunget ham til å sette dem riktig vei igjen. Hun var riktignok bibliotekar, men hjemme var det ikke snakk om at bøkene måtte stå alfabetisk eller etter Deweys desimalsystem. Men de kunne ihvertfall stå riktig vei!
 
Det var forøvrig et skille mellom norske og svenske bibliotek, de norske som han var vant til, baserte seg veldig på denne inndelingen av informasjonsbærende litteratur, oppfunnet av amerikaneren Melvil Dewey, mens svenske bibliotek kun i liten grad forholdt seg til dette.
Nå hang jeg meg opp i at veldig mange av bøkene hadde eksakt lik høyde. Når flere meter og høyder av disse stod slik ble det uniformt og kjedelig. Jeg bestemte seg for å re-arrangere bøkenes plassering. En syssel jeg forøvrig bedrev med ujevne mellomrom. 
Jeg fant de hvite ørepluggene som fulgte med iPhonen og satte på Dansk radio, P8 Jazz (eller som de sa innimellom sangene, "Doo lydddårr til PE-ådde- djæzz"). Alle radiostasjoner brukte kompressor for å gi en fyldigst mulig lyd, særlig til tale, men P8 skrudde liksom litt ekstra.
I de smale hyllene samlet jeg nå alle litt tynne, innbundne, bøker. Bøker av kvalitet som ikke var innbundne fikk også lov til stå der. Jan Erik Volds «Entusiastiske essays» kom nå mellom Tim Flahertys «Værmakerne» og Arne Durbans «Malerskikkelser». Dette basert på bøkenes tykkelse, høyde og farge på ryggen.
Volds "Entusiastiske essays" var en murstein som om ikke den hadde vært satt med font i størrelse 7 punkt og med ark tynne som i den bibelen han fremdeles hadde stående, hadde tatt en egen hylle. Den mørkeblå fargen, som var en del av et omslagsbilde av Jan Erik Vold i vann til magen, passet godt ved siden av den slitte gulhvite fargen på Arne Durbans bok om norske malere. Deretter kom hele tre kopier av Erlend Loes «L» som var så fint designet at de måtte stå samlet. Hvorfor jeg hadde tre stykk ante jeg ikke.
I mens hadde jazzen gått over i den, for meg, vel eksperminentelle og psykedleiske varianten så jeg fant Wagners Lohengrin på iTunes. Jeg elsket Wagner, eller rettere; jeg elsket idéen om å være en som elsket Wagner. Helt siden jeg som ung gutt overtok bestefars beskjedne samling med klassisk musikk hadde preludiumet til Lohengrin vært noe av det vakreste jeg visste om. De syv første minuttene før det begynte å bli voldsomt, med trommer og pauker. Da skrudde jeg av eller begynte forfra igjen. Om igjen og om igjen.

Stein Mehren

29/07/2017

KVINNER SOM ELSKER

Kvinner som elsker kan se så bleke ut

Som om månen har hatt dem før oss

Og gudene vet hva den har gjort med dem

Der de lukker øynene og suser frem over avstander

Det blikk de har for oss menn

er klarsynt, på grensen til det praktiske

Elskende kvinner, selv alltid beskrevet

ved andres lengsler og savn ...

Det er ikke lykkelige de gjør oss

Men virkelige

Snapshot

07/05/2017

Kort oppsummering av hva som fyller dagene omtrent på denne tiden...

Har hatt flere turer til "min" plass på Grimenes sammen med Wilma. Der har jeg utsikt til havet og Danmark på venstre side, og alle Grimevannene foran meg og til høyre. Det er også en nydelig plass å overnatte, da det er både soloppgang og solnedgang på samme flekken. Skal overnatte der en gang i løpet av mai. Uansett! Ha med en god bok eller to,  avis, kaffe (på tur er instant-kaffe forbausende godt) brødskiver med pålegg, litt sjokolade (til morrakaffen), Calvados og selvsagt en podcast eller to å høre på lavt når det er vanskelig å sovne.

På disse turene til Grimenes har jeg hatt med meg Knausgårds "Om våren" som jeg gjenleser for treje gang. Synes kanskje den kunne kalles Min kamp, bind 7 (uten at det spiller noen rolle). Liker boka så godt. Akkurat som hele Min kamp. Hva er det jeg liker ved måten han skriver på? Er litt usikker men det som slår meg er at det treffer umiddelbart. Jeg gir blaffen i om det er hans selvutlevering, det er ikke kikkeren i meg som gleder seg, men leseren. Språket hans, det litt leksikalske som stadig dukker opp, minutiøse detaljer(..) - lett gjenkjennbare situasjoner og tanker. Særlig det med gjenkjennelse er noe jeg liker. Det er en bekredtelse eller iallefall betryggelse å lese de samme tankene og konklusjonene man selv har til det som hender i livet.

Film og serier blir det lite av. Better call Saul er unntaket. Her går det som vanlig saakte, akkurat som jeg liker. Tredje sesong og Gustavo Fring er introdusert. (Hele Better call Saul er en spin-off av Breaking Bad og tar for seg hva som skjedde med Jimmy (Saul) før han ble kjent med Walt Whitman.

Har fremdeles problemer med å sovne om natta så ser ofte en episode King of Queens på iPhonen. Sikkert ikke så lurt, men jeg sovner nå iallefall etterhvert.

I dag har det vært Leas konfirmasjon og det gikk velidg greit for seg. Lea fornøyd. foreldre og ste-foreldre fornøyd, gjester fornøyde og enorme mengder god mat.

En av kakene var en Pavlova med ferske bringebær. Det første bringebæret jeg spiste satt meg på miliskeund tilbake til barndommen på Øvland ca.1984. Lukten av nyslått høy og timotei, bringebæråkeren bak låven. Alt som hørte til en sommerdag omtrent på den tiden. Kassen med Rønnevig brus som alltid stod inne i den svære gamle låven - det var kaldt nok der til at brusen allti var passe nedkjølt. Jeg drakk enten Pærebrus eller JollyCola. Spikret et hull i korken og drakk gjennom det. Donald blader i et slags indianertelt dukket også opp i hjernebarken i de få sekundenene.

Akkurat nå...

23/08/2016

Frank Ocean

Ivy // Nikes  //  White Ferrari

Tre umiddelbare perler fra Frank Oceans "Blond" som ble sluppet i går. For fem år siden spilte vi i hjel "Nostalgia, Ultra" mixtapen og platene med Lennie Breaux, som han kalte seg da. Av og til er den kunstneriske kvaliteten like stor som den kommersielle suksessen og dette er et godt eksempel. (Andre gode eksempler er f.eks. det meste fra Kanye West og ikke minst dronninga, Beyoncé).

Carsten Jensen "Den første sten"

Vanvittig engasjerende og spennende om danske soldater på håpløst oppdrag i Afghanistan. Desillusjonerende, opplysende og trist. Carsten Jensen er (som vanlig) fantastisk. Fikk boka med hilsen fra ham da vi hadde ham på Litteraturfestivalen vår i begynnelsen av august.

Gine Cornelia Pedersen "Kjærlighetshistorie, eller Utenom og hjem, eller Et epos"

Fant denne på tilbud og den har fått såpass mye god kritikk og omtale (bl.a. fordi hun er en av de tre hovedpersonene i den glimrende serien "Unge lovende" på NRK) at jeg ville sjekke den. 

Weekendavisen

Ingen Narvesen-kiosker på sørlandet tar den inn lenger så nå er jeg "tvunget" til å abonnere. 3400,- (1100,- av det er porto) i året er dyrt, men faktisk verdt det...(My er nok ikke enig - men jeg sier opp LeMondeDiplo (oversatt til nordisk for sånne som meg som ikke engang kan fransk)  som jeg nesten ikke får lest fordi jeg blir så deprimert).

Stranger Things (Netflix)

 

Denne så vi og likte veldig godt. Nostalgi og et ikke mysterie som var far-out, men alikevel ikke tok for mye plass i plottet.

Morning Matters with Alan Partridge 

Jeg elsker jo denne kjipe, engelske typen komikk... Ikke My, så jeg ser det alene innimellom.

...

 

Om våren

Karl Ove Knausgårds "Om våren" kunne like gjerne hatt tittelen Min kamp, bind 7. Det er ingen kritikk, heller noe jeg likte med boka.

Det ville i såfall vært den korteste boka i Min kamp serien. 188 sider tar det å komme i gjennom en dag i livet til Knausgård og hans familie. De to første bøkene i denne serien basert på årstidene var fylt av små skriveøvelser, essays om man vil - om alt fra tyggegummi til fotball. Om våren er en roman. Alt skjer i løpet av et døgn, med sedvanlige utskeielser og bi-historier som flettes inn. I tillegg kommer det lett leksikalske (ikke som hos Kjærstad, gud forby) og små essayistiske stikk om alt fra urinens vei langs porselenet i doskåla til hvordan han sammenligner det rotete hjemmet til naboen (som er "riktig" rot), mens rotet hos dem selv er et resultat av kaos og uro.

Som vanlig er prosaen veldig...sanselig. Beskrivelsene av himmelhvelvingens fargeskifte grytidlig på morgenen, eller hvordan støvet liksom vektløst svever i lysttrålene fra sola som ar lurt seg gjennom persiennen i stua, det er noe av det jeg alltid faller for. Det er stemninger jeg kjenner så godt igjen og som alltid føles godt.

Mens jeg leste Min kamp hadde jeg hele tiden lyst til å skrive selv. Innimellom fikk jeg satt meg ned og skrevet (på de forskjellige begynnelsene jeg allerede har). Hver gang jeg har skrevet og lest, om igjen og om igjen, går det heldigvis opp for meg at jeg er en leser. Ikke en skriver. Til det har jeg Knausgård.

... 

Strengeteori

David Foster Wallace har jeg ennå ikke lest. Nå er det på tide.

Boka jeg vil begynne med er String Theory, en samling av fem essays om tennis.

An instant classic of American sportswriting—the tennis essays of David Foster Wallace, “the best mind of his generation” (A. O. Scott) and “the best tennis-writer of all time” (New York Times)
 
Gathered for the first time in a deluxe collector's edition, here are David Foster Wallace's legendary writings on tennis, five tour-de-force pieces written with a competitor's insight and a fan's obsessive enthusiasm. Wallace brings his dazzling literary magic to the game he loved as he celebrates the other-worldly genius of Roger Federer; offers a wickedly witty disection of Tracy Austin's memoir; considers the artistry of Michael Joyce, a supremely disciplined athlete on the threshold of fame; resists the crush of commerce at the U.S. Open; and recalls his own career as a "near-great" junior player.
 

 

 

Roman 2 - mars 2016

29/03/2016

Kafé, en torsdag

Det føltes litt som skjending hver høst. Biblioteket måtte kvitte seg med bøker ingen lånte og bøker det ikke lenger var plass til . De første årene hadde hun forsynt seg grådig av stablene med kasserte bøker, men nå gadd hun ikke lenger. Ble heller fylt med vemod av all tankekraft som skulle skrotes. Hva hadde ikke hver og en av disse bøkene satt i gang av tanker og prosesser i livene til folk. Til han eller henne som skrev dem, eller til de (få?) som hadde lånt dem her på biblioteket ?

Hun stemplet de siste bunkene med “Kassert” stempelet fra Stockholms Stadsbibliotek. Kassene fylte halve gangen i fjerde etasjes kontorfløy. Når hun kom tilbake i morgen tidlig ville de være borte. Effektive filipinske renholdere på dårlige lønnsvilkår sørget for det.

Skulle hun dra rett hjem til Axel, eller skulle hun ta en cappucino på kafeen først? I veska lå et nytt nummer av Monocle hun hadde kjøpt for Axel, men som stort sett hun leste.Hun kunne si at hun bommet på trikken og stjele seg en halvtime?

Hjemme satt Axel antakelig foran den helvetes Macen sin og skrev på en av de påbegynte romanene sine. På det alt for dyre McIntosh-anlegget (kjøpt for deler av hennes morsarv) spilte han mest sannsynlig noe Terje Rypdal som hun ikke utstod. Det var den insisterende gitaren til Rypdal hun ikke orket. Alternativt lyttet han på Ketil Bjørnstads “Waterstories” eller enda verre, den vakre “Remembrance”. Da ble han gjerne nedstemt og tung.

Kaféen var full. Moa, den nye bibliotekaren, satt ved et lite bord i hjørnet.Hun smilte vennlig til henne fra disken mens hun sa “hei” inni seg. Speidet etter et ledig bord på motsatt side mens hun ventet på cappucinoen. Alle bord var opptatt, Moa oppfattet det samme og vinket henne bort.

-Du kan gjerne sitte her. Jeg skal uansett snart gå. Hun så irriterende stereotypt ut som en bibliotekar; lesebrillene på nesetuppen, festet til en brillesnor, håret satt opp i tutt. Hun var vakker uten å være billedvakker. Slik som nettopp en 27-åring med lite motgang og nok selvtillit kan være.

- Gjerne, sa hun og kjente at hun faktisk mente det.

- Hvor skal du da ?

- Bare hjem. Min mor og søster kommer i morgen og jeg liker, nei, jeg MÅ ha det ryddig når jeg får besøk.
- Er kanskje derfor du ble bibliotekar da ? Hun forsøkte seg på en morsomhet, noe hun nesten aldri gjorde lenger. Hun og Axel pleide alltid å komme med morsomheter til hverandre før. Nå snakket de stort sett om praktiske ting, betaling av regninger og hvem som skulle handle. Ikke en gang en hund som skulle luftes hadde de å krangle om.
Moa smilte.
- Du aner ikke hvor slitsomt det er med en mor som påpeker enhver feil eller mangel.
- Jo, tenk det gjør jeg! Jeg har i tillegg lenger erfaring enn deg og kan love deg en ting; det tar aldri slutt!
- Og til slutt blir jeg min mor... ?
- Til slutt blir du din egen mor. De lo.

Heidi kjente en varme inni seg hun ikke hadde kjent på lenge. Hun hadde likt Moa instinktivt da hun begynte på avdelingen og nå ble hennes forestilling av Moa som en smart, selvstendig og kvikk ung kvinne liksom bekreftet etter noen få setninger.

- Bor du alene?
- Ja, sa hun. — Det er deilig. Hadde kjæreste i nesten tre år, men dette er dessverre å foretrekke.
Heidi nikket, som om hun skjønte hva hun mente.
- Du da?
- Gift. Axel… Hun stoppet, ville si noe fint om ham men det ble for nært ennå. - Tretten år.
Moa derimot sparte ikke på detaljene.
- Ikke verst. Ja, mor og far gikk fra hverandre etter 9 år og da forsvant han til Norge og jobb i Statoil. Siden så vi ham to ganger i året. Alikevel har vi to søstre ikke noe farskompleks.Hun smilte og hevet det ene øyenbrynet som for å avlyse eller bekrefte ironien.
iPhonen vibrerte hissig men lydløst et par ganger på bordet. Moa så kjapt på meldingen før hun pakket sammen.
- Da må jeg løpe. Vi sees i morgen!
Heidi smilte bekreftende.
Så satt hun der alene.Hun nøt det. Det var torsdag og hun hadde ingen planer så hun bestilte et glass rødvin og sendte Axel en melding om at hun tok en enda senere trikk.

Da meldingen fra Heidi tikket inn ble han knapt forstyrret i skrivingen. Han hadde uansett møtt en vegg og fikk ikke til noe annet enn å flikke på setninger. At han slet med et innbilt Bjørnstad-kompleks hjalp heller ikke. Han leste Ketil Bjørnstad om igjen og om igjen. Hver gang ble han like inspirert og hver gang ble det han skrev mer og mer anemiske variasjoner av temaer og idéer han fant hos Bjørnstad. Han jobbet på fire begynnelser til en roman samtidig, og alle var like dårlige.

Et snev av dårlig samvittighet fordi han nøt tanken på enda mer tid alene, gled raskt over.
Han satte på den norske cellisten Truls Mørks innspilling av Bachs cello-suiter, orket verken Rypdal eller Philip Glass denne ettermiddagen. Gjennom Sonus Faber høyttalerne kunne han høre Mørks tunge åndedrett mens han spilte seg gjennom suitene. Det var tydelig en fysisk anstrengelse og hvis han lukket øyene var det som om den nesten skallede cellisten satt foran ham i stua. 

Så byttet han til Glenn Goulds Goldbergvariasjoner, nyinnspillingen fra 1981, hvor Goulds karakteristiske nynning , visstnok til lydteknikernes fortvilelse, var enda mer fremtredende enn på originalinnspillingen. Mange mente at denne nynningen var irriterende langt fremme i lydbildet, men Axel foretrakk det slik. Det ble en nærhet og autensitet som var nærmest fysisk.

Opplevelsen av musikken ble i tillegg forsterket av at McIntosh forsterkeren hadde to store VU-metre som lyste lyseblått og der en pil for høyre- og en for venstrekanal danset opp og ned på en buet kurve etter musikkens impedanse ut i høyttalerne. 

Ofte spilte han bare preludiet om igjen og om igjen. Celloens klang, særlig når han kunne ha volumet høyt, gikk rett inn i ham. Ble en del av margen hans. Han hadde lest at celloens lyd var den som var nærmest den mennesklige stemme i tonalt spenn, og det var kanskje derfor mennesket ofte ble rolige av celloens lyd. Det var vitenskapelig bevist at pulsen faktisk sank mens man hørte på et rolig stykke med cello.

 

Han gikk ut på kjøkkenet for å lage en espresso. Han foretrakk den gamle Rancilioen fremfor Nespressomaskinen de hadde fått til jul. Strengt tatt lagde Nespressoen både espresso og crema som var vel så god, men den lille seremonien det var å lage espressoen manuelt var noe annet enn å stappe en kapsel ned i et hull. Dessuten fylte den gamle Rancilioen leiligheten med en duft av kaffe Nespressoen ikke gjorde, den var bare klinisk og effektiv.
Han kvernet opp rett dose kaffe, la i bajonetten og la akkurat rett vekt på tamperen for å stappe kaffen. Han hadde øvd på badevekta for å kunne legge på nøyaktig 13 kg trykk. Da brukte vannet akkurat nok tid gjennom kaffen og smaken ble perfekt. Verken for tynn eller for bitter.
For tiden drakk han alt for mye espresso. Han sov dårlig, fikk løs eller hard mage og begynte nesten å riste etter den femte espressoen. Det hjalp heller ikke at han måtte ha en teskje sukker hver gang. Om ikke annet hadde han begynt å utjevne med et glass vann samtidig så ikke blodårene ble helt strangulerte.

Mens han stod der ved kjøkkenbenken så han på flisene. De var hvite, 1x1 cm og hadde tatt flere år å bli enige om. … MER

Det skal så lite til før en mann ser stakkarslig ut.Da hun kom inn i stuen satt han sovende i favorittstolen sin. Haken hvilte mot den ene skulderen og litt sikkel hadde samlet seg i munnviken. Alikevel ble hun ble varm inni seg når hun så ham slik. Det var noe ærlig over situasjonen, ingen mulighet for ham til å forstille seg. Hun tenkte på hva hun hadde likt så godt ved ham når de møttes; hans oppmerksomhet, lyttende og alltid interessert — hun hadde alltid vært i sentrum når de var sammen. Hans tålmodighet når hun hadde vært sint etter en eller annen episode på jobb. Eller bare måten han strøk henne over ryggen og rumpa når han leste aviser eller bøker i senger på sløve helgemorgener. Hun visste at han kunne holde på sånn i timesvis, ikke minst for nettopp å kunne drikke kopp på kopp med kaffe, lese de gode avisene og spise en hel Toblerone, men også for de han var kjærlig med henne.

VERNISSAGE, fredag

Axel ble plukket opp av Frédrick (med é), som tilsynelatende alltid kjørte siste modell av en eller annen Audi. Dette tyske bilmerket som nå var et symbol for en hver harrytass med velylt lommebok eller i hvertfall kredittverdighet nok til å betjene et stort billån. Fredrick hadde både lommebok og kredittverdighet, og selvsagt ingen smak. Kjøpte han og kona en Eilersen sofa var det fordi noen hadde snakket om den, eller fordi kona, Riita, hadde sett den i et interiørmagasin eller en interiørblogg, og når hun insisterte på Poggen Pohl-kjøkken var det signalet det handlet om.

Vernissagen var for den finske videokunstneren Tomi Kukkola. Han hadde slått seg opp med små filmer utelukkende filmet og redigert på sin iPhone. En av filmene viste ham og noen bekjente som spiste lunsj foran børsen fulgt av en ti minutters sekvens der hundre menn som agerte børsmeglere sang et av Verdis rekviem i total disharmoni. Kanskje en protest mot tidens ekstreme individualisme?

Kukkola interesserte ham bare måtelig, men det var alltid fascinerende å oppleve hierarkiet på en slik kunståpning; Først en liten gruppe innvidde fra samtidskulturens maktelite, så en gruppe håpefulle yngre aspiranter til samtidskunstens parnass og til siste en uungåelig gruppe utenforstående av uklar beskaffenhet og alder. Dette var den største gruppa selvsagt — de som faktisk kjøpte de forskjellige verkene. Noen av genuin kunstinteresse, men for de fleste var det ren business. Et riktig verk kjøpt til rett tid for rett pris, kunne betale seg mangfold om bare kunstneren greide å holde seg relevant de neste årene.

Axel lot Frédrick være igjen i baren mens han selv tok runden og så etter kjente. Det var like greit å få unnagjort hilsing og klemming, selv om det antakelig ikke var så mange kjente her. Noen fra jobb hilset han kjapt på — nikk og hevede øyenbryn. Ved et av de runde, høye bordene sto en yngre dame med nervøse hender og virket uendelig alene og forlatt. Uvanlig til ham å være gikk han bort til henne. Han som var så redd for å bli avvist i sosiale sammenhenger. Han følte et slags overtak; hun så nemlig mer feilplassert eller usikker ut i omgivelsene enn han ofte gjorde. Som når han gikk på fest med Heidi og hennes kolleger der han ikke kjente noen. Å bli forlatt av Heidi da gjorde ham fysisk uvel. Stå der med et glass vin og ingen å snakke med eller til, som han hatet det. Nå var det hun, denne kvinnen ved bordet, som hadde den rollen. I allefall for ham.

Han stilte seg ved siden av henne.
- Interessant ? spurte han han og nikket mot de store flatskjermene.
Hun så ikke på ham.
- Tja... jeg greier liksom ikke ta dem på alvor. Hun smilte og snudde seg mot ham, tydelig glad for kontakt.
- Man må kanskje være en av de innvidde for å få utbytte av det ? Han nikket bort mot gjengen som klumpet seg rundt kunstneren. I det samme slo det ham at han mulihgens bare var misunnelig på denne Kukkola som allerede hadde satt et avtrykk av sine kunstneriske ambisjoner, mens han selv satt hjemme og skrev på noe han drømte om skulle bli en roman. Lest av andre.
- Kanskje, smilte hun og avbrøt de negative tankene hans.
- Axel, sa han og smilte lunt avvæpnende, som for å signalisere at han ikke hadde intensjoner om noe… forbudt?
- Moa Lindén. 

De gav hverandre hendene. Rødmet hun? Han bannet inni seg fordi han ikke hadde sagt etternavnet sitt. Var han for uformell?
- Det er noe med denne samtidskunsten… fortsatte hun, tryggere enn hans førsteinntrykk tilsa. -Den er ofte så banal at man overanalyserer og blir usikker før man innser hva det egentlig handler om.
- Hur så? Han hatet det når han ufrivillig slo over til svensk. Hun enset det tydeligvis ikke.
- Det er jo oftest bare en speiling av samtiden og tendenser vi trenger å bli minnet på. Det som skjer rundt oss skjer jo hele tiden. Man blir både bedøvd og vant til de forskjellige situasjonenene.
- Er du kunstviter ?
- Haha! Neida, bare interessert.
Hun fomlet med hendene og han spurte om hun ville ha noe annet å drikke en den nå lunkne velkomstdrinken.
- Rødvin? foreslo hun.
Han satt det tomme glasset fra seg og løftet pekefingeren som for å si “ et øyeblikk”.

-Amarone, den är myyycket braaa, sa en likblek og liktynn bartender på finsk-svensk. 
Han fikk glass til hver av dem og skyndte seg tilbake;
faen om noen sleske kuratorjævler hadde lagt beslag på henne mens han var borte. Tanken stresset ham.
Men nei, hun stod alene fremdeles. Han stoppet et stykke unna for å betrakte. Håret var satt opp i en tilsynelatende hensynløs knute, men alikevel slik at man så hun hadde brukt tid på det. En sort topp uten ermer, den ene bh-stroppene stakk litt utenfor, sort skjørt til over knærne og høyhælte sko som aksentuerte både byste og legger. Han ble nesten ør.
Plutselig så hun rett på ham. Han ble flau. Omtrent som å kikke gjennom et nøkkelhull for så å oppdage at en annen observerer deg når du gjør det.
Hun smilte, virket ikke som hun hadde oppfattet at han hadde stått og sett på henne.
- Amarone, sa han. Den er ikke for tung?
- Å nei, det er godt. Kan ikke ha det for fruktig.
Hun kan mer om vin enn meg, tenkte han. 
- Men hvorfor er du her egentlig ? Kjenner du kunstneren? Han fortsatte der de hadde sluppet
-Nei, jeg er venn av galleristen, kona ihvertfall. Hver gang jeg får invitasjon til vernissage pleier jeg å gå. Gratis mat og drikke og av og til interessant kunst. Hun smilte. -Og det er jo uansett alltid gøy å se på mennesker.

-Du da? Hvorfor er du her, egentlig?

Han måtte tenke seg om, men sa det som det var;

-Jeg er med en venn som kjenner galleristen.

De ble avrutt av en mikrofon som ble skrudd på og det var tydeligvis klart for en tale. Etter litt obligatorisk skurring og feedback i høytalerne fikk en fet mann i altfor liten dress justert lyden. Deretter tørket han av seg svette med et enormt lommetørkle han dro ut av dresslommen.

Folk stimlet sammen og det ble trangt rundt dem.

-Først vil jeg ønske dere alle hjertelig velkommen her i kveld. Jeg tenker å fatte meg i korthet, men noen ord må jeg si om Tomi; 

For mange kan det virke som om han kommer fra det store intet, og kanskje gjør han det. Han har ingen utdannelse eller dannelse for den saks skyld (latter i salen) - men han har et eget blikk for det som skjer i samfunnet akkurat nå. Jeg skal ikke komme med noen fasit-tolkninger på verkene hans, men jeg ser i hvertfall en dualitet mellom hans kritikk av den nordiske velferdsmodellen og dens rammer, og samtidig en søken tilbake til akkuat den samme velferdsmodellen. Der det å være et tannhjul i en større maskin er helt greit. Ja mer enn det, det er et ideal mye større enn å skulle sette sitt eget store avtrykk. Den ekstreme trangen til å være noe eget, ikke som alle de andre. Og ironisk nok er det så mange som er så opptatt av akkurat det at de nettopp er blitt helt like, en hel gjeng individualister som er kliss like...

Den fete mannen viste seg å være galleristen Åke Hålm. Han greide ikke fatte seg i korthet, om man ikke tenker at 20 minutter er kort. Axel syntes ikke det gjorde noe. Hålm var tydeligvis både dannet og reflektert og fikk ham til å tenke på seg selv i denne sammenhengen. Var han også en som først og fremst ville sette avtrykk eller var han fornøyd med å være et tannhjul.

Da talen var ferdig skulle Kukkola si noen ord, men han var allerede for full og stod nå bare og gråt inn i mikrofonen. Det var mer av lykke enn ulykke, så stemningen ble bare god og mens Kukkola forsvant inn i dressen til Hålm i en takkeklem, kom musikken på og lyset ble dempet igjen.

 

Å prate om romanen kunne nok være en vei til en kort flirt, men han tenkte at det beste for å holde på hennes oppmerksomhet var å la henne holde ordet. Spørre henne, vise seg interessert uten baktanker. Så godt som.

FORTSETT HER…

Overleving

Frédrik hadde forsvunnet tidlig, som han pleide, så han tok drosje hjem. Klokka var ikke mer enn ett da han låste seg inn så stille som mulig. Ville ikke vekke Heidi. Egentlig burde han lagt seg inntil henne og holdt rundt henne, kanskje de kunne elsket? Men nå føltes det feil, Moa var i tankene hans og forstyrret.

Leiligheten var på sitt beste på denne tiden av døgnet. Lyset fra gaten og billys som vandret over taket mens de passerte nede på gata, virket uendelig avslappende på ham. 

Han fylte et glass med Pineau og fant en åpnet pose med Allsorts lakris. Så ble han stående og se på bokhyllene. De var fulle og så nesten litt rotete ut med alle de forskjellige ryggene i alle farger. For noen år siden hadde dette irritert ham så mye at han kom på den brilliante ideen å sette bøkene med ryggen inn. Da vendte alle arkene utover med sine sjatteringer av hvitt og gulaktig. Det så stilig ut men det ble jo klin umulig å finne frem bøker. Heidi hadde nærmest tvunget ham til å sette dem riktig vei igjen. Riktig nok var hun bibliotekar, men hjemme var det ikke snakk om at bøkene måtte stå alfabetisk eller etter Deweys desimalsystem. Men de kunne ihvertfall stå riktig vei! Det var forøvrig et skille mellom norske og svenske bibliotek, de norske som han var vant til, baserte seg veldig på denne inndelingen av informasjonsbærende litteratur, oppfunnet av amerikaneren Melvil Dewey, mens svenske bibliotek kun i liten grad forholdt seg til dette.

Han la merke til at veldig mange av bøkene hadde eksakt lik høyde. Når flere meter og høyder av disse stod slik ble det uniformt og kjedelig. Han bestemte seg for å rearrangere bøkene. En syssel han bedrev med ujevne mellomrom. 

Han tok sjansen på å sette på musikk mens han holdt på. 

I de smale hyllene samlet han alle litt tynne innbundne bøker. Bøker av kvalitet som ikke var innbundne fikk også lov til stå der. Jan Erik Volds «Entusiastiske essays» kom nå mellom Tim Flahertys «Værmakerne» og Arne Durbans «Malerskikkelser». Dette basert på bøkenes tykkelse, høyde og farge på ryggen.

Volds "Entusiastiske essays" var en murstein som om ikke den hadde vært satt med font i størrelse 7 punkt og med ark tynne som i den bibelen han fremdeles hadde stående hadde tatt en egen hylle. Den mørkeblå fargen, som var en del av et omslagsbilde av Jan Erik Vold i vann til magen, passet godt ved siden av den slitte gulhvite fargen på Arne Durbans bok om norske malere. Deretter kom hele tre kopier av Erlend Loes «L» som var så fint designet at de måtte stå samlet. Hvorfor han hadde tre stykk ante han ikke.

Han tok sjansen på å sette på musikk, Lohengrin. Lavt. Han elsket Wagner, eller kanskje mer; han elsket idéen om å være en som elsket Wagner. Helt siden han som ung gutt overtok bestefarens beskjedne samling med klassisk musikk hadde preludiumet til Lohengrin vært noe av det vakreste han visste om. De syv første minuttene før det begynte å bli voldsomt, med trommer og pauker. Da skrudde han av. Om

På kjøkkenet fant han litt Allsorts lakris og fylte et glass med Pineau. Satt seg i

trent som han likte begynnelsen på romanforsøkene sine, men aldri kom lengre enn til et visst punkt.

Mammutsalg

FullSizeRender.jpg

Mammutsalget kommer hvert år på den tida vi alle har mest utgifter i forbindelse med årsavgifter, forsikringer etc. Hvert år tenker jeg at "til neste år skal jeg holde av penger"... Det har ennå ikke skjedd. Men det er en annen mulighet...

Jeg har som sagt aldri mye penger til overs når Mammutsalget kommer. Alltid like uforberedt. Men, nød lærer naken kvinne å spinne - så jeg har gjort min egen variant. La salget gå sin gang og når salget er over er det ennå masse bøker igjen. Prisene senkes ytterligere (særlig sakprosa og lyrikk) og til slutt ender mange butikker opp med posesalg á la "fyll en pose for 100 kroner".Jeg har gjort dette i mange år nå og det har gitt meg masse gode leseropplevelser og forfatterbekjentskap jeg ikke ville fått ellers. Jeg kjøper flest romaner , men også noe lyrikk og sakprosa - ofte basert på coveret (don´t judge a book by it´s cover…). 

Jeg ser litt etter navn eller titler jeg har hørt om, eller hvilket forlag det er. Oktober og Samlaget kjøper jeg tilnærmet ukritisk, uten noen annen grunn en god erfaring.
Ellers gjelder det å lese på baksiden for å se hvordan boka har blitt mottatt. Noen av de bøkene jeg har lest de siste årene grunnet denne metoden er; Kari Hotakainens På hjemmefronten (Nordisk Råds litteraturpris 2004), Brit Bildøens Adam Hiorths veg,  Bjørn Olav Nordahls  Nesten tilstede,  Åsa Larsons Solstorm (knallbra krim, anbefalt av Ingvar Ambjørnsen),  Jens K. Styves Friedland ,  Ellen Horn(red)  Ibsens kvinner, Witold Gombrvicz Dagboken 1953-1958 (fordi den er nevnt i en av Min kamp bøkene til Knausgård) og Vetle Lid Larsens  Norske helter. Pluss mange flere. Ofte er det artigst å lese ganske nye bøker av forfattere som er totalt ukjent for meg, som f.eks. Nesten tilstede av Bjørn Olav Nordahl. Det skrives mye fin litteratur i det lille landet vårt og å finne nye navn er nesten som når man finner litt sær musikk. Alle trenger ikke lese Saabye Christensen liksom (selv om han jo er knallbra).

Gleder meg til Mammutsalget 2016 er over!

 

William Blake (III)

Jeg blir aldri lei av William Blake... 

Her er to av diktene jeg har elsket siden jeg var 15-16 år gammel. Jeg vet ikke helt hva jeg la i dem den gangen, men det var noe intuitivt eksistensialistisk som jeg nå ser at er der, men som jeg da antakelig ikke skjønte betydningen av. Jeg begynner med Eternity som jeg nærmest har som et mantra (men ikke greier å leve opp til selvsagt)...

Her sies det rett ut at å klamre seg til en episode, (her a joy) en hendelse eller en periode i livet, ikke greier å nyte øyeblikkene som stadig kommer til oss. De er der jo hele tiden, men vi ser dem ofte ikke fordi vi er opphengt i det/noe som var. Vi bør lære oss å "kysse lykken i det den flyr forbi" og så la den fly sin vei. Den kommer alltid tilbake, gjerne i en annen inkarnasjon, men den kommer tilbake... Dette er jo essensen av eksistensialisme og buddhisme...

I The Fly kommer man inn på det samme, men vi snakker her mer om vår bevissthet om vår eksistens som gjør at det faktisk spiller en rolle om man er levende eller død. For fluen som ikke er bevisst forskjellen på å leve eller å være død spiller det ingen rolle... Skjønner?

 

 

E T E R N I T Y

He who binds to himself a joy

Does the wingéd life destroy ;

But he who kisses the joy as it flies,

Lives in eternitys sunrise.

 

 

T H E  F L Y

Little Fly,

Thy summers play

My thoughtless hand

Has brushe away

 

Am not I

A fly like thee?

Or art not thou

A man like me?

 

For I dance

And drink, and sing,

Till some blind  hand

Shall brush my wing

 

If thought is life

And strength and breath

And the want

Of thought is death

 

Then am I

A happy fly,

If I live,

Or if I die. 

 

...

 

"I have very little of Mr. Blake's company. He is always in Paradise."   - fru Blake om sin mann

Bjørnstad- slæsj Knausgårdkompleks...

19/03/2015
 

 

Det føltes som skjending hver høst. Biblioteket måtte kvitte seg med bøker ingen lånte og bøker det ikke lenger var plass til. De første årene hadde hun forsynt seg grådig av stablene med kasserte bøker, men nå gadd hun ikke lenger. Hun ble dessuten fylt med vemod av all tankekraft som skulle skrotes. Hva hadde ikke hver og en av disse bøkene satt i gang av tanker og prosesser i livene til folk? Til han eller henne som skrev dem, eller til alle som hadde lånt dem her på biblioteket? Hun tenkte ikke mer over det. Stemplet de siste bunkene med "Kassert" stempelet fra Stockholms Stadsbibliotek. Kassene fylte hele gangen i fjerde etasjes kontorfløy. Når hun kom tilbake i morgen tidlig ville de være borte.

Hun vurderte om hun skulle haste hjem til Axel eller ta seg en cappucino på kafeen først. Et nytt nummer av Monocle som hun hadde kjøpt for ham i dag morges, men som stort sett hun leste, lå i veska. Det fristet egentlig mest.

Hjemme satt Axel antakelig foran den helvetes Macen sin og rettet på kode som han ikke hadde rukket å gjøre på jobben. På McIntosh-anlegget (kjøpt for deler av hennes morsarv) spilte han mest sannsynlig noe Terje Rypdal som hun ikke utstod. Det var den insisterende gitaren til Rypdal hun ikke orket. Alternativt lyttet han på Ketil Bjørnstads "Waterstories" eller enda verre, den vakre "Remembrance". Da ble han nedstemt og innesluttet.

 

 

 

Om lister og det ufullførte

15/12/2014

Desember er tid for lister over gud vet hva og litt til. Jeg har tre lister; bøker, film og musikk. Jeg har ikke kjøpt så mange bøker i år føler jeg. Kanskje tyve bøker totalt. Desember er også tid for nyttårsforsetter...

Ellers har jeg oppdaget bøker i bokhyllene som har stått der en stund men ikke blitt lest før i år. En av dem er faktisk en av de jeg likte best, nemlig Vetle Lid Larsens `Norske helter´. I tillegg kjøpte jeg Rolf Stenersens `Nærbilde av et geni´, biografien om Edvard Munch. Fantastisk bok som alle som har sett et bilde av Munch godt kunne lese.

I tillegg leser jeg jo mye aviser, magasiner og blader. Mye av dette, særlig magasiner og blader har jeg for flere år siden begynte å kjøpe på iPaden. Mye billigere, mindre rot i huset og nesten like greit å lese som et trykt magasin. Bare nesten. Derfor må enkelte blader som Cyclist, aviser som Dagens Næringsliv på fredag og lørda og Klassekampen på lørdag og mandag, samt danske Weekendavisen kjøpes på papir. Weekendavisen er fremdeles i storformat og det er (muligens nostalgisk) en god følelse å ha den fysisk i hendene.

Når det gjelder nyttårsforsetter pleier jeg ikke være så ambisiøs, men i år tenkte jeg at jeg skulle smelle til. Jeg har nemlig utviklet en kjip egenskap og den er at mye jeg begynner på ikke fullføres. Det kan være bloggposter (nesten aldri fullførte), listing i huset, forretningsideer eller treningsopplegg.

Akkurat trening er nok det jeg har vært best på i år. Men å bli ferdig i huset, der stanger det. Eller mitt lille sideprosjekt med hjemmesider for barnehager - nettsiden er oppe og jeg har tenkt gjennom opplegget for å kunne tjene litt ekstra på dette uten altfor mye jobbing.

 

Lister kommer ....

Kroppen

19/08/2014

For noen år siden fant jeg utmerket eksemplar av boka Kroppen. Skrevet av Trond Viggo Torgersen og illustrert av Vivian Zahl Olsen. Jeg kjøpte den for minnenes skyld selvsagt, men også for å kunne bruke den i barnehagen. 

Forklaringene på hvordan kroppen fungerer, fra cellenes vekst til hvordan vi formerer oss er så bra beskrevet at selv førskolebarna vil skjønne veldig mye av det.

Mens jeg satt og rotet rundt litt på nettet en dag fant jeg en torrent med hele tv-serien med samme navn. Jeg lastet den ned og til min glede var det alle episoden i ganske bra kvalitet.

Har allerede sniktittet på den episoden jeg husker best, det er der hvor Trond Viggo beskriver hvordan vi formerer oss ved å løpe gjennom vagina og innover mot et egg med masse taustumper som forestiller sædceller. Så bra!