Del

Svømmetime

18/06/2018

Skolen, en enorm kloss på to etasjer, med gymhall, bilverksted(!), skolekjøkken og snekkerverksted pluss kjemi og fysikklab i første etasje hadde også egen svømmehall i et svært tilbygg.

Svømming hadde vi en gang i uka. Som regel var det svømmelæring og lek i vann, men nå som nærmet oss midten av året skulle vi lære livredning. Vi stilte oss opp langs bassengkanten mens læreren skulle vise hvordan vi svømte en livløs person inn til land. Han svømte på rygg og la en dukke på sitt eget bryst mens han plasserte en hånd godt over brystet til dukka. Så svømte han fra oss og over til andre siden

Så var det vår tur. Vi ble delt opp etter alfabetet og Hagen og Høvik kom altså sammen. Anita Høvik var mørk og pen, høyest i klassen og hadde bryster som en 19 åring. Det ble fnising og plystring da vi som eneste gutt og jente ble lest opp. Jeg rødmet og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Skulle hun først redde meg? Eller skulle jeg prøve først? Hva var flauest? Å ligge stille mot hennes bryster og mage og lår mens hun sparket oss rolig over, eller å legge henne på mitt bryst, plassere ene armen over hennes bryster og svømme. Det var jo både en drøm og et mareritt på samme tid. Til og med læreren smilte og så dillemmaet, men han bare hysjet på de andres plystirng og hoing og bad oss komme uti. Anita som var dødssøt og dødskul sa at hun godt kunne begynne.

Så stod vi der på grunna da og jeg skulle spille død og legge meg inntil brystet hennes. Jeg lukket øyene og seg inntil henne. Den myke, varme huden hennes, noe med vannet rundt oss og stoffet i svømmedrakten hennes gjorde meg ør og gal.  Det var noe annet enn lyst tror jeg, noe mye sterkere siden det ennå ikke var definert i hodet mitt som lyst i hvertfall. Jeg kjente de lange lårene hennes, ante ante skrittet og kjønnet hennes. Det var lett å spille bevisstløs.


Hun gjorde alt riktig og holdt meg forsiktig under haka, ikke over brystet som læreren hadde vist. Han skrøt av henne og mente at det var egentlig det han hadde ment, at det var bedre å holde under haka enn over brystet. Så var det min tur. Vi begynte på motsatt side og skulle over til der alle de andre stod og ventet. Jeg husket jo bare hva læreren hadde vist og da Anita la seg rolig ned inntil brystet mitt, la jeg den ene hånden min under hennes bryster. Jeg kunne jo ikke legge dem rett over, som læreren hadde vist det ville jo bli kjempepinlig, så jeg la altså armen rett under. Med engang vi la oss ned for å svømme bakover kjente jeg jo hvor feil dette ble, nå ble jo begge brystene ligge og hvile over hele armen min. Vi lo og fniste begge to og tok bunnen med beina, plystring og hoing på andre siden.

Vi prøvde en gang til og denne gangen la jeg armen rett over brystkassa hennes. Hånda mi nådde akkurat over den venste brystvorta hennes (den var stiv i det kalde vannet) og det ble jo enda verre enn i sted. Men Anita var jo bare kul og lo med meg mens vi gjorde oss klare til å prøve på nytt. Denne gangen plasserte hun hånden min forsiktig under sin egen hake og så svømte vi over.

Til enorm jubel fra alle på den andre siden.

 

Høre på film

05/06/2018

En av de beste filmene jeg har sett de siste årene er Farväl Falkenberg. Filmen har også et nydelig soundtrack av Erik Enockson som jeg har hørt veldig mye på.

En kveld jeg skulle legge meg, ville jeg høre på Enocksens filmmusikk på iPoden, men den var et annet sted (sikkert Glæden eller i teateret) så jeg hadde ikke musikken tilgjengelig. Da kom jeg på at jeg hadde filmen på iPhonen og tenkte at jeg kunne se litt på den før jeg sovnet. Det jeg endte opp med var å høre filmen. Altså bare lyttet til hele lydsporet, inkludert musikken der den var lagt inn. Det var en helt ny opplevelse av filmen. Siden har jeg gjort dette flere ganger, men det er ikke så lett å finne filmer som er verdt å "høre på". Foreløpig er det tre filmer jeg kan bruke som hørespill/radioteater. De tre filmene jeg kan høre på så langt er, Farvel Falkenberg, Himlens hjärte og Trolösa, alle svenske dramaer. Skal også høre på Darling, Fire nyanser av brunt og Man tänker sitt.

Oppdatert:

Siden har jeg ikke hørt så mye på film, men i vinter har jeg vært plaget med øresus og ofte lagt med et headsett i det ene øret. Orker ikke høre så mye på Radioresepsjonens podcaster, så begynte å lytte på film igjen, bare 15 minutter om gangen. Gode filmer er Wes Andersons Moonrise Kingdom og (selvsagt) Roy Andersons En Kärlekshistorie. Særlig En Kärlekshistorie, som er en av de vakreste filmene jeg vet om. Har man sett den x antall ganger blir det å høre den bare en forsterking av opplevelsen.

Nå har jeg funnet ut at TV-serien Arrested Development er veldig bra å lytte på. Liker jo serien veldig godt, og med Ron Howards fortellerstemme blir det nesten som å høre på radioens hørespill.

 

 

Først postet 29.09.11

REMEMBRANCE

Av og til, når jeg lytter til Ketil Bjørnstads Remembrance III  så hender det jeg tenker på new age musikk á la Øystein Sevåg. Det forstyrrer, for jeg har jo hørt litt på Sevåg, og det er litt som å helle fløyel i ørene...

Mykt og behagelig til å begynne med, men akk så kjedelig. Som å bli smeiget for lenge på samme sted. Musikken må jo hente fram noe mer enn et indre syn av å sitte på en holme i solnedgangen og hører havets sus mens kropp og sjel smelter sammen med seg selv og et noe diffust kosmos...Sånn er virkelig ikke Remembrance.

Nå angrer jeg på hele avsnittet om Sevåg, så glem det og la meg prøve å beskrive hva som gjør at jeg elsker Remembrance (plata og særlig spor III):


Det er tre musikere, tre instrumenter (ikke bass) her; Ketil Bjørnstad på piano, den autodidakte trommeslageren Jon Christensen og saksofonisten Tore Brunborg. Alle mestere på hver sine instrument, det kan selv jeg høre. Brunborgs saksofon minner mye om Jan Garbarek, bare litt mer ... lavmælt? Jeg leter etter et mer subtilt ord enn lavmælt, men la oss bruke det så lenge. Christensens myke visping og tilbakeholdne tromming, Bjørnstads bruk av pedal og noe jeg antar må kunne kalles et mykt anslag, sammen med Brunborgs saksofon ER lavmælt. De maler bilder i hodet, setter sinnstemninger i gang og plutselig aner jeg mye vær. Skyer som driver, strå som vipper i og åpne landskap. Det føles bra det bildet av åpent landskap. Jeg som jo er en skogens sønn. Liker meg aller best under grantrærne og deres sus, selv om jeg med jevne mellomrom er på toppene og ser havet langt der ute. Jeg trives i landskapet de tre maler frem. Høylandsk? Nesten Wuthering heihgts.

Det jeg oftest tenker på når jeg hører på Remembrance er imidlertid noe annet. Det er hvordan pianoet hele tiden driver musikken frem, som om det følger en sti. Stier går opp og ned, tar omveier og krysser andre stier. Trommene og saksofonen derimot, de dilter etter, men stadig sklir de ut, inn i skogen om du vil. De får lov til dette, men siden pianoet hele tiden følger stien blir de hentet inn igjen. Retter sagt, de vet hvor de skal gå for å finne tilbake til stien, pianoet viser tålmodig vei. Det er nesten som å gå tur med Wilma i skogen. Hun løper i alle retninger, følger lukter og lyder, mens jeg, pianoet, traust følger stien. Wilma finner meg med jevne mellomrom. Hun vil ikke miste meg. Sånn er det med trommene og saksofonen her, de må passe på at pianoet er der og snart er de inne på stien igjen. For så å ta nye avstikkere. 

Hos meg fremkaller de forskjellige sporene alt fra nedstemthet til dyp glede, omtrent som minner gjør (remembrance). Skal jeg dra det lenger ut er det en plate som forener motpoler; struktur vs. frihet (pianoet som følger stien mens trommene og saksofonen er friere og tar uventede valg). Det hele er som en metafor på tankenes sprang. Å lytte seg gjennom platas elleve spor kan fort bli en knapp time med frie assosiasjoner...

Kjøp plata på iTunes.