22.01.18

22/01/2018

En halvtimes skriving.


Snakket med en forfatter på en fest her forleden og hun sa at det eneste som funka var å skrive. Det blir søppel store deler av tiden, men man må SKRIVE. Skrive, skrive og skrive. Så kan man begynne å flikke på ting... 


 

Frédrik forsvant, som han pleide å gjøre, tidlig, så jeg tok taxi hjem. Jeg oppga adressen og den indiske sjåføren, som på grunn av hans oransje turban, jeg antok han var, smilte vennlig og skrudde ned lyden akkurat nok til at jeg syntes det var ok å høre den bhangra-musikken han spilte.
Han kjørte en splitter ny Volvo stasjonsvogn og jeg skjemmet meg over å synes det var et slags misforhold mellom hans utseende, drakt (og hans fra meg tillagte religion, sikh), og denne luksuriøse skandinaviske bilen. Det var ikke en fordom, eller at jeg syntes det var noe som helst galt med det selvsagt, men det var det som slo meg der og da.Og jeg ble flau over det.
Vi utvekslet ikke et eneste ord før jeg skulle betale. Jeg ønsket ham en god natt og han forsvant ned mot sentrum igjen.

Jeg låste meg inn så stille som mulig. Ville ikke vekke Heidi. Jeg burde ha lagt meg inntil henne, holdt rundt henne, kanskje vi kunne elsket? Men det føltes det feil, Moa var i tankene og det forstyrret og jeg ville i allefall ha dårlig samvittighet om vi hadde sex mens jeg tenkte på en annen.
Etter at jeg hadde hørt at hun sov, hennes myke søvn, en nesten uhørbar, lett snorking,  lukket jeg soveromsdøren hun hadde latt stå på gløtt,
På badet kledde jeg av meg alt bortsett fra boxeren, tok på meg en altfor stor langarmet t-skjorte og den blå-stripete, vel brukte pysjamasbuksen hun hadde kjøpt til meg.
Leiligheten var på sitt beste på denne tiden av døgnet. Lyset fra gaten og billys som vandret over taket mens de passerte nede på gata, virket uendelig avslappende på meg. Jeg kunne skille lyden av en Volvo eller en Mercedes-taxi som kjørte rolig gjennom gatene så lett som natt og dag og det var merkelig tilfredsstillende. Det var også noe trygt med taxier, på lik linje med busser og trikker som med sitt nærvær alltid minnet om noe fast og trygt.
Jeg fylte et kjøkkenglass halvfult med Pineau og fant en åpnet pose med Allsorts lakris. Gikk deretter bort til den ene langveggen og ble stående og se på bokhyllene. De var fulle og det så nesten litt rotete ut med alle de forskjellige ryggene i alle mulige farger. 
For noen år siden hadde dette irritert meg så mye at jeg fikk den brilliante ideen å sette bøkene med ryggen inn. Da vendte alle arkene utover med sine sjatteringer i hvitt grått og gult. Det så stilig ut, men det ble jo klin umulig å finne frem bøker. Heidi hadde nærmest tvunget ham til å sette dem riktig vei igjen. Hun var riktignok bibliotekar, men hjemme var det ikke snakk om at bøkene måtte stå alfabetisk eller etter Deweys desimalsystem. Men de kunne ihvertfall stå riktig vei!
 
Det var forøvrig et skille mellom norske og svenske bibliotek, de norske som han var vant til, baserte seg veldig på denne inndelingen av informasjonsbærende litteratur, oppfunnet av amerikaneren Melvil Dewey, mens svenske bibliotek kun i liten grad forholdt seg til dette.
Nå hang jeg meg opp i at veldig mange av bøkene hadde eksakt lik høyde. Når flere meter og høyder av disse stod slik ble det uniformt og kjedelig. Jeg bestemte seg for å re-arrangere bøkenes plassering. En syssel jeg forøvrig bedrev med ujevne mellomrom. 
Jeg fant de hvite ørepluggene som fulgte med iPhonen og satte på Dansk radio, P8 Jazz (eller som de sa innimellom sangene, "Doo lydddårr til PE-ådde- djæzz"). Alle radiostasjoner brukte kompressor for å gi en fyldigst mulig lyd, særlig til tale, men P8 skrudde liksom litt ekstra.
I de smale hyllene samlet jeg nå alle litt tynne, innbundne, bøker. Bøker av kvalitet som ikke var innbundne fikk også lov til stå der. Jan Erik Volds «Entusiastiske essays» kom nå mellom Tim Flahertys «Værmakerne» og Arne Durbans «Malerskikkelser». Dette basert på bøkenes tykkelse, høyde og farge på ryggen.
Volds "Entusiastiske essays" var en murstein som om ikke den hadde vært satt med font i størrelse 7 punkt og med ark tynne som i den bibelen han fremdeles hadde stående, hadde tatt en egen hylle. Den mørkeblå fargen, som var en del av et omslagsbilde av Jan Erik Vold i vann til magen, passet godt ved siden av den slitte gulhvite fargen på Arne Durbans bok om norske malere. Deretter kom hele tre kopier av Erlend Loes «L» som var så fint designet at de måtte stå samlet. Hvorfor jeg hadde tre stykk ante jeg ikke.
I mens hadde jazzen gått over i den, for meg, vel eksperminentelle og psykedleiske varianten så jeg fant Wagners Lohengrin på iTunes. Jeg elsket Wagner, eller rettere; jeg elsket idéen om å være en som elsket Wagner. Helt siden jeg som ung gutt overtok bestefars beskjedne samling med klassisk musikk hadde preludiumet til Lohengrin vært noe av det vakreste jeg visste om. De syv første minuttene før det begynte å bli voldsomt, med trommer og pauker. Da skrudde jeg av eller begynte forfra igjen. Om igjen og om igjen.

Roman 2 - mars 2016

29/03/2016

Kafé, en torsdag

Det føltes litt som skjending hver høst. Biblioteket måtte kvitte seg med bøker ingen lånte og bøker det ikke lenger var plass til . De første årene hadde hun forsynt seg grådig av stablene med kasserte bøker, men nå gadd hun ikke lenger. Ble heller fylt med vemod av all tankekraft som skulle skrotes. Hva hadde ikke hver og en av disse bøkene satt i gang av tanker og prosesser i livene til folk. Til han eller henne som skrev dem, eller til de (få?) som hadde lånt dem her på biblioteket ?

Hun stemplet de siste bunkene med “Kassert” stempelet fra Stockholms Stadsbibliotek. Kassene fylte halve gangen i fjerde etasjes kontorfløy. Når hun kom tilbake i morgen tidlig ville de være borte. Effektive filipinske renholdere på dårlige lønnsvilkår sørget for det.

Skulle hun dra rett hjem til Axel, eller skulle hun ta en cappucino på kafeen først? I veska lå et nytt nummer av Monocle hun hadde kjøpt for Axel, men som stort sett hun leste.Hun kunne si at hun bommet på trikken og stjele seg en halvtime?

Hjemme satt Axel antakelig foran den helvetes Macen sin og skrev på en av de påbegynte romanene sine. På det alt for dyre McIntosh-anlegget (kjøpt for deler av hennes morsarv) spilte han mest sannsynlig noe Terje Rypdal som hun ikke utstod. Det var den insisterende gitaren til Rypdal hun ikke orket. Alternativt lyttet han på Ketil Bjørnstads “Waterstories” eller enda verre, den vakre “Remembrance”. Da ble han gjerne nedstemt og tung.

Kaféen var full. Moa, den nye bibliotekaren, satt ved et lite bord i hjørnet.Hun smilte vennlig til henne fra disken mens hun sa “hei” inni seg. Speidet etter et ledig bord på motsatt side mens hun ventet på cappucinoen. Alle bord var opptatt, Moa oppfattet det samme og vinket henne bort.

-Du kan gjerne sitte her. Jeg skal uansett snart gå. Hun så irriterende stereotypt ut som en bibliotekar; lesebrillene på nesetuppen, festet til en brillesnor, håret satt opp i tutt. Hun var vakker uten å være billedvakker. Slik som nettopp en 27-åring med lite motgang og nok selvtillit kan være.

- Gjerne, sa hun og kjente at hun faktisk mente det.

- Hvor skal du da ?

- Bare hjem. Min mor og søster kommer i morgen og jeg liker, nei, jeg MÅ ha det ryddig når jeg får besøk.
- Er kanskje derfor du ble bibliotekar da ? Hun forsøkte seg på en morsomhet, noe hun nesten aldri gjorde lenger. Hun og Axel pleide alltid å komme med morsomheter til hverandre før. Nå snakket de stort sett om praktiske ting, betaling av regninger og hvem som skulle handle. Ikke en gang en hund som skulle luftes hadde de å krangle om.
Moa smilte.
- Du aner ikke hvor slitsomt det er med en mor som påpeker enhver feil eller mangel.
- Jo, tenk det gjør jeg! Jeg har i tillegg lenger erfaring enn deg og kan love deg en ting; det tar aldri slutt!
- Og til slutt blir jeg min mor... ?
- Til slutt blir du din egen mor. De lo.

Heidi kjente en varme inni seg hun ikke hadde kjent på lenge. Hun hadde likt Moa instinktivt da hun begynte på avdelingen og nå ble hennes forestilling av Moa som en smart, selvstendig og kvikk ung kvinne liksom bekreftet etter noen få setninger.

- Bor du alene?
- Ja, sa hun. — Det er deilig. Hadde kjæreste i nesten tre år, men dette er dessverre å foretrekke.
Heidi nikket, som om hun skjønte hva hun mente.
- Du da?
- Gift. Axel… Hun stoppet, ville si noe fint om ham men det ble for nært ennå. - Tretten år.
Moa derimot sparte ikke på detaljene.
- Ikke verst. Ja, mor og far gikk fra hverandre etter 9 år og da forsvant han til Norge og jobb i Statoil. Siden så vi ham to ganger i året. Alikevel har vi to søstre ikke noe farskompleks.Hun smilte og hevet det ene øyenbrynet som for å avlyse eller bekrefte ironien.
iPhonen vibrerte hissig men lydløst et par ganger på bordet. Moa så kjapt på meldingen før hun pakket sammen.
- Da må jeg løpe. Vi sees i morgen!
Heidi smilte bekreftende.
Så satt hun der alene.Hun nøt det. Det var torsdag og hun hadde ingen planer så hun bestilte et glass rødvin og sendte Axel en melding om at hun tok en enda senere trikk.

Da meldingen fra Heidi tikket inn ble han knapt forstyrret i skrivingen. Han hadde uansett møtt en vegg og fikk ikke til noe annet enn å flikke på setninger. At han slet med et innbilt Bjørnstad-kompleks hjalp heller ikke. Han leste Ketil Bjørnstad om igjen og om igjen. Hver gang ble han like inspirert og hver gang ble det han skrev mer og mer anemiske variasjoner av temaer og idéer han fant hos Bjørnstad. Han jobbet på fire begynnelser til en roman samtidig, og alle var like dårlige.

Et snev av dårlig samvittighet fordi han nøt tanken på enda mer tid alene, gled raskt over.
Han satte på den norske cellisten Truls Mørks innspilling av Bachs cello-suiter, orket verken Rypdal eller Philip Glass denne ettermiddagen. Gjennom Sonus Faber høyttalerne kunne han høre Mørks tunge åndedrett mens han spilte seg gjennom suitene. Det var tydelig en fysisk anstrengelse og hvis han lukket øyene var det som om den nesten skallede cellisten satt foran ham i stua. 

Så byttet han til Glenn Goulds Goldbergvariasjoner, nyinnspillingen fra 1981, hvor Goulds karakteristiske nynning , visstnok til lydteknikernes fortvilelse, var enda mer fremtredende enn på originalinnspillingen. Mange mente at denne nynningen var irriterende langt fremme i lydbildet, men Axel foretrakk det slik. Det ble en nærhet og autensitet som var nærmest fysisk.

Opplevelsen av musikken ble i tillegg forsterket av at McIntosh forsterkeren hadde to store VU-metre som lyste lyseblått og der en pil for høyre- og en for venstrekanal danset opp og ned på en buet kurve etter musikkens impedanse ut i høyttalerne. 

Ofte spilte han bare preludiet om igjen og om igjen. Celloens klang, særlig når han kunne ha volumet høyt, gikk rett inn i ham. Ble en del av margen hans. Han hadde lest at celloens lyd var den som var nærmest den mennesklige stemme i tonalt spenn, og det var kanskje derfor mennesket ofte ble rolige av celloens lyd. Det var vitenskapelig bevist at pulsen faktisk sank mens man hørte på et rolig stykke med cello.

 

Han gikk ut på kjøkkenet for å lage en espresso. Han foretrakk den gamle Rancilioen fremfor Nespressomaskinen de hadde fått til jul. Strengt tatt lagde Nespressoen både espresso og crema som var vel så god, men den lille seremonien det var å lage espressoen manuelt var noe annet enn å stappe en kapsel ned i et hull. Dessuten fylte den gamle Rancilioen leiligheten med en duft av kaffe Nespressoen ikke gjorde, den var bare klinisk og effektiv.
Han kvernet opp rett dose kaffe, la i bajonetten og la akkurat rett vekt på tamperen for å stappe kaffen. Han hadde øvd på badevekta for å kunne legge på nøyaktig 13 kg trykk. Da brukte vannet akkurat nok tid gjennom kaffen og smaken ble perfekt. Verken for tynn eller for bitter.
For tiden drakk han alt for mye espresso. Han sov dårlig, fikk løs eller hard mage og begynte nesten å riste etter den femte espressoen. Det hjalp heller ikke at han måtte ha en teskje sukker hver gang. Om ikke annet hadde han begynt å utjevne med et glass vann samtidig så ikke blodårene ble helt strangulerte.

Mens han stod der ved kjøkkenbenken så han på flisene. De var hvite, 1x1 cm og hadde tatt flere år å bli enige om. … MER

Det skal så lite til før en mann ser stakkarslig ut.Da hun kom inn i stuen satt han sovende i favorittstolen sin. Haken hvilte mot den ene skulderen og litt sikkel hadde samlet seg i munnviken. Alikevel ble hun ble varm inni seg når hun så ham slik. Det var noe ærlig over situasjonen, ingen mulighet for ham til å forstille seg. Hun tenkte på hva hun hadde likt så godt ved ham når de møttes; hans oppmerksomhet, lyttende og alltid interessert — hun hadde alltid vært i sentrum når de var sammen. Hans tålmodighet når hun hadde vært sint etter en eller annen episode på jobb. Eller bare måten han strøk henne over ryggen og rumpa når han leste aviser eller bøker i senger på sløve helgemorgener. Hun visste at han kunne holde på sånn i timesvis, ikke minst for nettopp å kunne drikke kopp på kopp med kaffe, lese de gode avisene og spise en hel Toblerone, men også for de han var kjærlig med henne.

VERNISSAGE, fredag

Axel ble plukket opp av Frédrick (med é), som tilsynelatende alltid kjørte siste modell av en eller annen Audi. Dette tyske bilmerket som nå var et symbol for en hver harrytass med velylt lommebok eller i hvertfall kredittverdighet nok til å betjene et stort billån. Fredrick hadde både lommebok og kredittverdighet, og selvsagt ingen smak. Kjøpte han og kona en Eilersen sofa var det fordi noen hadde snakket om den, eller fordi kona, Riita, hadde sett den i et interiørmagasin eller en interiørblogg, og når hun insisterte på Poggen Pohl-kjøkken var det signalet det handlet om.

Vernissagen var for den finske videokunstneren Tomi Kukkola. Han hadde slått seg opp med små filmer utelukkende filmet og redigert på sin iPhone. En av filmene viste ham og noen bekjente som spiste lunsj foran børsen fulgt av en ti minutters sekvens der hundre menn som agerte børsmeglere sang et av Verdis rekviem i total disharmoni. Kanskje en protest mot tidens ekstreme individualisme?

Kukkola interesserte ham bare måtelig, men det var alltid fascinerende å oppleve hierarkiet på en slik kunståpning; Først en liten gruppe innvidde fra samtidskulturens maktelite, så en gruppe håpefulle yngre aspiranter til samtidskunstens parnass og til siste en uungåelig gruppe utenforstående av uklar beskaffenhet og alder. Dette var den største gruppa selvsagt — de som faktisk kjøpte de forskjellige verkene. Noen av genuin kunstinteresse, men for de fleste var det ren business. Et riktig verk kjøpt til rett tid for rett pris, kunne betale seg mangfold om bare kunstneren greide å holde seg relevant de neste årene.

Axel lot Frédrick være igjen i baren mens han selv tok runden og så etter kjente. Det var like greit å få unnagjort hilsing og klemming, selv om det antakelig ikke var så mange kjente her. Noen fra jobb hilset han kjapt på — nikk og hevede øyenbryn. Ved et av de runde, høye bordene sto en yngre dame med nervøse hender og virket uendelig alene og forlatt. Uvanlig til ham å være gikk han bort til henne. Han som var så redd for å bli avvist i sosiale sammenhenger. Han følte et slags overtak; hun så nemlig mer feilplassert eller usikker ut i omgivelsene enn han ofte gjorde. Som når han gikk på fest med Heidi og hennes kolleger der han ikke kjente noen. Å bli forlatt av Heidi da gjorde ham fysisk uvel. Stå der med et glass vin og ingen å snakke med eller til, som han hatet det. Nå var det hun, denne kvinnen ved bordet, som hadde den rollen. I allefall for ham.

Han stilte seg ved siden av henne.
- Interessant ? spurte han han og nikket mot de store flatskjermene.
Hun så ikke på ham.
- Tja... jeg greier liksom ikke ta dem på alvor. Hun smilte og snudde seg mot ham, tydelig glad for kontakt.
- Man må kanskje være en av de innvidde for å få utbytte av det ? Han nikket bort mot gjengen som klumpet seg rundt kunstneren. I det samme slo det ham at han mulihgens bare var misunnelig på denne Kukkola som allerede hadde satt et avtrykk av sine kunstneriske ambisjoner, mens han selv satt hjemme og skrev på noe han drømte om skulle bli en roman. Lest av andre.
- Kanskje, smilte hun og avbrøt de negative tankene hans.
- Axel, sa han og smilte lunt avvæpnende, som for å signalisere at han ikke hadde intensjoner om noe… forbudt?
- Moa Lindén. 

De gav hverandre hendene. Rødmet hun? Han bannet inni seg fordi han ikke hadde sagt etternavnet sitt. Var han for uformell?
- Det er noe med denne samtidskunsten… fortsatte hun, tryggere enn hans førsteinntrykk tilsa. -Den er ofte så banal at man overanalyserer og blir usikker før man innser hva det egentlig handler om.
- Hur så? Han hatet det når han ufrivillig slo over til svensk. Hun enset det tydeligvis ikke.
- Det er jo oftest bare en speiling av samtiden og tendenser vi trenger å bli minnet på. Det som skjer rundt oss skjer jo hele tiden. Man blir både bedøvd og vant til de forskjellige situasjonenene.
- Er du kunstviter ?
- Haha! Neida, bare interessert.
Hun fomlet med hendene og han spurte om hun ville ha noe annet å drikke en den nå lunkne velkomstdrinken.
- Rødvin? foreslo hun.
Han satt det tomme glasset fra seg og løftet pekefingeren som for å si “ et øyeblikk”.

-Amarone, den är myyycket braaa, sa en likblek og liktynn bartender på finsk-svensk. 
Han fikk glass til hver av dem og skyndte seg tilbake;
faen om noen sleske kuratorjævler hadde lagt beslag på henne mens han var borte. Tanken stresset ham.
Men nei, hun stod alene fremdeles. Han stoppet et stykke unna for å betrakte. Håret var satt opp i en tilsynelatende hensynløs knute, men alikevel slik at man så hun hadde brukt tid på det. En sort topp uten ermer, den ene bh-stroppene stakk litt utenfor, sort skjørt til over knærne og høyhælte sko som aksentuerte både byste og legger. Han ble nesten ør.
Plutselig så hun rett på ham. Han ble flau. Omtrent som å kikke gjennom et nøkkelhull for så å oppdage at en annen observerer deg når du gjør det.
Hun smilte, virket ikke som hun hadde oppfattet at han hadde stått og sett på henne.
- Amarone, sa han. Den er ikke for tung?
- Å nei, det er godt. Kan ikke ha det for fruktig.
Hun kan mer om vin enn meg, tenkte han. 
- Men hvorfor er du her egentlig ? Kjenner du kunstneren? Han fortsatte der de hadde sluppet
-Nei, jeg er venn av galleristen, kona ihvertfall. Hver gang jeg får invitasjon til vernissage pleier jeg å gå. Gratis mat og drikke og av og til interessant kunst. Hun smilte. -Og det er jo uansett alltid gøy å se på mennesker.

-Du da? Hvorfor er du her, egentlig?

Han måtte tenke seg om, men sa det som det var;

-Jeg er med en venn som kjenner galleristen.

De ble avrutt av en mikrofon som ble skrudd på og det var tydeligvis klart for en tale. Etter litt obligatorisk skurring og feedback i høytalerne fikk en fet mann i altfor liten dress justert lyden. Deretter tørket han av seg svette med et enormt lommetørkle han dro ut av dresslommen.

Folk stimlet sammen og det ble trangt rundt dem.

-Først vil jeg ønske dere alle hjertelig velkommen her i kveld. Jeg tenker å fatte meg i korthet, men noen ord må jeg si om Tomi; 

For mange kan det virke som om han kommer fra det store intet, og kanskje gjør han det. Han har ingen utdannelse eller dannelse for den saks skyld (latter i salen) - men han har et eget blikk for det som skjer i samfunnet akkurat nå. Jeg skal ikke komme med noen fasit-tolkninger på verkene hans, men jeg ser i hvertfall en dualitet mellom hans kritikk av den nordiske velferdsmodellen og dens rammer, og samtidig en søken tilbake til akkuat den samme velferdsmodellen. Der det å være et tannhjul i en større maskin er helt greit. Ja mer enn det, det er et ideal mye større enn å skulle sette sitt eget store avtrykk. Den ekstreme trangen til å være noe eget, ikke som alle de andre. Og ironisk nok er det så mange som er så opptatt av akkurat det at de nettopp er blitt helt like, en hel gjeng individualister som er kliss like...

Den fete mannen viste seg å være galleristen Åke Hålm. Han greide ikke fatte seg i korthet, om man ikke tenker at 20 minutter er kort. Axel syntes ikke det gjorde noe. Hålm var tydeligvis både dannet og reflektert og fikk ham til å tenke på seg selv i denne sammenhengen. Var han også en som først og fremst ville sette avtrykk eller var han fornøyd med å være et tannhjul.

Da talen var ferdig skulle Kukkola si noen ord, men han var allerede for full og stod nå bare og gråt inn i mikrofonen. Det var mer av lykke enn ulykke, så stemningen ble bare god og mens Kukkola forsvant inn i dressen til Hålm i en takkeklem, kom musikken på og lyset ble dempet igjen.

 

Å prate om romanen kunne nok være en vei til en kort flirt, men han tenkte at det beste for å holde på hennes oppmerksomhet var å la henne holde ordet. Spørre henne, vise seg interessert uten baktanker. Så godt som.

FORTSETT HER…

Overleving

Frédrik hadde forsvunnet tidlig, som han pleide, så han tok drosje hjem. Klokka var ikke mer enn ett da han låste seg inn så stille som mulig. Ville ikke vekke Heidi. Egentlig burde han lagt seg inntil henne og holdt rundt henne, kanskje de kunne elsket? Men nå føltes det feil, Moa var i tankene hans og forstyrret.

Leiligheten var på sitt beste på denne tiden av døgnet. Lyset fra gaten og billys som vandret over taket mens de passerte nede på gata, virket uendelig avslappende på ham. 

Han fylte et glass med Pineau og fant en åpnet pose med Allsorts lakris. Så ble han stående og se på bokhyllene. De var fulle og så nesten litt rotete ut med alle de forskjellige ryggene i alle farger. For noen år siden hadde dette irritert ham så mye at han kom på den brilliante ideen å sette bøkene med ryggen inn. Da vendte alle arkene utover med sine sjatteringer av hvitt og gulaktig. Det så stilig ut men det ble jo klin umulig å finne frem bøker. Heidi hadde nærmest tvunget ham til å sette dem riktig vei igjen. Riktig nok var hun bibliotekar, men hjemme var det ikke snakk om at bøkene måtte stå alfabetisk eller etter Deweys desimalsystem. Men de kunne ihvertfall stå riktig vei! Det var forøvrig et skille mellom norske og svenske bibliotek, de norske som han var vant til, baserte seg veldig på denne inndelingen av informasjonsbærende litteratur, oppfunnet av amerikaneren Melvil Dewey, mens svenske bibliotek kun i liten grad forholdt seg til dette.

Han la merke til at veldig mange av bøkene hadde eksakt lik høyde. Når flere meter og høyder av disse stod slik ble det uniformt og kjedelig. Han bestemte seg for å rearrangere bøkene. En syssel han bedrev med ujevne mellomrom. 

Han tok sjansen på å sette på musikk mens han holdt på. 

I de smale hyllene samlet han alle litt tynne innbundne bøker. Bøker av kvalitet som ikke var innbundne fikk også lov til stå der. Jan Erik Volds «Entusiastiske essays» kom nå mellom Tim Flahertys «Værmakerne» og Arne Durbans «Malerskikkelser». Dette basert på bøkenes tykkelse, høyde og farge på ryggen.

Volds "Entusiastiske essays" var en murstein som om ikke den hadde vært satt med font i størrelse 7 punkt og med ark tynne som i den bibelen han fremdeles hadde stående hadde tatt en egen hylle. Den mørkeblå fargen, som var en del av et omslagsbilde av Jan Erik Vold i vann til magen, passet godt ved siden av den slitte gulhvite fargen på Arne Durbans bok om norske malere. Deretter kom hele tre kopier av Erlend Loes «L» som var så fint designet at de måtte stå samlet. Hvorfor han hadde tre stykk ante han ikke.

Han tok sjansen på å sette på musikk, Lohengrin. Lavt. Han elsket Wagner, eller kanskje mer; han elsket idéen om å være en som elsket Wagner. Helt siden han som ung gutt overtok bestefarens beskjedne samling med klassisk musikk hadde preludiumet til Lohengrin vært noe av det vakreste han visste om. De syv første minuttene før det begynte å bli voldsomt, med trommer og pauker. Da skrudde han av. Om

På kjøkkenet fant han litt Allsorts lakris og fylte et glass med Pineau. Satt seg i

trent som han likte begynnelsen på romanforsøkene sine, men aldri kom lengre enn til et visst punkt.

Roman, Paris og forfatterdrøm

utkas-test.png

For en stund siden spurte Lea meg om jeg  egentlig hadde noen hobbyer. Jeg sa at sykling var en hobby og lesing en annen. Så tenkte jeg meg om og kom på at det er to ting til jeg bruker endel "unødvendig" tid. Skriving og koding av nettsider.

Sykling er noe jeg driver med fordi jeg elsker å sykle. Jeg sykler for å sykle, ikke for å trene. Da hadde jeg syklet på en helt annen måte. Mange korte og raske turer eller lange rolige turer. Nå sykler jeg etter det jeg måtte føle for den dagen og på den måten blir jeg aldri noen konkuransesyklist som stiller opp i masse mosjonsritt (noe jeg heller ikke gjør). 

Å skrive kode for en hjemmeside er også en hobby. Små justeringer som kan manipuleres med f.eks. CSS (Cascading Style Sheet) eller Javascript er morsomt å jobbe med. På disse sidene, som er helt mitt design, kan du se at hver bloggpost har sin egen bakgrunnsfarge. Ikke voldsom forskjell, men variasjoner fra hvitt til grått. Det er subtilt, og ses når du skroller opp eller ned på sidene. Dette er Javascript. På bildene jeg legger inn har jeg lagt inn CSS som gir dem rundede hjørner istedetfor at de er helt kvadratiske. Synes det ser bedre ut. De to halvsirklene på hver sin side av skjermen tar deg enten til toppen av siden, eller til menyen i bunnen. Klikker man på dem forandrer de seg vha. en animasjon for å vise at de er aktivisert. Dette er også Javascript. Sånne ting synes jeg det er morsomt å dille med, f.eks. når jeg jobber på kinoen og har god tid mens filmene snurrer i bakgrunnen.

Min favoritthobby er alikevel skriving. 

Jeg har helt siden jeg var 18-19 skrevet på noe som skulle bli en roman. Mange begynnelser på romaner. Noen korte noveller inspirert av Finn Iunker har det også blitt, men de finner jeg (heldigvis) ikke. 

Det første prosjektet som jeg skrev mye på var en generasjonsroman. Delvis selvbiografisk, men også inspirert av Hvite Niggere, Beatles og Sennesplegionen. På den tiden ville jeg faktisk bli forfatter og skulle året etter begynne på Universitetet  i Tromsø. Grunnfag i Litteraturhistorie, mer om det en annen gang.  

Det første prosjektet som jeg skrev mye på var en generasjonsroman. Delvis selvbiografisk, men også inspirert av Hvite Niggere, Beatles og Sennesplegionen. (Husker at Øystein Bog Øystein L kom over til min far da jeg var der og var helt fra seg over hvor kult de synes det var - de hadde fått lese en ustkrift)

På den tiden ville jeg jo faktisk bli forfatter, og skulle året etter begynne på Universitetet  i Tromsø. Grunnfag i Litteraturhistorie, mer om det en annen gang.  I allefall; jeg satt og skrev på denne romanen på en Macintosh Classic jeg hadde brukt studielånet på. Jeg skrev og drakk te med melk og sukker. Så mye sukker at jeg burde utviklet diabetes i løpet av et halvår. 

Det jeg skrev da handlet (iallefall begynnelsen) om Øystein og min tur til Paris våren 1989. Han hadde bestilt busstur fra Hirtshals med Panter Busrejser. 14 timer busstur til Paris. Jeg hadde knapt penger så han hadde lagt ut og skulle også legge ut for det vi måtte spise og drikke i Paris.

Hele Paris-turen er verdt å skrive om så det kommer en annen gang. Det triste er at jeg ikke vet hvor dette påbegynte manuset er lenger. Jeg skrev det ut på papir og har sett det i en eller annen mappe så håpet om å finne det lever. I tillegg håper jeg at det er på en av tre Macintosh Classic jeg har i kjelleren. Spenningen knyttet til det er om noen av dem vil starte igjen etter mer enn 15 års støvsamling…

Noen hendelser fra turen jeg husker veldig godt:

- Hotellet midt i sentrum hadde en heis som akkurat tok to personer (om man hadde null probelmer med intimsfæren)

- Rett over gata fra hotellet lå Moulin Rogue, og nå vi var dervar det Latoya Jackson som hadde forestillinger (vi så henne ikke)

- En av kveldene spilte en TV-kanal bare Miles Davis og viste filmer og klipp med ham. (Han hadde da nettopp dødd)

- Å være på Versailles var ganske overveldende. Fantastisk stort. (Måtte kikke bak alle de store gardinene og tenke på det var der de dreit og pisset, hygiene hadde lav prioritet hos adelen)

- Kebab var nytt for meg og smakte himmelsk. Hadde en hver dag (tror jeg)

- På Louvre så vi bl.a.Mona Lisa. Som da bare var beskyttet av en nesten sovende vakt. (Om jeg tror muligens det var en glassplate foran som skulle beskytte mot blitzlys)

- Notre Dames fantastiske akkustikk.

 

++

→ (skriver videre snart)

Trang vs. evne

I Milos Formans `Amadeus´ fortelles historien av Antonio Salieri, Keiser Josef IIs hoffkomponist. Historien i filmen er riktignok fiksjonalisert, men Salieri hadde betydelig makt i Wiens musikkliv og mye omgang med Mozart. 

En av scenene jeg liker best er når han klandrer Gud for å gi ham en så sterk, altoverskyggende trang til å komponere den vakrest musikk på jord, men ikke evnen til å gjøre det. Den evnen gir Gud, i følge Salieri, til lille Wolfgang Amadeus (ama deus betyr forøvrig Den Gud elsker).

Historien fortelles av Salieri fra et "galehus" hvor han selv har lagt seg inn fordi han påstår at han har drevet Mozart inn i sykdom og død pga. sin sjalusi og manipulasjon.

Jeg tenker av og til den tanken når jeg sitter og skriver på mitt hobbyprosjekt; hvorfor denne trangen til å skrive, men ikke evnen?  ...

Nå...

 

Skriveøvelse

02/12/2015
 

Hun stemplet de siste bunkene med “Kassert” stempelet fra Stockholms Stadsbibliotek. Kassene fylte halve gangen i fjerde etasjes kontorfløy. Når hun kom tilbake i morgen tidlig ville de være borte. Effektive filipinske renholdere på dårlige lønnsvilkår sørget for det.
Skulle hun dra rett hjem til Axel, eller skulle hun ta en cappucino på kafeen først? I veska lå et nytt nummer av Monocle hun hadde kjøpt for Axel, men som stort sett hun leste.Hun kunne si at hun bommet på trikken og stjele seg en halvtime ekstra?
Hjemme satt Axel antakelig foran den helvetes Macen sin og skrev på en av de påbegynte romanene sine. De som nok aldri ville bli fullførte. På McIntosh-anlegget (kjøpt for deler av hennes morsarv) spilte han mest sannsynlig noe Terje Rypdal som hun ikke utstod. Det var den insisterende gitaren til Rypdal hun ikke orket. Alternativt lyttet han på Ketil Bjørnstads “Waterstories” eller enda verre, den vakre “Remembrance”. Da ble han nedstemt og tung.

Bjørnstad- slæsj Knausgårdkompleks...

19/03/2015
 

 

Det føltes som skjending hver høst. Biblioteket måtte kvitte seg med bøker ingen lånte og bøker det ikke lenger var plass til. De første årene hadde hun forsynt seg grådig av stablene med kasserte bøker, men nå gadd hun ikke lenger. Hun ble dessuten fylt med vemod av all tankekraft som skulle skrotes. Hva hadde ikke hver og en av disse bøkene satt i gang av tanker og prosesser i livene til folk? Til han eller henne som skrev dem, eller til alle som hadde lånt dem her på biblioteket? Hun tenkte ikke mer over det. Stemplet de siste bunkene med "Kassert" stempelet fra Stockholms Stadsbibliotek. Kassene fylte hele gangen i fjerde etasjes kontorfløy. Når hun kom tilbake i morgen tidlig ville de være borte.

Hun vurderte om hun skulle haste hjem til Axel eller ta seg en cappucino på kafeen først. Et nytt nummer av Monocle som hun hadde kjøpt for ham i dag morges, men som stort sett hun leste, lå i veska. Det fristet egentlig mest.

Hjemme satt Axel antakelig foran den helvetes Macen sin og rettet på kode som han ikke hadde rukket å gjøre på jobben. På McIntosh-anlegget (kjøpt for deler av hennes morsarv) spilte han mest sannsynlig noe Terje Rypdal som hun ikke utstod. Det var den insisterende gitaren til Rypdal hun ikke orket. Alternativt lyttet han på Ketil Bjørnstads "Waterstories" eller enda verre, den vakre "Remembrance". Da ble han nedstemt og innesluttet.

 

 

 

Utkast

09/01/2014
 

Det føltes litt som skjending hver eneste høst. Biblioteket måtte kvitte seg med bøker ingen lånte og bøker det og ikke lenger var plass til . De første årene hadde hun forsynt seg grådig av stablene med kasserte bøker, men nå gadd hun ikke lenger. Ble bare fylt med vemod av all tankekraft som skulle skrotes. Hva hadde ikke hver og en av disse bøkene satt i gang av tanker og prosesser i livene til folk ? Til han eller henne som skrev dem eller til alle som hadde lånt dem her på biblioteket ?

Hun tenkte ikke mer over det. Stemplet de siste bunkene med "Kassert" stemplet fra Stockholms Stadsbibliotek. Kassene fylte hele gangen i fjerde etasjes kontorfløy. Når hun kom tilbake i morgen tidlig ville de være borte.

Hun vurderte om hun skulle haste hjem til Axel eller ta seg en cappucino på kafeen først. Et nytt nummer av Monocle, Axels magasin hun hadde kjøpt for ham, men som stort sett hun leste, lå i veska. Hjemme satt Axel antakelig foran den helvetes Macen sin og rettet på kode som han ikke hadde rukket å gjøre på jobben. På McIntosh-anlegget (kjøpt for deler av hennes morsarv) spilte han mest sannsynlig noe Terje Rypdal som hun ikke utstod. Det var den insisterende gitaren til Rypdal hun ikke orket. Alternativt lyttet han på Ketil Bjørnstads "Waterstories" eller enda verre, den vakre "Remembrance". Da ble han nedstemt og kort.

På kafeen var hennes faste bord tatt av den nye bibliotekaren fra Falkenberg, Moa. Hun smilte vennlig til henne fra disken mens hun sa "hei" inni seg. Speidet etter et ledig bord på motsatt side. Hun trengte disse små halvtimene alene for tiden. Alt var opptatt og Moa som var 15 år yngre og sosial som en ...HVA?  så det samme og vinket henne bort.

- Du kan gjerne sitte her. Jeg skal uansett snart gå. 
Hun så irriterende likt ut stereotypien av en bibliotekar, lesebrillene på nesetuppen og til overmål festet til en brillesnor, men hun var vakker. Slik som en 27-åring med lite motgang og stor selvtillit kunne være det.
- Gjerne, sa hun og kjente at hun faktisk mente det.  - Hvor skal du da ?
- Bare hjem. Min mor og søster kommer i morgen og jeg liker å ha det ryddig og ordentlig når jeg får besøk. 
- Er vel ikke for ingenting at du ble bibliotekar da ? Hun forsøkte seg på en morsomhet, noe hun nesten aldri gjorde lenger. Hun og Axel pleide alltid  å komme med morsomheter til hverandre i begynnelsen. Når han ikke var tung og mørk.  Nå snakket de stort sett om praktiske ting, som betaling av regninger og hvem som skulle handle.
Moa smilte.
- Du aner ikke hvor slitsomt det er med en mor som påpeker enhver feil hun finner.
- Joda, det gjør jeg. Jeg har mye lenger erfaring enn deg, og jeg kan love deg en ting; det tar aldri slutt.
- Og til slutt blir jeg min mor ? fulgte Moa kvikt opp.
- Til slutt blir du din egen mor. De lo sammen.

Heidi kjente en varme inni seg hun ikke hadde kjent på lenge. Hun hadde likt Moa instinktivt da hun begynte på avdelingen og nå ble alle hennes positive fordommer om Moa som en smart, selvstendig og kvikk ung kvinne liksom bekreftet etter noen få setninger.

- Så du bor alene da ? 
- Ja, sa hun. - Og det er deilig. Hadde kjæreste i nesten fire år men vi fant aldri samme tone så det ble mest et ork.
Heidi nikket, som om hun skjønte hva hun mente.
- Du og ? Moa var ikke redd for å spørre.
- Nei jeg er gift. Axel, min sjelevenn. 
Hun visste at dette var alt for tidlig i et gryende vennskap til å engang antyde at det kunne være noe forstyrrende i ekteskapet hennes. - Snart gift i tretten år...

Moa derimot sparte ikke på detaljene.
- Wow! Ikke verst. Ja, mor og far gikk fra hverandre etter 9 år og da forsvant han til Norge og jobb i oljeindustrien.Siden så vi barna ham to ganger i året og alikevel har vi to søstre ikke noe farskompleks.

Den setningen bekrefter vel nettopp det motsatte tenkte Heidi. Hun holdt på å si det høyt for hun ante at Moa var en som ville skjønne det og le med av påstanden.