Del

Svømmetime

18/06/2018

Skolen, en enorm kloss på to etasjer, med gymhall, bilverksted(!), skolekjøkken og snekkerverksted pluss kjemi og fysikklab i første etasje hadde også egen svømmehall i et svært tilbygg.

Svømming hadde vi en gang i uka. Som regel var det svømmelæring og lek i vann, men nå som nærmet oss midten av året skulle vi lære livredning. Vi stilte oss opp langs bassengkanten mens læreren skulle vise hvordan vi svømte en livløs person inn til land. Han svømte på rygg og la en dukke på sitt eget bryst mens han plasserte en hånd godt over brystet til dukka. Så svømte han fra oss og over til andre siden

Så var det vår tur. Vi ble delt opp etter alfabetet og Hagen og Høvik kom altså sammen. Anita Høvik var mørk og pen, høyest i klassen og hadde bryster som en 19 åring. Det ble fnising og plystring da vi som eneste gutt og jente ble lest opp. Jeg rødmet og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Skulle hun først redde meg? Eller skulle jeg prøve først? Hva var flauest? Å ligge stille mot hennes bryster og mage og lår mens hun sparket oss rolig over, eller å legge henne på mitt bryst, plassere ene armen over hennes bryster og svømme. Det var jo både en drøm og et mareritt på samme tid. Til og med læreren smilte og så dillemmaet, men han bare hysjet på de andres plystirng og hoing og bad oss komme uti. Anita som var dødssøt og dødskul sa at hun godt kunne begynne.

Så stod vi der på grunna da og jeg skulle spille død og legge meg inntil brystet hennes. Jeg lukket øyene og seg inntil henne. Den myke, varme huden hennes, noe med vannet rundt oss og stoffet i svømmedrakten hennes gjorde meg ør og gal.  Det var noe annet enn lyst tror jeg, noe mye sterkere siden det ennå ikke var definert i hodet mitt som lyst i hvertfall. Jeg kjente de lange lårene hennes, ante ante skrittet og kjønnet hennes. Det var lett å spille bevisstløs.


Hun gjorde alt riktig og holdt meg forsiktig under haka, ikke over brystet som læreren hadde vist. Han skrøt av henne og mente at det var egentlig det han hadde ment, at det var bedre å holde under haka enn over brystet. Så var det min tur. Vi begynte på motsatt side og skulle over til der alle de andre stod og ventet. Jeg husket jo bare hva læreren hadde vist og da Anita la seg rolig ned inntil brystet mitt, la jeg den ene hånden min under hennes bryster. Jeg kunne jo ikke legge dem rett over, som læreren hadde vist det ville jo bli kjempepinlig, så jeg la altså armen rett under. Med engang vi la oss ned for å svømme bakover kjente jeg jo hvor feil dette ble, nå ble jo begge brystene ligge og hvile over hele armen min. Vi lo og fniste begge to og tok bunnen med beina, plystring og hoing på andre siden.

Vi prøvde en gang til og denne gangen la jeg armen rett over brystkassa hennes. Hånda mi nådde akkurat over den venste brystvorta hennes (den var stiv i det kalde vannet) og det ble jo enda verre enn i sted. Men Anita var jo bare kul og lo med meg mens vi gjorde oss klare til å prøve på nytt. Denne gangen plasserte hun hånden min forsiktig under sin egen hake og så svømte vi over.

Til enorm jubel fra alle på den andre siden.

 

Om å skrive

08/02/2015

Jeg har skrevet en del både på bloggen og som spede forsøk på roman eller noveller. Ingenting blir fullført og jeg prøver å finne ut hvorfor.

Jeg følger en del forskjellige blogger som Daring Fireball, Shawn Blanc og Subtraction. Her er det  folk som ikke bare skriver om det de kan noe om, men de skriver bra om det de kan noe om.

Jeg har lyst til å prøve meg på artikler for magasiner. Ganske lavterskel egentlig, tekster om ting jeg kan litt om og interesserer meg for. Når jeg så sitter der foran Macen med blank skjerm går det nesten i stå. Jeg kommer liksom ikke i gang. Kanskje små innledninger, men ikke mer. Så begynner jeg gjerne å se på teksten og begynne å pusse på den, om det så bare er en kort ingress. Så stopper jeg og legger det vekk. Og sirkelen er sluttet igjen.

Shawn Blanc har skrevet en bra post om dette, (typisk nok holdt jeg nå på å begynne å fikse på denne teksten du leser nå, og som nesten ikke har begynt), han skriver om at når han sitter der med blanke ark eller en blank skjerm så er eneste medisin å nettopp skrive. Skriving er å skrive tekst, gjerne masse, og så kommer redigeringa etterpå. Det kan ta vel så mye tid som å skrive selve teksten. 

Jeg har lest for mye på nett om å skrive, men dette fra Shawn Blanc er kanskje det som kan hjelpe meg mest:

To pull the curtain back just a little, oftentimes the thing which most keeps me from writing is a fear of putting my own narcissism out on display for all to see. So often my first draft is little more than my own self-centered view of the world — a world where I sit at the center. This is not the world I am trying to build up, but when writing, how can any of us write about anything else but what we know and what we have heard? We write about what we know and what we feel. We write from our own soul and our own heart and we share what we’ve seen through our own eyes and what we’ve heard through our own ears. We write from the inside out.

Here is how I deal with my own fear, doubt, worry. When writing that first draft, it’s allowed to be as horrible and ugly and awkward and egocentric as it needs to be.

This first draft is the personal draft. It’s the crappy draft. Nothing is off limits. I can write whatever I want and say it however I want. Everything is fair game so long as it keeps the cursor moving.

When the first draft is done, then the work of editing begins. It’s time to edit not just for flow and grammar and clarity, but edit for the reader. It is time to take this story that was once built with the author at the center and to instead put the reader at the center.

When you are writing, write however you must. Don’t let fear or timidity keep you from being honest and exciting. And when you are editing, improve your words so they serve the reader. Write for yourself, but edit for your reader.

...

 

 

forts.