Del

Om å beskjære akasie

13/09/2014

Akasiaene på Snøringsmoen som egentlig er Robiniaer, eller såkalt falske Akasier (de som du ser giraffene spise helt flate på toppen i naturfilmer fra BBC) har vokst seg alt for høye. Jeg er nødt til å ta dem ned fra 11 meter til 4,5 meter.

Til dette holder bruker jeg kun en japansk, håndholdt sag fra Silky Ginga. Den kutter bare på nedtrekk og er mer effektiv enn motorsag. I tillegg har jeg et timeters hamptau på 30mm. Mer enn dette trengs ikke, ja bortsett fra en stige selvsagt. Hamptauet brukes til å få grenene til å falle rett vei, altså inn i hagen og ikke på naboens garasje og vedskjul. Nå er det ikke så mye å skrive om egentlig; jeg setter opp stigen, klatrer opp med saga og ser meg ut rett plass for å skjære slik at treet eller grenen faller riktig vei. Av og til må jeg lage et felleskår (som man gjør med motorsag), det vil si at man kutter et snitt på skrå opp, ca 1/3 inn i stammen og et snitt på skrå ned, som møter det første snittet. Deretter kutter man på baksiden av snittene og siden det ikke er noe trevirke igjen der du allerede har snittet, vil treet falle i den retningen. Jeg kan jo ikke stole slavisk på dette mens jeg dingler i en stige, derfor fester jeg hamptauet, skjærer så langt igjennom jeg tør. Klatrer ned med tauet og i trygghet på bakken gir jeg tauet noen kraftige rykk og treet faller rolig og kontrollert der jeg vil ha det. Alltid.

Det er veldig vakker å se på fordi det faller som i sakte film. Alt bladverket bremser jo farten i fallet. Omtrent som å se giraffer løpe...

Siden jeg tenker på giraffer og akasie og Afrika, måtte jeg sjekke ut hva Robinia egentlig er. 

Treet heter egentlig Storrobinia (Robinia pseudoacacia) og er et løvfellende tre i erteblomstfamilien. Har vært brukt som vakkert parktre og treverket er bl.a. brukt til båtbygging. Treet kommer opprinnelig fra USAs østskyst men ble først dyrket i Europa av gartnerne til Ludvig den 13., Jean og Vespasien Robinia (takk Wikipedia).

Kjerneveden er er tung, hard, seig og bøyelig. Holdbar mot luft, vann og jord og har på alle områder bedre tekniske egenskaper enn eik. Siden treet er så ruglete og bøyd blir det bare korte lengder av plank, i motsetning til eik. Derfor brukte man gjerne Robinia som nagler i eikeskuter.

 

Skyer

22/01/2014
fra-arkivet-blue-stripe.png
cumulusklein.jpg

Disse utrolige bildene er av "ekte" skyer som er lagd innenørs. Dette gjør han med avansert kontroll av luftfuktigheten i rommet og en røykmaskin (tørrismaskin).

Ser nesten for utrolig ut til å være sant... Flere og andre typer bilder av fotograf Berndnaud Smilde på hjemmesiden hans.

Berndnaut Smilde’s work often draws upon the physical presence of transitional spaces. 

Places such as corridors, elevators, staircases and balconies interest Smilde as spaces that exist to be in between. This interest also branches out into the possibility of how a given space might be in between states of construction and deconstruction. 

Using his day to day surrounds as points of conjecture, Smilde often works in response to site, creating special narratives whereby multiple layers of ideas and meaning are able to collide and awkwardly coexist. 

Throughout this process Smilde often uses construction materials and imitation products such as photographic prints, artificial turf and polystyrene interior decoration, that make reference to the physical construct of those spaces he works with and that play on the boundary of where in between starts and ends.

Tristan Hessing, MOOT

Noe fra katalogteksten fikk meg til å tenke følgende:

Tanken på disse rommene som er " i mellom " noe. En gang, en inngansgavdeling, venteplass for en buss osv. Dette minner meg om at vi selv oftest er i sånne rom , "i-mellom-rom". Rent mentalt altså. Vi tenker på det som har vært eller vi drømmer om det som skal bli - det gjør vi mens vi er i et slik "i-mellom-rom". Dette er således det motsatte, antitesen om du vil, av å være til stede. Vi drømmer oss stort sett tilbake til gode minner, opplevelser, eller vi drømmer om og planlegger ting vi skal eller vil gjøre. Vi greier ikke så lett å være tilstede her og nå som så mange av oss tross alt har som et mål. Det å ta oppvasken for å ta oppvasken, ikke for å kunne sette seg i sofaen etterpå. Det er tilstedeværelse  (...) 

+ -

Oppmerksomhetsøvelser

Etikk i buddhismen bygger på medfølelse: vår evne til å la oss berøre av andres (og vår egen) smerte og ønske å gjøre noe for å lindre den. I tillegg er etikk et spørsmål om trening. Å leve med integritet og hensyn til alles beste er noe som kan øves opp, og det blir lettere når vi får større sinnsro og klarhet gjennom meditasjon. Øvelser i oppmerksom livsførsel og meditasjon styrker hverandre gjensidig og leder til et liv preget av større innsikt og fred.

De fem øvelsene som presenteres nedenfor, er en moderne versjon av de klassiske øvelsene som Buddha lærte bort. I de mange meditasjonsgruppene som bygger på Thich Nhat Hanhs undervisning verden over, leser man disse øvelsene sammen hver måned eller hver fjortende dag og utforsker hvordan de kan være av verdi i dagliglivet.

Alle begynner med en refleksjon rundt lidelse og lykke. Når jeg ser aten bestemt måte å være på skaper lidelse for meg selv og andre, vil det føre til at jeg ønsker å endre situasjonen. Har jeg ikke sett det selv, vil endringsforsøkene komme utenfra og neppe føre til noe. Det kan uansett være vanskelig å endre en vane, så jeg trenger å være tålmodig med meg selv. Å innse et problem er i seg selv en stor ting; å ta et første skritt i retning av noe bedre er allerede suksess.

"Når vi bruker Nordstjernen til å navigere etter, venter vi ikke å komme til Nordstjernen. Den angir bare retningen," sier Thich Nhat Hanh. Å prøve å etterleve de fem øvelsene perfekt eller å ikke ville bruke dem fordi man er uenig i deler av dem, er å misforstå dem. De er redskaper til å se og forstå med. Vi bruker det som gir oss mening, enten det er en halv setning eller eller helheten i alle fem ...


Les alt om de fem oppmerksomhetsøvelsene i denne bloggposten fra 2006.

 

Om å se og bli sett - litt om zen og syn

Tenkte å prøve meg på et lenger stykke om forskjellen på "behovet for å bli sett" utfra zen-buddhistisk ståsted versus Sartres beskrivelser av blikket. Først en liten introduksjon til hva zen-buddhisme egentlig betyr.

Zen-buddhismen skiller seg fra andre buddhistiske retninger i sine metoder heller enn i mål og innhold. Ordet "buddhisme" stammer fra sanskrit-verbet Budh, som betyr å vite eller å våkne opp. Den som vet, den som våkner opp kalles en buddha. Zen betyr "meditasjon", og zen-buddhismens grunnleggende metode er zazen, eller sittende meditasjon. Zen legger vekt på sittende meditasjon som en vei til inn-sikt, til å se inn i sin sanne natur, til opplysning eller oppvåkning. Men enhver hverdagslig aktivitet kan forstås som meditativ, og på den måten innebære et dypt syn inn i verdens "slikhet", eller sanne natur, dersom oppmerksomheten rundt aktiviteten er riktig.

Når man ser inn i sin sanne natur oppløses i følge buddhismen skillet mellom subjekt og objekt; man blir ett med sin erfaring, og erfaringen blir ett med en selv. "Sinn" og "verden" blir uatskillelige. Innholdet i denne inn-sikten kan ikke uttrykkes i ord. Språkets grense overskrides i erfaringen, virkeliggjørelsen av en enhet mellom, eller en overskridelse av, subjekt og objekt, kropp og sinn, meg selv og andre.

 

Holder som sagt på med et lengre stykke, men prokrastinering og annet tar mye av min tid for øyeblikket...