Tristhet - å være trist

09/03/2014
ader.jpg

Jeg holder på å skrive en post om det å være trist...

Da jeg begynte å lese meg litt opp på emnet fant jeg ut at tristhet i bunn og grunn er et gode. Vel og merke må man skille mellom tristhet og f.eks. depresjon. Å være trist og å kunne akseptere det, er bare sunt.

/// 

 

•Sadness is an emotion characterized by feelings of disadvantage, loss, and helplessness. When sad, people often become quiet, less energetic, and withdrawn.

Sadness can be viewed as a temporary lowering of mood, whereas depression is characterized by a persistent and intense lowered mood, as well as disruption to ones ability to function in day to day matters.

 

 •

Author Eric G. Wilson has come to realize he was born to the blues, and he has made peace with his melancholy state.

But it took some time, as he writes in his new book, a polemic titled

Against Happiness: In Praise of Melancholy.

At the behest of well-meaning friends, I have purchased books on how to be happy. I have tried to turn my chronic scowl into a bright smile. I have attempted to become more active, to get away from my dark house and away from my somber books and participate in the world of meaningful action. … I have contemplated getting a dog. I have started eating salads. I have tried to discipline myself in nodding knowingly. … I have undertaken yoga. I have stopped yoga and gone into tai chi. I have thought of going to psychiatrists and getting some drugs. I have quit all of this and then started again and then once more quit. Now I plan to stay quit. The road to hell is paved with happy plans.

Wilson has embraced his inner gloom, and he wishes more people would do the same.

The English professor at Wake Forest University wants to be clear that he is not "romanticizing" clinical depression and that he believes it is a serious condition that should be treated.

But he worries that today's cornucopia of antidepressants — used to treat even what he calls "mild to moderate sadness" — might make "sweet sorrow" a thing of the past.

"And if that happens, I wonder, what will the future hold? Will our culture become less vital? Will it become less creative?" he asks.

Wilson talks to Melissa Block about why the world needs melancholy — how it pushes people to think about their relation to the world in new ways and ultimately to relate to the world in a richer, deeper way.

He also explores the link between sadness, artistic creation and depression — which has led to suicide in many well-known cases: Virginia Woolf, Vincent Van Gogh, Hart Crane and Ernest Hemingway, for instance.

Wilson says perhaps this is "just part of the tragic nature of existence, that sometimes there's a great price to be paid for great works or beauty, for truth."

"We can look at the lives of Dylan Thomas, Virginia Woolf, Hart Crane and others and lament the fact that they suffered so. Yet at the same time, we're buoyed, we're overjoyed by the works they left behind," Wilson says.

The husband and father of a young daughter also acknowledges that melancholy is "difficult terrain to negotiate in domestic situations." He says there are certainly times when his family hoped he would be "happier," and yet they would not want him to pretend to feel something he doesn't.

Wilson says that by taking his melancholy seriously, his family ultimately will get to know him more deeply and develop a more intimate relationship with him.

"To get to know your partner, your spouse, your friend fully, you really have to find a way to embrace the dark as well as the light. Only then can you know that person," he says.

///


Følg med - jeg poster den ferdige teksten når jeg har komprimert den litt og pusset atskillig på den. Og husk, dette er skrevet av meg, ikke en psykolog eller filosof eller noen med en annen profesjon man vanligvis ville forbinde dette temaet med  =)

The age of Mechanical reproduction

26/09/2011

Av og til får jeg ikke skrevet noe her. Selv om jeg gjerne har en idé, så går den fort i glemmeboken hvis jeg ikke får skrevet fort. Men jeg leser jo faste sider på nettet omtent hver dag så da tenker jeg at jeg likegodt kan lenke til interessant lesestoff som å skrive noe selv (innimellom ihvertfall).

Denne artikklen handler om IVF (in vitro fertilization) og er en personlig berettelse om prossessen fra Paul Ford.

Kommer til å ha flere innlegg/poster som dette fremover, og de vil få en egen heading i feltet over her (oppdateres i kveld så sjekk igjen). Har også som mål å oversette en mindre artikkel fra f.eks. LeMonde, Weekendavisen eller The Monocle hver uke. Ikke de store tingene, men mitt bidrag til min egen (og din) generelle dannelse...

 

 

 

...

Søndag 21 august

21/08/2011

Hadde lyst til å skrive noe interessant nå. Så ble jeg litt betenkt fordi jeg ser at det er såpass mange som er innom bloggen at jeg ikke vil bli for personlig. Eller... gjør det egentlig noe?

(Som så mange ganger før skriver jeg bare det som faller meg inn, omtrent som frie assosiasjoner...) ;

OM VALG OG KONSEKVENSER (pirker i hvertall på dette...)

Sitter på kinoen akkurat nå og skal egentlig kode en liten side for Olashei-løpet, men ble litt distrahert og måtte sjekke bloggen. Har fått en sommerforkjølelse og sitter med lett feber, lett hodepine og lett selvmedlidende og venter på å gå hjem og få sove. Å skrive hjem blir forresten litt rart, men det er jo hjem. Så mye som har skjedd de siste 6 månedene i livet mitt at jeg egentlig blir både svimmel, tankefull, melankolsk og ganske lei meg. Jeg har tatt noen avgjørelser som jeg ennå ikke ser rekkevidden av, men som mest av alt føles riktig nå. Har såvidt skrevet om det før (men det skal ikke tas bokstavelig, jeg er ikke noe offer) men det er måte å forklare valgene på...tror jeg. 

Har fått forskjellige reaksjoner, de fleste veldig velmenende uten å "velge side", noe jeg foretrekker, men også noen aggressive, dels uforståelig harde reaksjoner fra folk som rett og slett ikke har noe med å irettesette meg for dette. Det har vært veldig skuffende og skapt en evig distanse til vedkommende, som jeg tviler på vil kunne rettes opp. Jeg kan ikke gå rundt og være bitter eller sint på disse, men jeg kan heller ikke omgås dem i særlig grad. Det er ikke så vanskelig eller noe tap for meg (...),  men jeg er altså nå blitt gammel at jeg helst må omgås folk som gir meg noe positivt. Heldigvis er det opp til meg å velge.

Jeg har fryktelig dårlig samvittighet, hvis det blir rett ord her, for det jeg har gjort. Det rimer jo ikke med mitt eget selvbilde som et godt og kjærlig menneske. Å gå fra en til fordel for en annen er i mine øyne noe av det styggeste man kan gjøre, og alikevel er det jeg som har gjort det denne gangen.

Begynner å bli vel personlig nå så jeg slutter å skrive mer om akkurat dette nå...

OM KAFFE OG SØNNER OG DØTRE

Siden Glæden (Kafe Den Siste Glæde) nå er nedlagt, er det ikke mulig å få en god caffe latte i Lillesand. Det sier jeg ikke for å være cocky, men det er faktisk sant. De to kafeene i byen har gode kaffemaskiner, men kan ikke, eller vil ikke lage god latte på dem. Særlig er det melka de ikke får til... Derfor bare MÅTTE jeg en tur til Kristiansand og Drømmeplassen i dag. Tok med meg Le Monde og Morgenbladet og gledet meg en liten time med god kaffe og aviser på kafé (og et stykke sjokoladekake selvsagt). Men da jeg kom til byen ringte jeg heller til Fredrik for å se om han var hjemme og ville bli med. Det var han og vi gikk sammen på Drømmeplassen. Vi satt der nesten i halvannen time og pratet ganske dypt og nært. Veldig fint.

Jeg merker at jeg savner å se ham oftere nå. Vil ikke bli så fremmed for ham som fedre lett blir av en eller annen grunn.(Jeg har min teori om hvorfor fedre og sønner er et evig problem, men det får jeg skrive om siden).

Eirin er i Sverige og har handlet treningstøy, så nå er hun klar for spinningtime med pappaen sin i morra. 

Skriver jeg mer om Fredrik og Eirin nå blir jeg for rørt og tastaturet på Macen blir vått, så det holder nå... = )

 

+++

 

 

Ikke bare trist...

26/07/2010

Jeg holder på med den posten om tristhet, og det gjorde meg.. trist. Tristere. Jeg har uten tvil et lyst syn på livet, men svingninger i humøret har jeg. Og de er til tider både kraftige og dermed ganske slitsomme. Nå skulle jo dette innlegget være om noe annet enn tristhet, så nok om det.

For å ta en skikkelig "privat-blogg" finte ; På lørdag var vi i bryllupet til Thomas og Lone. Det var kjempefint og en nydelig kveld med deilige mennesker på alle kanter. Sånn skal det være! Søndagen gikk med til maling på Snøringsmoen og en tru til Kristiansand for å spise ute med Eirin og Fredrik. Etterpå vr vi i leiligheten til Fredrik og kompisene hans i Dronningensgate. Koselig plass, som med litt hjelp av pappa, mamma og søster vil bli kjempefint. Å være på rommet hans og gi råd om hvilke plugger han måtte ha for å feste en garderobestang i murvegg ga meg virkelig følelsen av å være pappa til voksne barn (som jeg jo er)  = ). Endte opp med at jeg sa at - "det kan jeg komme og fikse". Vi ble sittende i stua og høre på musikk fra Spotify og synge sammen. Det er sånn kvalitetstid oppstår - helt ut av det blå. Ingen planlegging (hmmm...bloggpost om kvalitetstid på gang?). Bare plutselig. Og det beste er når man i situasjonen blir klar over at dette er jo en flott stund.

Det var så jeg glemte at jeg egentlig er ganske lei meg for at han har flyttet ut. Men den følelsen kommer nok tilbake... (ja, der skrev jeg den sannelig på plass...)

Nå er det slutt på pause og kaffeslabberas foran Macen. Veggen på Snøringsmoen venter på maling og det skal den få!

 

PS! Posten om tristhet kommer her etterhvert. Akkurat nå er det såpass mye å gjøre at jeg ikke får tid til å verken skrive eller være særlig trist = )